De voksne ødelegger idrettsgleden

I barneidrett er det et alarmerende behov for tilsyn av nivåtilpasset aktivitet. Nå er det opp til hver enkelt trener å plukke ut de spillerne som skal delta i kamper på ulike ferdighetsnivåer. Barna får derfor et helt feil inntrykk av hvor gode eller dårlige de egentlig er. Ofte på grunn av trenernes ønske om å vinne. Det er disse voksne som ødelegger idrettsgleden.

Nivåinndeling

De ulike forbundene har lagt opp til gode rammer gjennom å tilby påmelding på ulike ferdighetsnivåer. På denne måten skal alle barn kunne konkurrere under like vilkår og på samme nivå som seg selv. I utgangspunktet er denne modellen den optimale løsningen. Når de er klare for det vil de ta et steg opp.

Det som blir helt feil er at forbundene ber innstendig om at klubber og trenere overholder disse satte rammene selv. Når påmeldingen er gjort er det ikke lenger noen andre enn trenerne selv som bestemmer hvilke spillere som er med på kamp. Jeg vil gå så langt som å kalle mange trenere for juksemakere.

Nivåinndelingen er med på å skape trygghet, mestring og idrettsglede. Samtidig får barne akkurat passe utfordring utfra eget ferdighetsnivå. Når gruppa på lavest nivå møter et lag der treneren har med seg en eller to spillere fra nivå 1 eller 2, går det riktig ille. Da ser man resultater som 20-0 veldig enkelt. Attpåtil får spillerne på høyt ferdighetsnivå mer spilletid enn de 4 andre som står på sidelinja. Treneren står veldig ofte med en meget god selvfølelse over at laget «gruser» motstanderne. Tro meg! Dette skjer hver eneste uke i veldig mange idretter.

Nivåinndeling er der for en grunn, men det er kanskje for mye å be om at voksne mennesker føyer seg?

Rullering av spillere

En ofte begrunnelse for at trenere har med seg spillere med et veldig høyt ferdighetsnivå er såkalt rullering av spillere. Grunnen til at denne varianten velges er jeg mildt sagt i tvil om. Er det fordi de på nivå 2 skal hospitere på nivå 1 og at det derfor må to spillere ned på nivået under? Da blir det katastrofale følger for motstanderne og nedsatt idrettsglede.

Rullering av spillere kan godt skje på samme ferdighetsnivå. Da blir flere spillere på trinnet kjent med hverandre og det samme gjelder for foreldrene.

Dersom man har en stor gruppe og er så heldig og kunne stille lag i flere nivåer, må man være en ansvarsfull trener. Å rullere mellom alle nivåer slik at alle får prøve seg blir helt feil. Det gir heller liten grad av utvikling for en spiller å hamre inn 10 mål i en kamp. Kanskje man heller skremmer en ung keeper i å ville satse på denne plassen på banen? Da har man som trener hatt en veldig dårlig dag på jobb. Seiersrusen burde heller erstattes med skam.

Glem dette store excel arket ditt med 100 navn. Bruk hue!

Flest mulig lengst mulig

Jeg har ofte møtt på lag som med vilje har meldt seg på feil nivå for å kunne vinne alle kampene i serien. Ved konfrontasjon etter et sjukt tap har jeg flere ganger opplevd å få en forklaring om at treneren fryktet at mange ville slutte. Derfor meldte de seg på et nivå under sånn at alle hadde det gøy. Dette er et overtramp hva gjelder etikk og moral innenfor idrett.

Du vil ikke få spillerne til å fortsette på laget ved å vinne med mange mål i hver kamp. Det som skjer er følgende:

  • Det blir for lett og spillerne vil søke mer motstand andre steder i en annen klubb.
  • Spillerne har vunnet nok kamper og vil kanskje forsøke en annen idrett.
  • Spillerne tror at man ikke trenger å ta i under trening og kamp.
  • Oppe i hodet tror de at de er best i byen.
  • Laget vil rakne fullstendig.

For å få med deg flest mulig mest mulig må du derfor sørge for at barna før akkurat passe utfordring. Like mange tap som seire og helst med så få mål som mulig i differanse pr. kamp.

Barnas feilvurdering av egne ferdigheter

Som nevnt tidligere vil barna fort tenke at de er så gode ettersom de vinner hele tiden. De har ikke møtt egnet motstand og kan ikke selv tenke objektivt om seg selv. Det er vår jobb som trenere å vurdere hvor spillerne befinner seg i forhold til ferdigheter. Dette kan de ikke, og heller ikke deres foreldre, tenke noe særlig om. De er prisgitt en trener som fører de opp på det laget de hører hjemme og på riktig nivå.

På den helt andre skalaen er spillerne som synes det er moro å holde på med idrett, men som ikke er så ivrige. Når de møter tøff motstand og spillere som er med på feil nivå, vil de tro at de er så dårlige at det ikke er noe morsomt. Da er det dessverre slik at det er de voksne som har ødelagt dette barnets idrettsglede. Disse barna slutter. Kan du som trener leve med dette? Er det kun ditt eget lag som er verdt litt tankekraft?

Begge lags trenere har ansvar for at kampene blir jevne og gode. Noe annet er tull og burde kvalifisere til gult kort! Det er klart at man vil møte et lag der alle er på lavt nivå, men i disse kampene kan man øve på ulike deler av spillet.

For et par år siden så jeg er fotballag som før kampen hadde bestemt seg for å vinne 20-0. De hadde med spillere fra øverste nivå bare for å knuse de som lå nederst på tabellen. Moralsk helt forkastelig! I denne kampen fikk ikke de som tilhørte nivået spille, fordi treneren og de «gode» hadde satt seg mål om å vinne 20-0. Jeg håper at de fikk seg et braktap i neste serierunde på sitt eget nivå. Så gode var de ikke, men de trodde det selv.

Et evigvarende problem

Jeg tror dessverre at dette problemet ikke vil løses. Så lenge det er opp til foreldretrenere, kanskje uten trenerutdanning, vil vurderingene bli helt feil. Mange trenere er ikke skikket til å lede et lag. De ønsker å vinne kampene og setter utviklingen til spillerne i andre rekke. Det er mulig de får seg en god uke etter å ha startet mandagen med seriekamp og brakseier.

En løsning kan være at ansvaret for å melde inn lag som ikke retter seg etter reglene faller på dommerne. Sammen med dommerkortet kan det være et felt der man noterer seg både lag og enkeltspillere som ikke bør delta på et bestemt nivå. Det høres strengt ut, men vil være et godt virkemiddel. Da vil trenere tenke mer nøye gjennom den troppen de tar med seg på kamp.

Forbund og kretser bør også ha observatører i haller og på baner der de ikke bare ser på dommernes innsats, men foretar seg en helhetsvurdering om kampen, trenerne og nivået. Observatørene må komme i sivilt og skrive rapport i etterkant. Ikke konfrontere noen trenere eller dommere der og da. Ut av kontorene og ut på kamp!

Rettferdighet og gøy

Vi voksne må sørge for at barna før det tilbudet de ønsker og der det er naturlig at de spiller. På lang sikt er det dette de vil synes er gøy. Det er ikke gøy å vinne med mange mål hver kamp. Det er ihvertfall ikke gøy å tape med mange mål i hver kamp.

Gjennom å dele opp gruppene i nivåtilpasset lag oppnår man det barn holder aller sterkest, nemlig rettferdighet. Når noe ikke er rettferdig vil barn bli lei seg. Da vil man ihvertfall ikke synes at idrett er gøy. Her er det vårt ansvar som voksne å bidra så godt vi kan.

Det er klart at noen lag taper alle kampene sine, men disse lagene består kanskje av spillere som synes det er helt ok å tape. De har det fint sammen uansett. Når du som trener møter et slikt lag skal du ikke sette innpå dine tre beste spillere i deres aller beste posisjoner. Her har du en god mulighet for å gi de nye utfordringer. Da blir det en mye bedre opplevelse for alle på banen.

Klarer du som trener å få økt idrettsgleden til alle på laget ditt har du vært utrolig flink! Det er absolutt mulig bare du bruker hue!

-Fotballhue-

Blogglisten hits