Topping av lag

Som trener for et lag med 9 år gamle gutter har jeg sett mye rart. På dette nivået er det sjeldent at det er nivådelt påmelding i seriespill, noe som betyr et bredt utvalgt av spillere med ulik mestringsgrad. I tillegg skal alle få lik spilletid og forsøke seg på ulike plasser dersom de ønsker det. Det skal mest av alt være fokus på idrettsglede, noen tap og noen seire.

Selv på dette nivået er det flere klubber som velger å sette sammen lag som er «steike gode». De vinner 21 -0 hver eneste kamp og foreldrene er stolte som haner over hvor flinke de er. Hvor lenge er de så gode tro? Lærer de noe? Hva med motstanderne? Er det med i tankene til disse klubbene? Det er sjelden gøy å spille mot et stjernegalleri som rundspiller alle de møter. Det kan da heller ikke være noe gøy å vinne så mange kamper heller? Det må da være mye mer læring og kvalitet i en kamp der resultatet ender 3-2? Spillerne på disse lagene vil også mest sannsynlig bli så fornøyde og mett på å vinne at de søker andre utfordringer når de blir eldre. Kanskje noen blir landslagsspillere i innebandy?

Topping av lag i barnefotballen er bare tull og tøys med mindre man melder på de aller beste opp en aldersklasse for å få skikkelig motstand. Det er et helt supert tilbud til denne gruppa. Å vinne med mer enn 10 mål skaper ikke spillere som tar gode og hensiktsmessige valg til fordel for seg selv og eget lag. Det er «tut å kjør» i fullt driv på egenhånd mot mål for å score.  Jeg håper at klubber forvalter spillergruppene sine best mulig og glemmer resultatfokus på de yngste alderstrinnene. Er det treneren som får seg en opptur under kampene som er motivasjonen? Er det et utstillingsvindu og prestisje for klubben å vinne alt? Jeg skjønner det ikke…

La ungene kjenne at det butter litt i mot, like mye som de mestrer og vinner.

Blogglisten hits