Takke for kampen

Å takke for kampen kan i noen tilfeller være vanskelig for barn. Situasjoner og resultat spiller en stor rolle når de skal ta hverandre i hånden. Det er ikke alltid at dette går fredelig for seg. I Sverige har de en modell som jeg gjerne vil innføre i Norge.

Konflikter oppstår

Det er ganske mange ganger at barna kommer løpende bort etter at de har takket for kampen. Enten strigråter de fordi en motspiller har knuffet borti, eller faktisk slått/sparket i seansen etter kampen. Det er like ofte at motstanders trener kommer bort med en gråtende spiller. Når jeg skriver ofte, mener jeg ikke at dette skjer ofte, men at det er like mange tilfeller hver vei.

Situasjoner ute på banen spiller en stor rolle når det oppstår konflikter etter kampene. Stygge taklinger eller at noe føler at et eller annet er urettferdig er nok til at det koker over for enkelte. Kanskje forståelig reaksjon hos mennesker? Når man skal takke for kampen rett etter situasjoner og sure tap er kokepunktet nådd. Her bør ikke spillerne gå bort til hverandre i det hele tatt.

Vi voksne kan kanskje tenke at de bare har å lære seg å tåle litt. I praksis er det ikke enkelt å håndtere 5, 7, 9 eller 11 spillere strødd over hele banen, ildrøde i fjeset og fulle av sinne. Det er bare nødt til å gå galt.

Svenskenes løsning

I helgen var jeg heldig å få lov til å være trener for et lag med 11 åringer på Ö-Bollen, på Öckerö utenfor Göteborg. Her var det mange jevne og fine kamper med små og store dueller. Noen sure tap ble det også og spillerne var irriterte. Hjemme kunne det ha gått galt med rutinen der alle enten tar hverandre i hånda og takker for kampen rett etter at fløyta går. Den andre måten er at alle løper på rekke mot hverandre med hånden ut. Her kommer det ofte noen knyttnever eller en tupp i leggen.

I Sverige samles først laget hos treneren sin ved midtstreken. Her rekker man å snakke sammen i 10 sekunder før lagene står med ansiktene mot hverandre. Det neste som skjer er fantastisk. En representant fra hvert lag går frem og henvender seg til motstanderne. Her skal spilleren si noen fine ord om det andre laget, takke spillerne, trenerne og dommer for innsatsen. Etter den korte talen klapper laget for sine motstandere. Rollene byttes om.

Rett etter denne seansen er trenerne og spillerne klare til å møtes for en rolig handshake ved midtstreken. Trenerne går sist og får pratet litt fag sammen før man ønsker hverandre lykke til videre. En perfekt avslutning!

På denne måten får alle hissigpropper roet seg ned. Etter at man har gått igjennom rutinene blir det rett og slett for dumt å deise borti en motspiller. Selvfølgelig kan det oppstå situasjoner, men en høy prosent vil avverges.

Implementering

Det er kanskje for mye å forlange at alle lag i Norge skal praktisere denne modellen med en gang. Det er uansett enkelt å få det til gjennom en liten prat med trenerkollegaen på den andre siden. Bli enige før kamp og utnevne en spiller som prater på vegne av laget. Mer enn det er det faktisk ikke å gjøre. Du kan styre organiseringen når kampen er over.

Ved å gjøre dette etter alle kamper er det stor sannsynlighet for at dine motstandere tar etter og implementerer det hos seg også. Ville ikke det ha vært flott?

-Fotballhue-

Blogglisten hits