Sveiseblinde foreldre med stjerner i øya

Barneidrett er for mange blodig alvor. Tusenlappene flyr ut av vinduene i de tusen hjem på jakt etter det beste utstyret, beste klubbene og akademier for eliten. Vi må erkjenne at det finner sveiseblinde foreldre med stjerner i øya. Dette er langt fra positivt for barna og kan forårsake en tidlig avslutning  av den idretten de i dag mestrer godt.

De beste utøvernes fallgruve

Å være flink i idrett som barn kan skape trøbbel. Disse barna har ofte foreldre som ikke klarer å tenke objektivt og som pusher de på en usunn måte. De skal trener mye, hardt og lenge. Dette bør gjerne repeteres hver eneste dag og nøde det barnet som taler imot. Forventningene blir skyhøye og barnet selv setter seg også like høye mål som det foreldrene setter for de. Kanskje høyere også?

Summen av å leve et slikt liv i barndommen blir ikke nødvendigvis OL-gull, VM-finale og knusende seire i alle konkurranser. Det blir en tilværelse fra ung alder der man er på minussiden både fysisk og psykisk over svært lang tid. Til slutt blir man så drittlei av alt og vil starte på noe som er gøy. Idretten man har mestret godt blir enkelt sett på som en energitømmende forpliktelse og lite lystbetont. Dette er den aller største fallgruven som alle med flinke barn bør være oppmerksomme på. De fleste foreldre som leser denne teksten og som har barn som er skikkelig gode i noe vil nok fnyse av det jeg skriver. Dette gjelder ikke dere og de vet nok best for sitt eget barn. Akkurat der tar du feil kjære venn!

Idrett skal alltid være gøy, uansett om du er på et mosjonist- eller elitenivå. Mister du lysten på noe, blir det et hat å måtte gjennomføre det. Det er ikke noe bedre for oss voksne som kanskje mistrives på jobb, men som må gå dit hver morgen fordi familielivet krever at du leverer varene. Akkurat det samme blir det for barnet ditt dersom idrett blir til en forpliktelse der man kanskje holder det gående fordi mor eller far setter det som et krav.

Foreldrenes ansvar for barnas idrettsglede

Det er ene og alene foreldrene som setter premissene for hvordan barnet skal ha det. Et barn på 8-12 år som blir pisket ut på hundrevis av treninger fordi foreldrene øyner et talent, er dårlig foreldrevett. Skal ikke barn få lov til å sykle ute i gata, gå på bowling bursdag, game, se på YouTube og det som andre gjør? En treningsfri dag blir for mange foreldre sett på som et misbruk av tiden. Å trene hver dag blir på en måte en uvane som får barna raskt over på negativ side av energikurven. De bygger seg rett og slett ned istedenfor opp. Treningen får raskt en negativ innvirkning på barnet.

Jeg har skrevet side opp og side ned om disse temaene tidligere, men det er såpass viktig å påpeke foreldrenes innvirkning på barnas idrettsglede. For mange barn som er flinke til noe og der foreldrene forventer mer enn de kanskje er i stand til, vil barna i perioder at et forhold til sin mor og far som kan sammenlignes med frykt. Klarer de ikke å leve opp til forventningene? Blir de ikke helt anerkjent dersom resultatene uteblir? Blir det en time med alvorsprat etter en konkurranse? Barn tenker og grubler, men de klarer ikke å utrykke seg før de er langt opp i alder. Da er det for sent.

Idrettsglede bygges opp gjennom å på en positiv måte legge til rett for at de kan få holde på med noe de liker. Det holder med å slippe en ball ut på en plen, sette opp en kurv på garasjeveggen og ta seg en søndag i svømmehallen der alle er aktive. Å stå med stoppeklokka for å ta tiden på barna, telle feilpasninger og terpe teknikk er ikke noe gøy. Det er kanskje positivt ment, men det tas imot av barna selv som kritikk. Kritikk skaper negativitet og for mye av det fører til at idrettsgleden forsvinner. Er det dit du vil som forelder? Ta ansvar for at barnet ditt har det gøy.

Sveiseblinde foreldre

Hva i all verden mener jeg med overskriften, «Sveiseblinde foreldre med stjerner i øya»? Jo, forklaringen er svært enkel. Å ikke se barnet sitt som det barnet de faktisk er. Å ikke tåle at de ikke lykkes. Når treneren kanskje setter de ut av laget er treneren en stor dust som ikke skjønner at barnet deres er best og at andre er mye dårligere. Ta opp med trenerteamet at ting bør være mye mer fordelaktig for deres eget barn. Å spille for et lag på et nivå under er helt utenkelig og reageres på med voldsomt sinne.

Foreldre er barnas største fans, men ofte tipper det helt over. Det handler kun om eget barn og laget er noe som enkelt kan byttes ut med en biltur 5 dager i uka og med en litt høyere pris. Foreldretyper som skryter usjenert over hvor fantastisk god barnet deres er foran andre foreldre er direkte stygt. Her står de regelrett og kritiseres alle de andre barna og tar ikke fem øre for å si hva de mener. Det verste er at de står for meningen 100%. De ser ikke andre foreldre og andre barn, som attpåtil er venner med deres eget barn. De betyr ingenting. Disse foreldrene er rett og slett SVEISEBLINDE.

Det er slitsomt og utmattende for alle rundt å hanskes med foreldre som har mistet grepet og er sveiseblinde med stjerner i øya. Ofte er det trenernes egne barn som er de beste og trenerne selv som setter sitt eget barn på ei gullpute. Det er få foreldre som tør å si ifra til en trener om favorisering og at de straffer barnet sitt altfor hardt. Da kan de risikere å måtte overta hele ansvaret selv. Ikke en drømmesituasjon, men kanskje det beste for barnet som sliter med å leve opp til forventningene?

Kunsten å sette begrensninger

For gruppen av barn som gjerne vil trene og trene skal man holde øynene åpne. Her blinker alarmen for mulig utbrenthet og potensielle skader i tenårene. Ensidighet og fokus på en idrett med tidlig spesialisering er ikke bra etter min mening. Jeg er tilhenger av allsidighet og gjerne fysisk trening som er morsom å holde på med, i tillegg til en idrett de ønsker å holde på med. Å gi etter for at barnet vil på en dullion organiserte aktiviteter er ikke det lureste du gjør. Av og til er kunsten å holde igjen. La de ha så lyst til å gå på trening at de nesten borer seg gjennom stuegulvet.

Det er mye god trening i å ta en tur på et lekeland. Her får de motorisk utvikling, noe som kommer godt med i alle idretter. Under hele denne leken vil de kanskje tenke på morgendagens treningsøkt og glede seg. det er denne følelsen jeg ønsker at foreldre skal frembringe hos barna sine. Tilpass mengde og tren heller med god intensitet og kvalitet 4 dager i uken. Da vil barnet kunne holde på med idretten sin i mange flere år enn ved et regime der de pushes til maksgrensen hver bidige dag.

Leveregler for sveiseblinde foreldre:

  1. Ta deg en bolle og slapp av menneske!
  2. Senk kravene dine og se barnet ditt på en sunn måte.
  3. Senk barnets egne krav og sett fokus på små delmål.
  4. Øv deg på å se de andre barna og si noe positivt til de.
  5. Sett begrensninger i treningsmengde.
  6. Sørg for å variere type aktivitet for å oppnå allsidighet.
  7. Tenk gjennom hva du sier om eget barn til andre foreldre.
  8. Innse at barnet ditt ikke er som alle andre og kanskje ikke den neste OL vinneren.
  9. Fortell barnet at du liker å se på når de er i sving uten noe mer snikksnakk.
  10. Ta ansvar for å gi barnet den idrettsgleden de trenger for å kunne holde på lenge!

Sunne verdier

Mest av alt trenger barna masse kjærlighet og omsorg fra foreldrene sine. De trenger å bli pushet på de viktige tingene her i livet, men kanskje ikke bli satt strenge krav til når det gjelder prestasjoner i idrett? Lekser skal gjøres og det er langt viktigere å være litt streng på. Idretten skal være en frisone der de skal utfolde seg og bli glade i å trene. Egenskaper som vil følge de gjennom livet. Å hate idrett som tenåring er et produkt av beinharde krav i ung alder. Å få beskjed av sine sveiseblinde foreldre om at de er klart best i alt og at de andre er mye dårligere får de i tillegg til å bli late og til å hvile på laubærene.

På under 6 måneder kan de andre barna ha utviklet seg fysisk og ta igjen de som i dag er på nivå 1. Da vil barna av de sveiseblinde foreldrene få seg en diger nedtur. Kanskje en enda større nedtur for foreldrene selv? Det er svært få som klarer å gjenerobre tronen som den beste i gruppa etter en slik nedtur og attpåtil etter all arbeid og treningstimer som er lagt ned. Vil barnet ha lyst til å drive med idrett og legge ned så mye arbeid en gang til? Det tror ihvertfall ikke jeg. Batteriene er muligens tomme og foreldrenes krav blir til en psykisk utladende faktor som vil prege de i lang tid.

Idrettsglede er det viktigste du kan påføre barna dine! Ta på deg sveisebrillene. Barnet ditt er bare et barn og ikke en toppidrettsutøver. Det kan hende at dere er tilskuere på idrettstevner hele livet ut. Det er få som lykkes, men alle mennesker bør ha et sunt forhold til det å trene og som skal vare livet ut. Fysisk trening skal ikke avsluttes i tenårene. Du som forelder har ansvaret.

-Fotballhue-
Blogglisten hits