Mangel på å være objektiv

Sine egne barn overgår alt i hele verden. Man vil gjerne strekke seg langt for at de skal ha det så godt som mulig. Dette er det enkelt å gjøre noe med dersom man har god økonomi og lyst til å skjemme de bort. Like enkelt er det ikke når det gjelder idrett der man må prestere. Veldig mange vil nok hevde at trenere skjemmer bort sine egne barn ved å gi de fordeler. Ofte er det svært dårlig objektive vurderinger der ute, uansett idrett.

Menneskets natur
Favorisering av eget barn er en naturlig handling for oss mennesker. Vi står på hodet dag og natt for å legge ut den røde løperen foran våre arvinger. «Alle andre bør skygge banen, for her kommer vi». Det er også svært betent å ta dette opp med treneren. Den som blir konfrontert med det aller mest sårbare punktet i vår natur, nemlig stolthetsfølelsen, vil reagere med å sette alle piggene ut. Det er lett å bli spist levende i slike situasjoner. Les også innlegget mitt om det å trene sitt eget barn. Det er helt sikkert gode og pedagogiske måter å kunne ta en slik sak opp med en trener, men den kompetansen har kun et fåtall av oss. Det er ikke bare treneren som er roten til liten grad av objektivitet. Foreldre er generelt opptatt av sitt eget barn, sånn er det bare.

Hvor god er barnet, egentlig?
Det er mange der ute som kanskje har vært en god utøver. Når sitt eget barn skal starte opp sin egen idrettskarriere er det enkelt å falle i den aller største fellen, nemlig sitt eget speilbilde. Ditt barn er ikke deg og har kanskje ikke noe ønske om å være det heller. Å presses opp på idrettsplassen for å glede sin mor eller far er kun mulig i en begrenset periode av livet. Når man senere i ungdomstiden skal bli tatt ut til ulike nivåinndelte lag, vil dette føles som en tung sten som faller rett ned på tærne. Det gjør skrekkelig vondt, men man må leve med smerten i en liten periode. Kanskje litt enkel bruk av metafor? Synes det uansett passer godt som en beskrivelse. Desperat tar man kanskje kontakt med treneren fordi han eller hun helt ute å kjøre… Er de egentlig det?

Langsiktig arbeid<a href="http://blogglisten.no/blogg/fotballhue.no/"><img src="http://blogglisten.no/img/blogglisten.png" alt="Blogglisten" /></a> <img height="0" border="0" width="0" alt="hits" src="http://hits.blogsoft.org/?eid=2127" />
Når man tar på seg en trenerrolle i en klubb er det et langt prosjekt som starter. Man merker seg tidlig hvilke utøvere som skiller seg ut positivt og negativt. Man ser også hvilke foreldre som er så stolte som haner over barnet sitt og som skryter uhemmet av talentet og mulighetene som ligger der i fremtiden. Det er litt for viktig å lykkes innen idretten og man glemmer helt å ta et steg tilbake for å tenke igjennom tingene på en god og objektiv måte. Har barnet det bra? Ønsker barnet å bli SÅ god? Når selekteringen skjer i ungdomstiden blir det gjort flere evalueringer, deriblant en del ting basert på samtaler og tilbakemeldinger fra barnet selv. Her er det viktig å forholde seg rolig som forelder, noe som for enkelte er helt umulig. For treneren med sitt eget barn i startoppstillingen, som kanskje ikke burde ha vært der, er livet en dans på roser. Kanskje ikke for barnet selv, men for selvbildet til far eller mor.

Kloke og viktige valg
Mitt eget barn på 13 år opplevde for første gang å bli valgt ut til et første, andre og tredjelag før den inneværende sesong.  Han kom inn på laget i nivå to, selv om jeg har hovedansvaret som trener. Det var et tøft valg som jeg visste kom til å bli tatt svært tungt av poden. Han har innstillingen, treningsvilligheten, det taktiske, men mangler en del på det tekniske. Etter å ha vært skuffet i noen dager, tok vi en oppsummering av hva som var bra og hva som måtte øves mer på. Resultatet ble en spiller med et soleklart mål, nemlig å jobbe seg inn på det øverste nivået. Hver dag øves det med ball ute i hagen. Første touchen er ikke god nok og han hamrer ballen i veggen med full styrke for å ta den imot med både høyre og venstre ben. Å ikke favorisere barnet sitt har mye større effekt på utøveren enn å pushe de lenger opp enn på den arenaen der de kan føle mestring og måle fremgangen.

Bønn til alle med idrettsbarn
Jeg har et stort ønske for fremtiden og det er at foreldre til idrettsbarn slapper av litt. Det er ikke så veldig viktig å være på øverste nivå når man er liten. Det er gleden, motivasjonen og det langsiktige treningsarbeidet som gjelder. Riktig og tilpasset tilbud er den beste tilretteleggingen en trener og forelder kan gjøre. Det er et fåtall som kommer gjennom nåløyet og blir toppspillere. Å få et anstrengt forhold til sine foreldre ved at de blir presset er utrolig leit og er vanskelig å reparere. At foreldrene tar valgene for barnet, uansett om det er idrettsgren eller plass på banen, må ikke forekomme. Man må også tåle at andre barn er flinkere enn sitt eget. Lev med det! Mangel på å være objektiv ødelegger utrolig mye, både sosialt og med tanke på utviklingen.

-Fotballhue-

Blogglisten hits