Nullstilling av toppfotballen

Etter flere år med dårlige resultater mot andre europeiske land, er det kanskje på tide å tenke helt nytt i toppfotballen. Vårt landslag for herrer er samtale emne rundt om i landet og har vært det en stund. Hvorvidt vi skal bytte trener eller ikke er kun en bitteliten del av utfordringene vi står ovenfor. Hvor skal man starte?

Toppen av norsk fotballfotballhue_nullstilling
Norsk fotball er en pengemaskin og på toppen har de det veldig godt. Dette er et lite miljø der det virker som om miljøet er godt og der de tar vare på hverandre. De fleste er gode venner og vil hverandre ingenting annet enn kun det beste. For meg høres dette ut som en veldig fin arbeidsplass, men er det dette vil skal ha i et resultatfokusert toppidretts miljø? Det er godt mulig at vi har feil trener på landslaget. Når resten av hans kolleger støtter alle valgene han tar og gjentar at de har full tillit er det jo i grunnen bare å jobbe videre med det samme prosjektet. Resultatene vil komme over tid, men hvor lenge må man vente?

Jeg mener at vi må gjøre toppfotball arbeidet og strukturen helt annerledes. Å ha en toppfotballsjef og en landslagssjef som begge reiser rundt med laget og svarer på de samme spørsmålene virker noe fjernt. Vi her oppe i dette landet er ikke større enn at landslagssjefen burde svare direkte til NFF sitt styre. En mellommann er råflott og gjør kommunikasjonen vanskeligere og komplisert. Forholdet deres privat kan også føre til lite objektive valg og konklusjoner. Bort med toppfotballsjefen og inn med en landslagssjef som kan ta 100% styringen og med jerngrep. En ny trener vil da kunne gi blaffen i alt annet rundt. Kun fokusere på å ta poeng.

En annen side ved dette er at jeg opplever sjefene i NFF som arrogante og lite lydhøre for hva slags signaler som kommer fra befolkningen. Det virker som at de har en oppfatning om at alle andre her i landet er tjukke i huet og ikke vet en døyt om fotball. Når jeg hører intervjuer med Høgmo og Semb, er det for meg bare babling og fiffige forsøk på å komme seg rundt grøten. Jeg sier ikke at landslaget skal tas ut gjennom sms avstemning, men det må da være mulig å fange opp noen signaler utenfra?

Det nye trenerteamet
Jeg mener, og har sagt det tidligere, at vi må få inn en frisk pust utenfra. Jeg vil gjerne ha en utlending som får frie tøyler. Den nye sjefen kan håndplukke sine assistenter og med det sette sitt preg på absolutt alt. Dette dreier seg om et lag med fotballspillere som i det daglige lever sitt fotballiv i utlandet. De vil kanskje ha en annen respekt for en krystallklar utlending enn noen nye vimsekopper fra eget forbund?

En ny trener må skape gode resultater og med en kort tidsfrist. Vi har gode nok spillere i Norge til å slå de lagene vi har tapt mot i år. Gruppa trenger ny inspirasjon og føle at de er på et lag der det settes høye krav og med en sjef de har så stor respekt for at det kribler i magen når de tas ut til samling. Nå virker samlingene, sett utenfra og med eget øye, som en hyggelig tur med kompiser der de skal trene sammen og spille en kamp. Det spruter ikke av innsats og de virker utilpass i alle kampens minutter. Akkurat dette er et lederansvar.

Hvem som kan ta over landslaget, eller om Høgmo er den rette, er jeg ikke sikker på. Det kan godt hende at Høgmo føler litt på at mange andre i NFF legger seg borti hans oppgaver. Sånt er isåfall slitsomt. Kunne han gitt mer gass dersom han var alene med laget og var tøff nok til å si at Semb og de andre burde pelle seg vekk fra spillerhotellet? Det ville kanskje gitt en helt annen attitude innad i laget også. Ingen hadde turt annet enn å klappe igjen kjeften og spilt fotball med livet som innsats etter en sånn runde. Tilbake til innledning og det gode vennskapet i toppen av fotballen tror jeg neppe dette blir tilfellet. Vi bør få inn en ny landslagssjef som ikke kjenner noen i NFF.

Tippeliga klubbene
Toppen av norsk herrefotball er preget av for dårlige prestasjoner. I damefotballen er tingene mye bedre og der skal vi være stolte. Å se en Tippeliga kamp, eller å følge et lag, ser man enkelt forskjellen på norsk og utenlandsk klubbfotball. Vi har og ganske ubevisst sett på det som akseptabelt å ikke være så gode som våre naboer. Her må vi få et mye bedre selvbilde og gjøre et durabelig forsøk på å bygge vinnerskaller. Stabiliteten til norske spillere og lag kan rent visuelt se ut som en vanskelig stukket slalåmløype. Kurvene svinger seg fra side til side. Mange kamper avgjøres av tilfeldigheter veldig ofte og på grunn av dårlige enkeltprestasjoner.

Alderen på mange toppspillere i Norge er forholdsvis høy. Det er ikke så mange av spillerne som er rundt 20 år. Når vi ser på de som befinner seg på denne aldere, ser vi at de dominerer og har et mye høyere tempo enn de etablerte. Jeg mener ikke at vi skal sparke ut spillerne som er 35 år, men norsk fotball er tjent med å sette unge spillere ut på banen. Disse har bedre teknikk, større fart og kan underholde. Taktisk er de kanskje ikke helt utviklet, men det å spille kamper er tiltaket som må på plass. Da må de spille på toppnivå og ikke på et B-lag. Norsk fotball er ikke så utrolig bra at ikke en på 18 år kan bli banens beste. Trenere med tynnslitte nerver er hovedårsaken til at mange spennende unge spillere blir sittende på benken og kun er med på oppvarming. Sett de utpå banen!

Mange norske klubber driver altfor ambisiøst og med lønninger som er voldsomme. La oss stikke fingeren i jorda og innse at norsk fotball er en utviklings arena. Mer penger fører ikke til høyere innsats, men komfortable spillere som har det godt her i livet. Med et lønningstak der alle spillerne kan leve som normale folk med en normal inntekt, kan få flertallet til å ønske seg videre opp og frem. Drømmen om utenlandsk toppfotball og høye lønninger kan komme nærmere gjennom innsats og iver. Å være fornøyd toppspiller i Norge med en million i lønn er skadelig. Spillerne skal tjene akkurat så mye at de slipper å ta seg en annen jobb. Det skal akkurat gå rundt, men ikke noe mer enn det. Pengene klubbene sitter igjen med kan gå til utvikling av klubb, baner og fasiliteter som legger tilrette for satsingen.

Breddeklubbene og distrikt
Breddeklubbene drives slik jeg ser det godt. Her gjør man så godt man kan med å utvikle gode spillere. Når de er gode nok slippes de videre til toppklubbene der de kanskje ikke får så mye tillit som ønsket. Talentene glipper for norsk fotball og spillerne bytter kanskje idrett. Når de beste forsvinner i ung alder mister de ikke bare verdifull kamptrening ved å være innbytter på et elitelag. De påfører også egen klubb et tap, ettersom laget svekkes. Ved å spille sammen med venner i lokalmiljøet vil flere av de andre på laget utvikles. Å spille sammen med gode spillere vil løfte de som er på nivå 2 og 3 opp på høyere nivå. Å være dritgod når du er 10-15 år trenger ikke å bety at det er denne spilleren som vil bli stjerne i Tippeligaen. Mest sannsynlig vil disse som satser steinhardt som unge bli drittlei fotball før de når 18 år. Hva er da vitsen med å dra på prøvespill og melde overgang til et lag der man ikke er blant de 11 beste? For meg virker dette helt bortkastet.

En spiller som er så god at han eller hun søker seg videre, kan fint få en knallbra utviklings arena i egen lokal klubb. Å spille med spillere som er eldre enn seg, samtidig som man er lederfigur i eget alderstrinn er verdifull læring. For jenter er det også veldig bra å trene og spille med gutta istedenfor å havne i en toppklubb og bli borte.

Når det gjelder distriktene i Norge og interessen for landslaget, har jeg en glimrende idé. Landslaget bør spille sine kamper rundt om i landet. Nå er landslaget et Oslo lag og spiller for nesten tomme tribuner. Spill kamper på både Lerkendal og på Brann stadion. Da får vi flyttet på sirkuset og spillerne i distriktene har en mye bedre sjanse til å se kamper og treninger med de beste spillerne vi har i landet. Dette vil være med på å utvikle fotballen. 8.000 tilskuere på en mindre stadion i Norge vil oppleves som en folkefest. På Ullevaal vil de oppleves som om publikum sitter hjemme. For spillerne vil dette ha en dramatisk forskjell. Å for eksempel se Norge mot San Marino i Bergen, kan være en bedre løsning som trekker flere folk.

Nullstilling
På bakgrunn av svake resultater i lang tid bør vi se oss i speilet. Vi er ikke så gode på så veldig mye her i landet på toppnivå. En endring må til, men jeg er ikke riktig sikker på hvor man skal starte. Vi bør ihvertfall gjøre noen grep på vårt ypperste nivå, som er landslaget. En klar og tydelig og enkel struktur for landslagssjefen bør være en prioritet. Ned med lønningene på toppen av NFF og bruk pengene på landsomfattende akademier uten klubbtilhørighet som ikke er kommersielle. Å tjene over 1 million for å jobbe på et kontor på Ullevaal stadion er et ran av idretten vi er så glad i. Pengene burde brukes på å lønne flinke trenere som jobber inn mot gode spillere i alderen 16-19 år.

Skru tiden 20 år tilbake og start på nytt! Please…

 

-Fotballhue-

Blogglisten hits