Norge og spillerutvikling på kun elitenivå

Den siste uken har det blitt skrevet mye om satsingen i enkelte klubber. Om ungdom som blir skviset ut av klubben de har spilt for siden barndommen. I et skille mellom bredde og satsing kan mye gå galt. I Norge må vi bestemme oss for hvordan aktiviteten og spillerutviklingen skal organiseres. 

Utsiling av spillere

I mange klubber satses det knallhardt og med et fokus på kun resultater. Etter min mening er det ikke noe galt i å legge opp til en slik modell. Dette kommuniseres tidlig ovenfor både spillere og foreldre. Når enkelte spillere ikke kommer gjennom et trangt nåløye, blir det skuffelser og lite motivasjon som et resultat. Ikke alle kan bli med på satsingen og dette kan føles som det største nederlaget i et kort idrettsliv.

Det finnes to varianter av fotballtilbud. Det heter nivå 1 og nivå 2. Om man er en spiller på et av nivåene blir ikke meislet ut på bakgrunn av å ikke komme inn på satsinggruppen i den klubben man kunne ønske å spille for. Det er mange bra spillere som går videre til andre klubber. De blir bedre enn alle de andre som ble funnet bedre og sterkere. Det er godt mulig at spilleren som ikke kom inn allerede var bedre, men at treneren så etter andre spillertyper?

Debatten som pågår i media er noe sneversynt og med fokus på kun de skuffede spillerne. Jeg har stor sympati for disse som føler at deres drømmer og visjoner for fremtiden knuses.  Det er dessverre slik at kulturen i klubbene avgjør hvordan situasjonen løses. Hos enkelte håndteres det mildt sagt elendig. Dette fører igjen til alle de reaksjonene vi ser i landets aviser for tiden. Folk føler seg såret og forbigått.

Sunn idrettskultur

Det er ikke til å unngå at konkurranse elementet i idretten forsterkes etterhvert som utøverne blir eldre. Det blir tøffere, vanskeligere å få spilletid og miljøet i satsingsgruppene er knalltøft. Ikke alle bør være med på en slik hverdag og kan ha et enda bedre utviklingsmiljø på et nivå under. Der det syndes mest i klubbene er at de øvrige lagene innenfor et årskull blir overlatt til seg selv. På disse lagene bør det være like god kompetanse som på «elitegruppa».

Å bygge en sunn idrettskultur i et idrettslag er ikke gjort over natten, men mangetiltak kan gjøres for å få en umiddelbar endring. Det skal være mulig å få plass til alle som vil holde på med idretten sin. Å ha en tilnærming til å løse trenings hverdagen til ungdom er helt avgjørende. Å ikke være villige til å ha nivåinndelt grupper enn kun satsingsgruppen synes jeg ikke noe om.

Dette handler også mye om holdningene hos de som sitter og styrer idrettslagene. Mange av disse er beinharde på resultatfokus og ikke alltid på utvikling. Det er ikke alltid det er slik at de som kommer inn på satsingsgruppene oppnår god utvikling. De løfter kanskje en pokal i lufta som vinner av ulike ting fordi de spiller på et godt lag, men blir de automatisk de beste om 5 år? Noen ganger er det jo slik, men jeg mener at disse spillerne raskt havner i en komfort sone der de ikke trenger å jobbe hardt for gode resultater.

En sunn idrettskultur handler om å tilby trening og individuell oppfølging uansett hvilket av nivåene du havner innenfor. Positive og motiverende holdninger hos trenerne er med på å helle drivstoff på tanken hos utøverne. Her er ikke klubbene flinke nok, selv om mange mener at de er gode på dette også.

Hvem som blir gode

Når jeg nå har skrevet litt om spillerne på de gode lagene og deres hverdag med gode resultater er det på tide å sette fingeren på noe viktig. Er det disse som nødvendigvis blir best? I noen få tilfeller går disse spillerne hele veien. Det er dog kun de som er villige til å legge ned mye arbeid. Det er ikke bestandig du finner treningstalentene i elitegruppene. De finner du på nivået under.

Å være tøff i skallen og jobbe på uansett hva, med klare mål, er det som virker. Å tape kamper er ikke noe gøy, men det gir god læring for spillere som ønsker å bli gode. De er i situasjoner der de blir satt på prøve hele tiden og blir tvunget til å ta avgjørelser under stort press. De får lov til å feile. I en elitegruppe vil man bli satt på benken ved flere feil og det skal mye til for å få tilliten tilbake hos treneren. Hvem tror du oppnår best utvikling? Spilleren som gjør feil, lærer og prøver på nytt, eller spilleren som blir straffet for å ha tatt en feil avgjørelse?

Å spille på et lag der man er trygg, får utfordringer, mange spilleminutter og gradvis bygger selvtillit. Det burde være en perfekt arena for spillere med treningstalent og et ønske om å bli god. Da kan det være en befrielse å ikke komme inn på satsingsgruppa eller ivriglaget. Å gå på et nederlag ved å ikke komme inn på det gode laget er tull. Her må også foreldrene ta på seg et viss ansvar. Å hause opp stemningen og ha stjerner i øynene på vegne av eget barn er direkte skadelig i denne fasen av livet når lek går over til alvor. Å ta steget ut av moderklubben slår også ofte feil for enkelte spillere. De får seg en i fleisen ved å bli evaluert som en dårlig fotballspiller.

Norge må bestemme seg

Her i landet er likhet og rettferdighet prentet inn fra begynnelsen av livet. I toppidretten er det ingen sammenheng mellom hvordan samfunnet ellers er bygget opp. Det må være lov til å satse hardt og tenke på seg selv for å bli best. Da er det klart at det må finnes tilbud der man kan spille med andre på et meget høyt nivå. Dette handler om å pushe grenser. I debatten i disse dager leser jeg at de fleste er i mot at det er klubber som velger ut 30 spillere av en gjeng på 80 for å danne et elitelag. Slike elitelag bør og må eksistere for å heve det generelle nivået i landet. Det er måten det gjøres på som kanskje ikke er godt nok.

Vil vi i Norge ha det slik at de aller beste må spille med alle de andre vennene fra nabolaget og at en satsing skal bli sett på som feil? Med en slik tilnærming vil nok våre landslag falle enda mer på FIFA rankingen.

Svaret på hele debatten er enkel. Nivåinndeling, kvalitet på trening på alle nivåer og kompetanse på trenersiden. La elitelag holde på med sitt. Over halvparten av spillerne på disse lagene vil trolig aldri nå de øverste divisjonene som senior. Ha fokus på ALLE spillerne i hele klubben og gi de samme mulighetene der. Man kan dessverre ikke oppnå noen ting ved å spille med mix-lag av nivåer langt oppover i ungdommen.

Spillerne med best ferdigheter i 13-14 års alderen vil i mange tilfeller hindre utviklingen til en spiller på nivå 2 og 3. De vil bidra til at disse spillerne ikke får ballen og vil også gjøre det vanskelig å forsvare seg mot de. Slikt setter selvtilliten på prøve. Det er ellers viktig at spillerne på nivå 2 og 3 får seg noen erfaringer der de spiller mot noen gode lag og spillere. Da forstår de hvor langt på vei de er for å komme seg opp på et høyt nivå.

I Norge er vi dessverre for snille og det vil på sikt føre til at vi ikke henger med internasjonalt.

Fotballkretsene og NFF

Fotballkretsene sine uttakstreninger i det såkalte SUP er en elitesatsing skapt av de som burde tenke mer på bredden. «Spillerutviklingsprosjektet» har forøvrig fått nye navn som tåkelegger det hele litt mer. Landslagsskolen og sonetreninger er kun for de spillerne med best ferdigheter. Fotballkretsene er på denne måten også en elitesatsing med kun vekt på de beste. Spillerne som var best som 12 åringer henger med automatisk frem til de er 16 år, uten at de vil observere nye spillere underveis.

Spillere i klubber der deres A-lag ligger i 4. divisjon eller lavere vil ikke få lov til å vise seg frem for kretslagstrenere. Vi snakker her om to helt separate ting, nemlig ungdomsfotball og seniorfotball. En klubb som ikke satser på senior, men kun ungdom, blir stemplet som uinteressant for de som styrer fotballen. Dette kan virke som en enda større motivasjonsfaktor enn å ikke komme inn på et elitelag i en klubb.

Sett kriteriene i et konkret perspektiv. Du som 12 åring som ikke er best i denne alderen vil aldri komme inn på et kretslag. Smak litt på den. Jeg kan tenke meg at enkelte på noen kontorer rundt om vil tåkelegge og prate seg rundt grøten på dette, men det er realiteten der ute hos breddeklubbene.

Sak og kriterier finner man her.

For å bli fordelssaett som en spennende spiller må man være i en klubb med et bra seniorlag og der fotballkretsene ser på spillerne som mer interessante. Disse får også flere spillere påmeldt enn alle de andre. Skulle de kanskje hatt kretslag for nivå 2 og 3 for å vise seg som gode forbilder? Definitivt! Da snakker vi faktisk om bra spillerutvikling som favner om flere ivrige spillere som vil føle stor motivasjon.

Slik fungerer det dessverre ikke i virkeligheten.

Ta vare på alle!

Avslutningsvis i dette innlegget vil jeg komme med en beskjed til alle mine trenerkolleger rundt om i landet. Det er veldig bra at dere nivåtilpasser tilbudet deres og dette må dere fortsette med for å skape gode spillere. Det som aldri må skje er at de på nivå 2 og 3 får et dårlig tilbud og glemt. Disse vil ta steget og banke på døra. Kortsiktig vil de ikke bidra til å vinne titler for klubben, men betyr det noe?

Hold de motiverte og gi de en verdifull treningshverdag! De beste trenerne burde faktisk settes inn der nivået er lavere for å kunne løfte de opp og frem. De er ikke spillere som du skal forsøke å riste av deg. De er dine potensielle matchvinnere om 2-3 år.

Hvordan du i din klubb løser dette er det mer enn et svar på. Det viktige er at du gjør noe!

-Fotballhue-

Blogglisten hits