Motivasjon og ferdighet

Å være trener for en større gruppe kan være en krevende oppgave. Om man er trener nedover i årsklassene vil forskjellen mellom barna være stor. Noen er gode, interesserte og står på. Andre mestrer mindre, er med for gøy og stort sett fornøyde. Å håndtere en slik gruppe og ikke minst deres foreldre, kan by på noen tankefulle stunder i sofakroken. Bør man lage to helt forskjellige tilbud til disse barna? Jeg mener helt klart, ja.

Differensiering er et ord som gjentas ofte og noe som bør praktiseres mye mer. Dersom man ønsker å beholde flest mulig lengst mulig er man helt nødt for å trene gruppa på helt forskjellige ting. Gruppa med mindre mestring vil enklere kunne ta steget videre dersom de får bra oppfølging. Terping må til, men det er også nødvendig at spilleren selv er motivert for å jobbe med egne ferdigheter på trening.

Det finnes også en annen gruppe der tull og tøys er mest i fokus. Andre synes det er ekkelt å bli svett og føle at det dunker på innsiden av kroppen. Denne gruppa bør ha mest mulig lek og aktivitet fordi motivasjonen til å spille fotball ikke er tilstede, men de ønsker å være med på det alle andre i klassen er med på.

Da sitter man altså med tre grupper på en og samme økt. Gjør det noe da? Er ikke dette et godt tilpasset opplegg der alle er glade?

I kamper er det vanlig med en miks av alle forskjellige mestringsnivåer i barnefotballen. Er det lurt når enkelte spillere stort sett går selv og aldri sentrer? Å sette gode spillere sammen og melde de på et nivå der de møter motstand bør vurderes. Da vil de andre på laget måtte stå frem og ta ansvar. Det kaller jeg god spillerutvikling.

Mange ting å tenke på her, men det er viktig å forvalte gruppa best mulig slik at alle får et godt utbytte av trening og kamp.

Heia Heia!!!

Blogglisten hits