Minner fra barnefotballen

I skuffer og skap finner man mye artig. Dersom man graver så dypt man bare kommer, blir det ennå mer interessant. Fotball har alltid vært min aller største lidenskap, med håndball som en god nr.2. I min barndom spilte jeg for Ellingsrud. Vi var ikke så innmari gode, men vant litt og tapte litt om hverandre. Det er vel i grunnen slik det bør være. Ingen av oss ble stjerner, men vi har mange gode minner fra barnefotballen. Mye er forandret fra 80-tallet og til i dag.

20160821_112752

Et bilde fra glansdagene. Jeg er på første rekke lengst til venstre.

Forholdene i gamledager
Det er utrolig hvor mange minner som kommer tilbake når man tenker etter. Med et bilde i hånda blir det enda enklere å finne frem gode bilder fra arkivskapet lengst bak i hjernen. Dette bildet var fra en tid da kunstgress var noe nytt som folk kun hadde på balkongen sin, eller som dørmatte. Det var flust av grusbaner med så høy kvalitet at de kunne utkonkurrert flere kunstgressbaner på vinterstid. På Valle Hovin der jeg spilte opp til ungdomsalderen, var banen så bra at det var bedre å spille på grusen enn på gresset. Banen ble preparert hver ettermiddag for at A-laget skulle få bra forhold på kvelden, men vi trente før de og fikk mye bedre kvalitet. Da vi kom høyere opp i alder fikk vi smake på grusbanens harde hverdag med neglbørster i dusjen for å skrubbe ut sand og stein ut av skrubbsårene våre. På den tiden var det også lov til å salte banene, noe som har blitt forbudt nå. Saltet gjorde slik at banen var myk og god å spille på. Det var ellers ofte at spillerne hadde pigger under fotballskoene for å få bedre feste under harde og isete vinterbaner (vi måtte jo trene). Jeg hadde heldigvis kun et par økter med slike sko. I nyere tid grøsser jeg av å tenke på skadene som oppsto ved stemplinger med piggsko.

Forholdene i dag
Den generasjonen som vokser opp nå har unike muligheter for utvikling. De spiller som oftest på kunstgressbaner som er uten tuer og hull. De er sjelden på støvete grusbaner i 25 varmegrader. De har topp forhold på vinteren og kan ta i alt de kan i både snøvær og sprengkulde. Mulighetene for egentrening er tilstede hele året. Slik hadde ikke min generasjon det. Trange gymsaler en gang i uka var det man ofte måtte ta til takke med i perioden november – april. Unge spillere i dag behøver ikke å grine på nesa over litt regnvær eller snø. De kan ta beina fatt og trene når de vil. Allikevel er det massevis av klager over isete områder og får dårlig måking av baner. Å ha vinterdrift på baner er krevende, men forholdene er ti tusen ganger bedre nå enn for bare 10 år siden. Dette må man tenke litt over når man står der og er misfornøyd. Kunstgressbaner dukker nå opp i hopetall over hele landet og utbyggingen ser ikke ut til å stanse. Man kan kanskje si at fotballen i Norge vil gå en lysere til i møte på grunn av de gode forholdene vi har nå i nyere tid.

Minnene som blir ståendeMidtstrek
Uansett om man spiller i gymsal, på grus, eller på kunstgress, er det en ting som er felles. Minnene man får gjennom å drive med idrett er unike. Det er alltid episoder på trening, i kamper, på cup, eller fra en avslutningsfest som sitter i hodet til evig tid. Dette er tidløst og en av de største verdiene vi har innen idretten. Selv om man ikke vinner kamper eller turneringer, er det noe magisk ved å ta på seg drakta med klubbens logo og nummer på ryggen. Det er minnene vi lever for innen idretten og de blir stående livet ut. Like viktig er det for de voksne å hjelpe til med å skape minner. Bli med på turneringer i Norge eller i utlandet. Ta initiativ til en reise eller en spillerfest. Dette vil bli husket mye lenger enn seriekamp nr.7 i sesongen 2016. Den er glemt i løpet av et par dager. Ta vare på øyeblikkene og ikke fokuser kun på resultater. De kommer tidsnok.

-Fotballhue-

 

Blogglisten hits