MIN fotballfilosofi

Dette temaet har jeg blitt forundret over mer enn en gang… Hva er egentlig trenerens «fotballfilosofi» verdt når man trener et lag i barne- og ungdoms klassen? Kjenner du noen som spiller fotball der treneren står på sidelinjen og brøler på spillerne sine fordi de ikke får det til slik treneren mener fotball skal og bør spilles? Kanskje du er leder i en klubb og aldri kommer noen vei i dialog med en trener fordi du kommer på kant med filosofien hans eller hennes? Man må flire litt over hvor ihuga og sære enkelte kan bli… Jeg vil gå så langt å si at slike trenere mangler erfaring og evne til å se mer enn en løsning.

Noen grupper mestrer pasningspill, mens andre er gode på dueller og raske kontringer. Basta! Klart alt kan læres, men ikke over natten.

Når nye trenere kommer inn og skal prente inn sin såkalte filosofi som er hugget i stein, så kan man jo vurdere om denne aktuelle treneren bør få en plass i klubben. Å kartlegge spillerne, utvikle de og spille på det de er trygge på, bør være prioritet nr.1 for nye trenere. Alt det andre kan man sakte innarbeide. Å si at «jeg» spiller 4-2-3-1 og at pasningene skal gå sidelengs og baklengs inntil man har bearbeidet motstanderen godt nok, det er bare tull… En slik holdning kan være direkte ødeleggende og føre til mistrivsel, utrygghet og det er ellers lite inspirerende.

Fokus på oppgaver er noe helt annet. Hva skal til for å bli en god forsvarer, midtbane eller angrepsspiller? Dette bør gå foran enhver filosofi og formasjon.

Dette innlegget går til alle dere Filosofer der ute enten du heter Socrates eller Bjørnar. Ballen sentres over til dere 🙂

Blogglisten hits