La barna være i fred på banen

Barn må få lov til å utøve idretten sin uten påvirkning fra hjemmet. Antall voksenpersoner som skal mene noe om prestasjoner, valg og innsats, er ikke til barnas beste. Noen ganger må man også kutte treningsmengden. Man skal alltid ligge på plussiden når det gjelder både lyst og spilleglede.

Spill med glede

Det viktigste innen idrett er å ha det gøy. Alle eksperter er enige om at det gir best utgangspunkt for videre utvikling. Uten gleden ved idretten vil lysten til å lære stupe i fritt fall. De aller fleste trenere er flinke til å sette krav til spillerne, men det er ved få unntak noen som får en bøtte med kjeft dersom valg eller utførelse ikke ble optimalt. En spiller som på eget initiativ får lov til å velge, som også synes det er gøy, vil mest sannsynlig utvikle evnen til å gjøre det rette i kampsituasjoner.

Uten gleden over å spille kamp, vil spilleren føle seg forpliktet til å gjøre som de voksne sier. Vil man få særlig glede av å hele tiden gjøre som andre sier og forventer? Man vil jo skape noe selv. Å strekke hendene i været og juble over å ha driblet en spiller og satt den i mål på fotballbanen. Det må jo være en herlig følelse. Å forsøke å drible en spiller, men å mislykkes med det og få en bøtte med kjeft av treneren, eller se mor eller far himle med øynene, dreper all glede med idretten og er den sikre vei til å til slutt velge noe annet å holde på med.

Spillegleden mener jeg kommer av en indre drive til å forsøke, feile, prøve og til slutt lykkes, på vegne av seg selv. Man er ikke der for at foreldre eller trener skal være fornøyde. Innenfor lagets rammer og kampplan finnes det massevis av rom for egne valg. Kreative løsninger. I tillegg hundre bomskudd. Så gøy det er når man lykkes med det.

Mange trenere samtidig

For barn er det sitt eget hode man hele tiden forsøker å jobbe med. Når du i tillegg skal forsøke å få inn trenerens instruksjoner, mor eller fars kommandoer, eller medspillernes ønske om hvor ballen skal, kan man lett gå i en mental sperre. Dette resulterer til slutt i at det ikke vil bli gjort et eneste valg ute på banen. Det blir altfor mye å forholde seg til og et relativt enkelt valg blir svært vanskelig.

Med mange instruksjoner fra flere personer vil også spilleren bli utrolig treg. Man kvier seg for å ta valget magefølelsen sier. Spilleren holder for lenge på ballen, pasningen kommer aldri i ren vegring for å ta en beslutning og laget mister til slutt ballen. Negative tanker øser på i hjernen, treneren roper, foreldre roper og de andre på laget slår oppgitt ut med armene.

Om du som voksen hadde tre sjefer å forholde deg til, som hver gav deg beskjed om å utføre den samme jobben på tre forskjellige måter. Ville du ha gitt blaffen i alle sammen, tatt en egen vri på det og kanskje mislykkes totalt? Jeg tror du hadde brukt noen dager på å tenke over situasjonen og vegret deg for å starte opp oppgaven eller prosjektet. Om du hadde mislyktes med prosjektet hadde alle tre sjefene kalt deg inn på teppet. Du ville blitt ansvarlig for tapet av en viktig kontrakt og laget ditt ville ha blitt skadelidende fordi du surra det til. Kanskje du hadde måttet pakke sakene dine og forlate jobben?

En lignende kamp pågår i hodene til barna våre når flere voksne og medspillerne roper og instruerer. La barna være i fred. La de spille og forsøk å holde munn før, under og etter kampen, dersom du ikke er treneren. Frustrasjonen bygger seg sakte opp og til slutt sprekker det.

En sjef og en plan

En trener møter barna flere ganger i uken. De trener, prater sammen om idretten, jobber med felles og individuelle mål. På trening får de lov til å ta feil valg, plassere seg galt, drible en for mye, slå en løs pasning etc. Ved å feile vil de lære. Kanskje de gjør den samme feilen ti ganger før det endelig faller på plass. Treneren er tålmodig og lar spillerne få lov til å mislykkes, uten å påpeke annet enn små justeringer som vil hjelpe de til å få det til. Aldri en bøtte med kjeft som kan gi de dårlig selvtillit og vegring mot å prøve på nytt.

Det minst lure man kan gjøre mot barnet sitt er å påta seg rollen som en trener, når man kun er forelder. Å tro at man utgjør en positiv forskjell er å lure seg selv, men det er med på å bygge usikkerhet hos barnet. Det blir for mange beskjeder og for mange å gjøre glad. Ivrige foreldre må derfor holde seg unna, eller bli en del av trenerteamet. Tilrop og coaching fra foreldre fører i de fleste tilfeller til frustrasjon.

En annen viktig ting for foreldre å tenke på er kampanalysen i bilen på vei fra kamp eller trening. Glem den praten! Barna har for lengst logget av, sagt takk for i dag og har tankene sine rettet mot spillkonsoller og kveldsmaten. Du sitter bare å babler for deg selv, full av adrenalin.

Det er viktig at barna har en sjef og en plan. Forelderen skal være fan av spillerne og lagets plan. Om man ikke er det, aldri si det høyt foran barna. Sett deg heller ned med treneren og forklar hva du tenker på en konstruktiv måte. Vær også klar for at det du mener kanskje ikke helt passer med trenernes plan.

Mange tilbud for barn

I idretts hverdagen er det så utrolig mange ting man kan være med på. Laget sitt, skole-lag, ekstratrening, akademier, camper av ulike slag. Dersom barnet bobler over av lyst til å bli med på dette så synes jeg at de skal få lov. Det er kun deres egen glede og lyst som setter begrensingen. Som foreldre skal man uansett ha i bakhodet en rekke ting.

Å ha flere trenere som coacher og vektlegger forskjellige ting kan påvirke barna. Det vil ikke alltid være slik at de da får enda mer læring og gjør det enda bedre. Det kan påvirke barnas evne til å forstå spillet og gi de mindre selvtillit til å forsøke på ting i situasjoner i kampen.

«Han sier det, hun sier det og foreldrene sier det«… Dette kan være frustrerende for mange barn.

Kanskje man bør erstatte ekstratreningen med en annen morsom idrett?

Treningsmengde og belastning

En annen viktig ting man skal tenke på er trenings belastningen. Selv om man tror at barna bare har godt av trening og at mye er bra, er det en del farer som lurer. Barn vokser forskjellig og plutselig er man i en intens vekstfase. Å ikke vite når man skal kutte treningsmengden kan sende barna ut i en periode med mye vondt. Ofte merker man det i ved at barna klager over smerter i hofte, knær, legger og ankler. Noen får også vondt i ryggen. Kanskje man skal prioritere lagets treninger i en periode og ta pause fra tilleggs aktivitetene? Det er uansett for en periode inntil kroppen er i sync.

I de større klubbene ute i Europa har man begynt å ta vekstfasen på alvor. Mange måler og veier de unge spillerne, slik at de raskt kan kutte treningsmengden når de ser store utslag på testene. På denne måten unngår de fleste tilfeller av f.eks schlatters problemer og kan raskere komme tilbake til høyere treningsdose.

La barna få lov til å si ifra når det er plagsomt på trening i forhold til smerter, ta noen hviledager eller uker, kutt ned mengden. Ikke push de ut på feltet fordi man mener at smerte er noe man må tåle for å bli stjerne. Man risikerer kun å ta fra de idrettsgleden. Idrett er ikke en jobb når man er tenåring. Man kan ta fri når man har behov og når kroppen sier ifra. Er man frisk og rask må man på trening!

Avslutningsvis:

La barna få være i fred på banen. La de få kose seg, spille fordi de selv ønsker det, sørg for at det hele tiden er gøy! Noe mer enn det kan vi ikke gjøre for de. Hvem som holder ut til de blir voksne vet vi ikke. Ikke lev proffdrømmen ut gjennom å pushe barna hardere og hardere. Å sette knallharde krav, enten du er trener eller foreldre, gir de en negativ tilnærming til idretten. Å sette læringsmål er nok en smartere måte foreldre kan påvirke utviklingen, men sørg for at dette samsvarer med det laget jobber med og at treneren er med på samme planen. Hold det enkelt, men tren med god kvalitet!

-Fotballhue-
Blogglisten hits