Kampene som ingen vil spille

Seriespillet har på ny startet opp her i landet på aldersbestemt nivå. Resultatene er ofte svært lite motiverende for noen lag, mens andre lag vinner med 10 måls margin. Er det slik at ditt lag er så innmari dårlig? Nivådeling i seriesystemet på aldersbestemt nivå er en stor vits og det fungerer tidvis helt meningsløst. Det er ingen kontroll på om klubber og lag er ærlige rundt inndelingen av lag. 

Hva går galt
To trenere står på sidelinjen. Den ene ser ut som om lottogevinsten allerede har kommet inn på konto, mens den andre er stille og klapper forsiktet på ryggen til en av spillerne og sier, «så så…». Stillingen er 7-0 og første omgang er halvspilt. Kampen spilles i nivå 2, men foreldrene sammenligner enkelte spillere med Messi og Ronaldo. Var det en bevisst handling fra trenerens side å vinne alle kampene for å motivere laget, eller ble spillerne plutselig gode to uker før seriestart? Man kan undre seg over voksne sin motivasjon rundt trenerrollen innen barneidrett. Det er voksne som har ansvaret og det står også innenfor barnefotballen at man hele tiden skal sørge for at kampen blir jevnspilt og med færrest mulig margin i antall scoringer. Dette selvfølgelig for lag med spillere under 12 år. Her er det fryktelig mange som spiller «skittent».

Drømmeverden
At trenerne på lagene tar en grundig evaluering av spillerne sine i forkant av seriestart er helt avgjørende. Riktig nivå på spillerne i forhold til det nivået laget skal spille kampene sine i er helt nødvendig. Dersom noen spillere bøtter inn mål og er nærmest ustoppelig, bør disse tas ut av spillet inntil motstanderne har scoret noen. Det er også da veldig tydelig at spilleren som scorer er satt inn på helt feil nivå. Bevisst? Det er klart at sosiale hensyn skal vurderes, men det betyr ikke at den lokale Gullball vinneren skal spille på et lavt nivå der spilleren leker seg.

To lag som er riktig satt opp bør spille jevnt med hverandre. Spillet skal bølge frem og tilbake og differansen på sluttresultatet bør neppe være mer enn 3 mål. Trenerne skal smile og le og slå av en god prat med hverandre, både i forkant og i etterkant av kampen. Spillerne skal jobbe godt og smile over store og små prestasjoner utover i kampen. Dommeren skal være en glad lederfigur som prater godt med spillerne og lærer de å utføre innkast og presslinje korrekt. Finnes denne skildringen i virkeligheten?

Løsningen er enkel
Løsningen på dette er egentlig ganske enkel. Trenerne må ta seg selv i nakkeskinnet og glemme alt som heter resultater. Utviklingen skal alltid være i fokus på de yngste lagene.

  • Sett opp jevne lag
  • Glem resultater, men ha fokus på prestasjoner
  • Sørg for at motstanderen har en sjanse
  • Informer foreldrene godt
  • Din egen seierhunger må bort
  • Det må rapporteres inn til krets dersom lag hele tiden vinner f.eks 10-0
  • Observatører fra krets må rundt for å kontrollere

Flest mulig – Lengst mulig
Modellen er banket inn av NFF. Dette betyr ikke at du kommer til å holde på laget ditt fordi de er happy med å vinne hver bidige kamp. Motstanderen må respekteres og i det laget vil du hverken hjelpe til med å sørge for at flest mulig fortsetter, ei heller mye lenger enn frem til sommeren. Hva NFF og kretsene gjør videre for å sikre at denne modellen lever i beste velgående er jeg noe usikker på. Å administrere inne på et kontor er nok viktigere enn å påse at det drives godt rundt om i landet vårt. Hvem andre enn forbund og krets skal gjøre jobben? Klubbene er overlatt til seg selv og gjør som de selv vil, men på bekostning av lagene som spiller kampene de slett ikke har lyst til å spille.

Fotballhue

Blogglisten hits