Hva har vi egentlig behov for?

Diskusjonen om hva som feiler norsk fotball tar både den ene og den andre retningen i media. Det er gøy å følge med på det ene argumentet etter det andre. Det er utvilsomt mange gode forslag og diagnoser der ute. Det store spørsmålet er hva vi egentlig har behov for? Hvordan skal vi få norsk fotball på riktig kurs?

Norsk oppbygning av idrettenfotballhue_behovet
Det er slik at den norske idrettskulturen er bygget opp ved frivillighet. Uten denne vil aldri norsk idrett kunne overleve. Foreldre trenernes innsats er uvurderlig og en styrke i norsk idrett. Det er så mange barn og unge i sving hver eneste uke at det ikke finnes nok kompetanse til å kunne drive med skyhøy kvalitet i hvert eneste hjørne av landet. Må alle være så innmari gode?

Diskusjonene i media tar kun for seg de som skal bli de neste landslagsspillerne. Ingen snakker om de resterende 80% som vil ha det gøy på ei løkke med ball og et mål i hver ende av banen. Jeg vil tro at det er et høyt antall å hevde at 20% av et årskull vil satse så hardt og kreve så mye, men la oss ha dette som et utgangspunkt. Skal alle foreldre kastes ut av de rollene de har i klubbene fordi de er en far eller mor til et barn på laget? Jeg er utrolig glad for at folk tar på seg oppgaven med å lede aktivitet for ungene i nabolaget. Dette må aldri forsvinne ut av norsk idrett. De 80% som kun vil ha en aktiv hobby kan holde på i mange år med en foreldretrener. De 20% som vil satse litt, må vi legge forholdene tilrette for. Det blir altfor enkelt å skylde på foreldretrenere når man skal prøve å sette fingeren på hvorfor det står så dårlig til i norsk fotball. Flertallet vil kun spille for gøy og den gruppa er nok viktigst for lokalklubbene.

Tidspunkt for nytenkning
Når vi endelig klarer å ta inn over oss at vi ikke kan drive slik som Island, Spania eller et annet land der de har profesjonelle trenere fra tidlig alder, må vi tenke helt annerledes. Mange klubber her i landet har allerede begynt å etablere et semi-profesjonelt tilbud. Å ha noen få ansatte i klubben til å drive et godt treningsarbeid er verdt hver eneste krone. Disse trenerne utformer en treningshverdag innad i klubben og sørger for at alt som bør læres innen hvert årskull kommer på plass. Da bør vi her i landet være sikre på at våre håpefulle har med seg alt av teknikk og handlingsvalg ut i kampene sine. Klubbene får da også en trygghet i form av å kunne gi et godt sportslig tilbud til absolutt alle. Med en forsterkning fra foreldre på disse øktene blir alle sett og alle vil føle at de stadig blir litt bedre.

Hvilke breddeklubber våger å investere i et par trenere som jobber i 50% stillinger med kun treningsøkter som arbeidsoppgave? Den klubben som gjøre dette vil få resultater ganske raskt. En trenerkoordinator, spillerutvikler og akademier er alle gode tiltak for å oppnå noe av det samme, men vil aldri kunne få den innsikten i hvordan det går med hver enkelt spiller.

Kampleder og trener
Det er en utrolig stor forskjell mellom det å være en god trener ute på feltet og det å lede laget under kamper. Det krever ulik kompetanse og kan ikke sidestilles. Jeg mener at en foreldretrener med litt fotballkunnskap og erfaring kan fungere som en fantastisk kampleder. Treningsøktene derimot, kan bli dørgende kjedelige og med et begrenset utvalg av øvelser. Jeg mener at norsk fotball burde forsøke å skape et skille mellom det å lede laget under trening og kamp. Taktikk og kampledelse er et helt eget område. Spillerutvikling er ikke nødvendigvis det samme, selv om man øver på det man skal utføre i kamp under treningsøktene. Er vi villige til å forsøke oss på en todeling av trenerrollen?

Er det gjennomførbart?
Det store spørsmålet er om en slik modell, som beskrevet, kan gjennomføres i norske breddeklubber. Jeg mener at det finnes nok av kompetente trenere der ute som kunne jobbet som trenere for flere klubber samtidig. De ville ha bidratt sterkt til en heving av ferdighetsnivået her i landet. Mange klubber kunne fint ha implementert en slik løsning med god økonomi, men for andre blir det vanskelig av flere grunner.

Foreldretrenere har en tendens til å føle seg krenket og såret. Risikoen for at de trekker seg helt tilbake når det kommer inn mer kompetanse er stor. Dette må vi forsøke å unngå, for norsk idretts ve og vel. Et annet viktig aspekt ved det hele er at klubbene mest sannsynlig måtte ha økt sine kontingenter for å kunne finansiere det hele. Da pleier det som regel å bli ramaskrik der ute. Nå har det seg slik at podens idrett som regel koster mindre enn mor og fars medlemskap på det lokale helsestudioet. Er det da så ille å investere noen hundrelapper ekstra for å få inn mer kompetanse i det lokale idrettslaget? Her skal folk få lov til å gjøre sine egne betraktninger.

Hvor er vi om 10 år?
Hvor norsk fotball befinner seg om 10 år er enkelt å svare på. Jeg tror ingenting har skjedd. Årsaken er at det tar så lang tid å omstrukturere den norske idrettens grunnpilar, nemlig foreldrestyrt aktivitet. Den er så inngrodd her i landet at det vil forbause meg om folk som er flinkere og som kommer utenfra får lov til å bidra i full skala. Profesjonelle trenere kommer nok inn i klubbene, men de vil mest sannsynlig bli kneblet av klubbene med et hav av restriksjoner. I mellomtiden har de andre der ute i Europa blitt enda flinkere. Løsningen sitter derfor i styrene i idrettsklubbene rundt om. Slipp flinke folk inn, la de få styre og organisere annerledes enn i dag og bruk pengene på selve aktiviteten og mindre på ny pølsekoker og vaffeljern. Vi må våge å tenke annerledes for å kunne ta noen steg fremover!

Klarer vi å omstille oss vil vi få frem bedre spillere og kunne hamle opp med de andre nasjonene ute i Europa. Fortsetter vi som i dag vil vi havne enda lenger bak på rankingen.

-Fotballhue-

Blogglisten hits