Gummikuler i norske hjem

Gressbanene er på vei til å bli grønne friområder der det nesten ikke spilles fotball. Innbydende kunstgressbaner vokser frem i alle norske nabolag. Gummikuler har blitt et kjent fenomen i norske hjem. Du er en stor miljøsynder.

Dersom samtaleemnet dreier seg i retning gummikuler i et foreldremiljø, vil ansiktsuttrykkene forandre seg. Det er få ting som skaper så mye irritasjon som disse søte små kulene. Harmløse sorte frø som ligger og åpenbarer seg i gangen når du kommer hjem fra jobb. For en koselig velkomst. Dette er et tegn på at poden har vært aktiv og muligens hatt litt for dårlig tid med å få av seg skoene.

Det er ganske utrolig hvor man kan finne gummikuler. Jeg merket i sommer på ferie at jeg hadde et titalls gummikuler under sålen i joggeskoen min. Mitt på en koselig liten piazza i en Italiensk småby ble skoen tømt. Gummikulene tok med det veien fra Norge til Italia. Hvor mange tonn gummikuler som forsvinner fra norske fotballbaner er et aktuelt tema. Spesielt med tanke på miljøet.

Det er kanskje ikke så rart at fotballforeldre får et rødskjær i ansiktet når man snakker om gummikuler. Gummikulene havner ofte bak putene i sofaen, vikler seg inn i fibrene i sokkene, og spesielt har de en heftig forekomst på badet. Det rasler i støvsugerrøret når det for tiende gang i den samme uken må gjøres rent. Når politikerne raser over utslippene av gummikuler og med bekymring over at de finner veien ned i avløpskummene rundt banen, har jeg en teori. Ingen tvil om at mye renner ut i naturen, men jeg tror at naturen skånes mer enn man aner.

Gummikuler har et annet navn. Det heter faktisk G-R-A-N-U-L-A-T. Et elegant og sofistikert navn. Opprinnelsen sitter på bilen din, nemlig dekkene. Oppmalte bildekk er det som du har flytende rundt i hjemmet ditt. Og det i hopetall! Alle tonn disse politikerne og miljøpasserne våre mener har forvunnet ut i naturen ligger helt andre steder. De er inne i de mange norske hjem med aktive fotballspillere i husstanden.

Tonn som er forsvunnet blir ofte målt i form av etterfylling på kunstgressbanene. Klubbene er dessuten flinke til å fange opp granulatet, som jeg foretrekker å kalle det, ved å legge ut duker der all snøen under vintersesongen legges. På våren vaskes det og legges ut igjen. Enkelt. Tonnene som dermed ligger hjemme hos deg og meg er det ingen som vet endestasjonen til. Mest sannsynlig er det i restavfallet, men også i avløpet fra dusjen. Hvor mange tonn granulat havner årlig i spillernes hår? De tallene ville jeg ha lest med et stort smil og ikke rent lite iver. Bør vi montere granulat-sil på vaskemaskinen vår?

Jeg er nok, sammen med deg, et skikkelig miljøsvin. Med tanke på episoden fra i sommer, med internasjonalt omfang. Jeg kildesorterer ikke granulatet jeg tar med meg fra kunstgressbanen og sørger ei heller for at det havner tilbake der det kom fra. Jeg fjerner det med støvsuger, freser et par ganger i irritasjon, og gjør det samme dagen etter. Slik går året og jeg kan med det, bare alene, stå ansvarlig for noen kilo svinn fra en bane i løpet av 12 aktive måneder. Når vi regner dette over i antall spillere i Norge, som er rundt 300.000, vil tallet bli sjokkerende høyt. En miljøversting faktisk!

Når du irriterer deg neste gang over disse elendige gummikulene som du ser på de merkeligste steder, kan du heller finne en liten plastpose. Legg de forsiktig oppi og spar. Da tar du virkelig vare på miljøet. En gang imellom kan du liste deg ned på fotballbanen og helle samlingen din ut over. Sørg bare for å ikke la alt havne på samme sted. Da kan noen risikere å tråkke over. Husk å si hei til naboen når du er ute og utfører din gode gjerning.

-Fotballhue-
Marius Sigolsen

Blogglisten hits