Fotball og den evige optimisme

Å være en fotballfan og å inderlig elske sitt favorittlag er noe vakkert. De som ikke er glade i fotball vil aldri kunne forstå den følelsen, tror jeg da. Mulig at denne følelsen er like sterk for andre ting, men fotball er noe spesielt. For meg betyr det mye, men ikke alt. Det er visse ting her i livet som faktisk går foran fotball. Det går som kjent alltid i bølgedaler med våre favorittlag og noen ganger kan alt virke helt fortapt. Da kommer plutselig optimismen tilbake og alt snur.

Mine lagBlackburn_Rovers_vs_Arsenal_goal_celebrations
Om jeg skal ramse opp de lagene jeg bryr meg mest om i fotballen, bortsett fra min egen klubb i nabolaget, må jeg trekke frem Vål’enga, Blackburn Rovers og Real Madrid. Som du ser av denne listen har mitt følelsesregister innen fotballen mange tangenter. Real Madrid er alltid sterke, men det er også perioder hvor ting er helmørkt. Å tape El Clásico er f.eks et slikt øyeblikk. Da er det tungt, men heldigvis er det ikke lenge til neste kamp da optimismen råder på ny. Blackburn Rovers begynte jeg å heie på på starten av 90-tallet. Da var optimismen stor og laget tok seg opp til den øverste divisjonen og klarte sannelig å vinne ligaen også. Etter dette har det bare gått nedover og nedover og nedover. Nye eiere som har ødelagt klubben innvendig og labre resultater. Uansett, hver sesong er jeg like optimistisk. Vål’enga har vært som en jo-jo på tabellen så lenge jeg kan huske. Det er lenge siden laget var å regne med helt i toppen av tabellen. Uansett er optimismen stor før sesongstart hvert eneste år. Er det rart man blir hektet av fotballen når den gir en så mange følelser som kommer og går om hverandre?

Trenerbytter
Det som gir meg mest optimisme er trenerbytter. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, men det er å regne som en «ny start». Spillerne er de samme og det er ellers lite nytt i garderoben av fasiliteter, men treneren er selve nøkkelen. Så enkelt er det nok ikke, men vi fotballfans holder oss fast i denne tanken. Jeg noterte meg at Ronny Deila skal ta over Vål’enga fra 1.1.17, men det er så forbaska lenge til. Har vi rykka ned før den tid? Optimismen er stor når man ser hvilke resultater han har hatt tidligere, men vil det funke i Vål’enga? Jeg håper det og er som alltid en gigantisk optimist. Owen Coyle har debutert som manager i en treningskamp for Blackburn Rovers, i Sveits på treningsleir, mot et middels lag. Vi vant 1-0 og det gir meg en enorm glede. Hvorfor dette er så jevt er jeg jaggu ikke sikker på, men jeg velger å holde på den gode følelsen. Trenerbytter gir håp om forandring og lysten til å følge med videre. Jeg skal innrømme å ha mistet litt interesse for å følge med på Blackburn Rovers da de sendte Sam Allardyce ut av dørene på Ewood Park. Da Gary Bowyer tok over ble jeg forsiktig optimist igjen og det begynte å se bedre ut. Følelsen varte en god stund, men det har gått i bølger etter mye surr og rot. Etter to senere manager bytter er jeg ikke sikker på fortsettelsen og framtiden for klubben. Optimist er jeg helt til det er et faktum at det ikke gikk veien.

Spillere ut og inn
Sommeren og januar vinduet er en spennende tid for oss som er glade i fotball. Her skjer det mye og her får optimismen igjen et løft. Selv den mest ukjente spilleren som er klar for klubben er utrolig spennende. Vil dette være diamanten som skal gi resultater, bygge seg opp og selges dyrt for å finansiere ytterligere forsterkninger senere? Skuffelsen pleier som regel å komme i kjølvannet av denne optimismen. Når stjernespilleren forsvinner blir alle lys slukket og det finnes lite mening med noe som pågår i klubben man elsker. Inn og ut av spillere og av og på med optimismen. En berg og dalbane av følelser som man ikke har noen kontroll på selv. Man må helt og holdent forholde seg til de som arbeider i klubben og som man ofte kaller for idioter. De har sjelden greie på fotball og burde erstattes med deg selv. Man vil i eget hode kunne håndtere klubben på en mye bedre måte enn dagens styre og stell. Det er herlig å ha slike tanker i hodet. Det viser bare hvor stort engasjement man har for klubben. Jeg sitter her nå med en kopp kaffe og venter på gode nyheter om spilleroverganger som offentligjøres på nettet. Kanskje det kommer noe denne timen, eller neste?

De store ligaene starter snartPanoramica_002_-_Estadio_Santiago_Bernabeu
Jeg er selv trener og synes det er artig å følge med på oppkjøringen til årets sesong. Treningsøktene og gjennomføringen av de er en litt spesiell ting å følge med på skal jeg ærlig innrømme. Intensiteten under økter og treningskamper er viktig og dette er jeg veldig opptatt av. Er stjernene tilbake på feltet, eller er de på en lenger ferie enn de fleste andre på laget? Det virkelig store spørsmålet jeg alltid stiller meg før hver sesong er hvorvidt lager faktisk er klare for den nye sesongen. Har de hatt nok tid på seg og gjort de nødvendige tingene? Har manageren og trenerteamet hatt peiling på det de har gjort på feltet? Det er med en vond følelse i magen jeg hører at dommeren blåser i gang det aller første oppgjøret for sesongen. Jeg hører kun at det skjer, for øynene er lukket. Hjelp, sesongen er i gang! Likevel er optimismen større enn usikkerheten. Alle lag har hatt like lang tid på seg til å forberede sesongen og det er et helt likt utgangspunkt. Går de skeis i den først kampen kan det være et arbeidsuhell, konkrete ting man kan rette på, eller en bekreftelse på at noe er riv ruskende galt. Det er disse følelsene som holder oss supportere våkne og i gang år etter år. Det er ingen tvil om at det er spennende, herlig og pirrende å være glad i fotball…

-Fotballhue-

Blogglisten hits