Førstelagssyken

I ungdomsårene begynner for alvor satsingen for våre håpefulle idrettsutøvere. De som ønsker å holde på med idretten på et høyere nivå blir skilt klarere fra resten av gruppa. Det opparbeides to typer tilbud i klubbene, et for de som vil trene seriøst og de som vil ha en hyggelig hobby. Begge tilbud bør være like viktige for alle klubber, men ikke alle ønsker å ha med seg mosjonistene videre. Hva med de som ikke helt når opp til det øverste nivået, men som står på og trener hardt for å komme seg dit? Det er midt mellom nivå 2 og 2 at den fryktelige og nådeløse Førstelagssyken slår inn for fullt.

ToppnivåetFørstelagssyken
I enhver klubb finnes det et knippe utøvere som vil mer enn de andre. De har opp gjennom barndommen på mange måter blitt holdt tilbake av målet om å skape jevne lag. Antall treningsøkter har vært på et minimum og intensiteten på lavt gir. Trenerne har måttet tilpasse øktene slik at flest mulig er med inn mot neste sesong også. På mange steder i vårt land er det heller ikke naturlig at man bytter klubb til noen som satser litt mer, på grunn av geografisk beliggenhet. Driver vi riktig i Norge når vi hele tiden skal ta hensyn til den helhetlige troppen? Bør man starte å skru inn toppnivået langt tidligere enn vi gjør i dag? Laget presterer aldri bedre enn de spillerne som står frem og tar ansvar i kampene. Om alle er like jevne vil man aldri kunne komme opp på et toppnivå i europeisk målestokk på ungdomstrinnet. Det er ihvertfall min personlige mening. Å ha et toppnivå er på mange måter en matematisk formel. Om årskullet er stort, vil det være høyere sannsynlighet for å ha et lag med et godt toppnivå. Toppnivået er helt nødvendig for å kunne ha noe å strekke seg etter og en målestokk for de som vil bli bedre.

Mellomsjiktet
Det er viktig å tenke på at den gruppa som ligger under toppnivået i ung alder, mest sannsynlig er de som kommer til å prege et såkalt førstelag i fremtiden. Det er derfor lurt at denne gruppen trener like ofte og med like høy kvalitet som de spillerne som befinner seg på det såkalte toppnivået. Her er ofte de som trener hardere og som tar i mer i øvelser. De har muligens ikke knekt koden ennå i forhold til egen fysikk og kapasitet? I denne gruppa finnes det veldig mange gode spillere og det er i nettopp denne gruppa at Førstelagssyken er mest utbredt. Følelsen av å ikke nå opp og tankene om at man aldri vil kunne klare det må kureres. Skuffelsen er dessuten helt uten sidestykke for de som må ta steget ned fra toppnivået og inn i mellomsjiktet. Dette er også noe som må læres og det er ofte de foresatte som har størst følelser tilknyttet denne såkalte nedgraderingen. Å ta et steg ned kan i de fleste tilfeller være svært utviklende for en spiller som sliter med måltørke eller å henge med fysisk, selv om teknikken er på et høyt nivå. Førstelagssyken hos foreldrene er derfor en like alvorlig lidelse som hos spillerne.

Mosjonistene
De som mest sannsynlig har det mest morsomt med idretten sin er de som spiller uten prestasjonspress. Å møte opp på trening ekstra tidlig for å slappe av i garderoben, trene med lavere intensitet og mer sjelden, samt å bli igjen i garderoben en time etter økta for å skravle, det er egentlig utrolig artig. Denne gruppa vil mest sannsynlig holde på til de blir veteraner, fordi her bygges vennskapet sterkere enn i en konkurransepreget tropp. Denne gruppa blir ofte feid under teppet hos klubbene og muligens presset til å slutte. Hvorfor skal ikke de få lov til å hoppe og sprette rundt i et tempo som de liker best? I denne gruppa er Førstelagssyken et ikke eksisterende tema.

Symptomer på Førstelagssyken
Det er like tydelig å få øye på Førstelagssyken som vannkopper og kusma. Denne lidelsen ligger tykt utenpå det mennesket som rammes. Følelsene er skrudd på nivået Krisesituasjon og ofte er det mye temperament inne i bildet. Som regel er treneren en idiot og ikke har greie på noenting. Liten grad av objektiv oppfatning er et annet symptom. Å ikke havne på et førstelag frembringer også panikk, søvnløshet, svettetokter og mageknip. Dersom spilleren må ta et steg ned vil symptomene bli dobbelt så store. Hos de foresatte er det et voldsomt sinne og konfrontasjons trang som er tegnene på Førstelagssyken. Om dette inntreffer er det ingen vits å gå til legen. Her må man bare gape opp og svelge den digre kamelen som kommer galopperende i full fart. Førstelagssyken er eksisterende i alle klubber og idretter over hele landet.

Lindrende grep
Alle som har vært smittet av Førstelagssyken vet hvor vondt det gjør. Det er ikke alltid at det å være på førstelaget heller er en dans på roser. Prestasjonsangst er ofte en konsekvens av å spille på toppnivået. Å lindre Førstelagssyken er ingen lett oppgave, men den starter hos de foresatte. Kravene som settes hjemme er ofte der hele problemet ligger. Samtaleterapi er det aller viktigste grepet. Å forstå hvorfor man er der man er er selvrealiserende, men samtidig må det påpekes hvilke områder man må forbedre seg på. Det er også viktig å tenke på at troppen består av jevngamle og med et like stort ønske om å spille på toppnivået. Det er ingen lett oppgave for en trener å belønne en spiller for god utvikling ved å flytte spilleren opp et nivå. Da må noen faktisk ned også. Treneren er en stor drittsekk i mange foresattes øyne når dette skjer, men hva skal man gjøre? Å ta en prat med spiller, trener og foresatte er det som ofte må til. Om man i disse samtalene klarer å legge opp en plan for utvikling og bygge opp spilleren psykisk har man gjort noe genialt. Det er nemlig ikke slik at man kan vandre gjennom et idrettsliv uten å ha smakt på Førstelagssyken. Det finnes nok av eksempler på landslagsspillere i f.eks håndball og fotball som har nærmest fått gravert inn navnet sitt på innbytterbenken. Den som gir seg har tapt! Det nytter heller ikke å bytte klubb for å bli kvitt denne lidelsen.

Selvinnsikt og strategi
Mitt råd til unge spillere er å ha mest fokus på treningsarbeidet. Spiller man på nivå 1 eller 2 som 12-15 åring trenger ikke det å bety så mye. Målet for de fleste spillere er å komme seg inn på et seniorlag på et høyt nivå. Dersom man har spilt i mellomsjiktet i tenårene, kan det hende at man har bygget opp mer spilleforståelse i et lavere tempo. Når fysikken til slutt faller på plass vil man ofte ha utviklet seg til å bli en habil spiller. Innse at man ikke er på toppnivået som tenåring og jobb strategisk riktig over tid. Forsøk å holde Førstelagssyken i sjakk og gjør om de symptomene til gleden ved å få lov til å bli med etterhvert. Faller man tilbake til mellomsjiktet etter et par kamper skal man vite at man er på vei mot målet og at treningsarbeidet virker. Det som sitter mellom ørene på spillerne er langt viktigere enn navnet på divisjonen laget spiller i.

Fortsett treningen og gi aldri opp!

-Fotballhue-

Blogglisten hits