Skal man få kjeft for å ikke sentre?

Som spesielt interessert i barnefotball undrer jeg meg stadig over bruken av kjeft. Trenere brøler seg til sår hals når spillerne ikke gjør de valgene som treneren mener er riktig. Spesielt når det gjelder å sentre pasninger. Skal man få kjeft for å ikke sentre?

Ulike valg

Når barna er ute på treningsfeltet fylles de av idrettsglede og en god dose adrenalin. De løper rundt ute på banen og er i ekstase over å få kunne spille fotball. Under hele økta står de ovenfor mange valgmuligheter. De skal tenke på teknikken, taktikken, hvor de andre er og hva som er lurt å gjøre. Alle spillere tenker forskjellig og vil høyst sannsynlig ta gode og mindre gode valg om hverandre.

En voksen person med en god dose erfaring fra et langt liv med fotball vil trolig vite hvilke valg som er best. Ulike situasjoner vil kreve et bestemt valg for å kunne sette opp en god målsjanse. Når disse valgene ikke gjøres etter boka er det ikke rent sjelden at treneren stopper økta for å kjefte på spilleren. Hva får man ut av det?

Det er frustrerende å se at en god scorings mulighet glipper ut av hendene. Trenerne er like store konkurranse mennesker som spillerne og det er lett å miste hodet. Ja, vi trenere skal lære barna å spille fotball. Spørsmålet er hvilken tilnærming vi skal legge oss på når det gjelder pedagogikk. Kjeft kan du bruke på en voksen person som på trass ikke gjør som laget har planlagt. Med barn er det viktig å fokusere på hvilke valg de har. De ser ikke det du ser.

Selvfølelse og mestring

I min verden er det mye bedre å sette pris på at barna faktisk tar et valg ute på banen på egenhånd. Om de velger å ta med seg ballen forbi enda en motspiller og deretter blir taklet, har de forsøkt seg på noe. I etterkant kan man heller spørre om de så andre muligheter i situasjonen. Dersom de kun så valget sitt som den eneste utvei, vil nok en dose kjeft virke ganske ødeleggende på spillerens selvfølelse. Barnet har gjort så godt det kan, men for treneren var det ikke godt nok.

Uten solid backing fra trenerne og god veiledning, vil spilleren aldri våge å ta et eneste valg. Det samme gjelder foreldre som er analyse eksperter etter kampene. Mestringsfølelsen vil få seg en knekk dersom man gjentakende ganger kun tar feil valg, etter trenerens mening. Selv om en trener mener at man skal holde ballen i laget, er det ikke dermed sagt at man ikke skal våge å ta med seg ballen 10 meter fremover i banen. «Spill ballen da for f***», er ganske vanlig å høre. Har trenerne som brøler slike ting tenkt over at spillerne kanskje går med ballen fordi de ikke våger å ta valgene i redsel for å få kjeft?

Det er bedre å gi et klapp for at de prøver, selv om valgene er høyst merkelige, enn å fortelle de hvor skapet skal stå. La de få tenke selv og lære seg til å se etter andre valg i situasjonene de kommer opp i. Still spørsmål og la være å kontrollere de med å gi fasiten som du selv mener var det eneste riktige. Det kan jo hende at du også kun så en eneste mulighet, selv om det var en drøss andre valg. Kanskje barnet så en mulighet som du ikke så?

Stjerner som læremestere

Barn er glade i å kopiere superstjernene. Om Neymar har dratt en finte i helgen som var helt utrolig, vil barna prøve på det samme. Barna er også mest opptatt av spillerne som scorer målene. Dersom du spør 100 barn om hvem som er deres store idol, vil en stor andel svare en eller annen angriper. De står midt i skjermen og brøler etter en scoring og stjeler overskiftene. Den som slo den geniale pasningen nevnes ikke med så mange ord.

Dersom vi ser litt på spillertypene som barna våre vil kopiere, er likheten mellom de ganske påfallende. De gjør ting selv og bryr seg ikke om å spille ballen. Ronaldo vant gullballen sist og er muligens en av de dårligste tilretteleggerne. Når han gir blaffen i å sentre ballen fra seg og blir taklet klapper publikum. Han forsøkte på noe som publikum likte. Spillerne på laget hans våger ikke å bli forbanna, men inni de har temperaturen nådd kokepunktet. Om vi snur på flisa og ser situasjoner der lagkameratene hans ikke sentrer til han og bommer. Da hiver han oppgitt med armene og er frustrert. Begynner dette å bli et tydelig bilde?

Vi kan ikke ha midtbane generaler over hele banen. Noen klubber vil utvikle spillere som mestrer tiki-taka spill, men det gir lite rom for driblerne og de som spiller på ren fysikk. Skal ikke disse få utvikle sin spisskompetanse? Må de virkelig innfinne seg i trenernes filosofi og ønsker om en ballbesittende fotball? Jeg mener at de må få utfolde seg, men forstå at det finnes minst to valg i alle situasjoner. Gi aldri opp håpet om at de plutselig spiller en pasning 45 grader ut til en medspiller. Når dette skjer skal du legge deg ned på knærne og juble som om laget satt den avgjørende scoringen i en Champions League finale.

Tror dagens trenere at Messi, Neymar, Ronaldo og Hazard fikk en bøtte med kjeft foran hele laget når de driblet seg bort? De fikk leke! Jeg tror nok at trenerne deres gjorde de klar over hvilke valg man kanskje burde ha valgt istedenfor å surre bort ballen, men de fikk nok prøve igjen og igjen. Ulike spillertyper skal vi være glade for å ha i barnefotballen. Det er opp til trenerne å forvalte disse best mulig i laget. Ikke alle kan spille som Barcelona. Noen spiller som de gamle engelske lagene med kick’n’run. Det finnes ikke noe galt i å velge dette dersom det gir spillerne god flyt og mestring.

Coach på valg gjennom å stille spørsmål om de så andre muligheter. Så de ikke noe annet? Nei vel… Gjenta det samme spørsmålet i neste situasjon og repetere til det kjedsommelige…

-Fotballhue-

Blogglisten hits