Det er for enkelt å bli hjemme

Dette er et innlegg som kanskje treffer deg midt i pappa- og mammahjertet, men det må på plass. Dagens generasjon tåler ikke noen verdens ting. På treningsøkter er spillerne hjemme på grunn av en skade, som i realiteten er en liten føling eller et høyst midlertidig ubehag. I mange tilfeller får spillerne fri fordi de er så slitne. I hverdagen er det mange ting som frister barn og unge og dette er den egentlig årsaken til at man forteller mamma og pappa om at man er skadet og ikke får deltatt på trening og i kamp. Konsekvensen for slik uteblivelse er et svekket lag og i aller verste tilfelle et idrettstilbud som blir borte. Få ungene ut av døra!

Smerteterskelenfor-enkelt
Man kan bli bekymret nå man ser unger ned i 8 års alderen rulle seg rundt i det som kan ligne et smertehelvete. Som forelder hopper hjertet nesten ut av kroppen når poden ser ut til å være i fullstendig oppløsning av tårer, snørr og med en hånd eller fot som er i en kritisk tilstand. I 99% av alle tilfellene er dette tull og tøys! Det er faktisk litt vondt å drive med idrett. Jeg håper ikke at dette kommer som et sjokk hos enkelte. Litt vondt er noe alle må tåle og det er en del av kamp og trening. Jeg blir gretten av å se småtasser bli båret ut av banen av trenerne, mens treneren smeller med kjeften mot dommere og motstandernes trener. Ja, det skjer stygge taklinger som kan være vonde å bli truffet av. Det som ikke er greit er unger som griner på bestilling og omtrent i samme tidspunkt i hver omgang. Tidspunktet er i slutten av omgangene da kroppen er litt sliten. Smerteterskelen er på et så kritisk lavt nivå at foreldre og trenere bør se alarmen blinke taktfast rødt.

Å være skadet
Når poden forteller hjemme at han eller hun er skadet og ikke kan trene. Hva er det egentlig som feiler de? Hva er diagnosen? Foreldre er dumsnille som lar ungene bli hjemme på grunn av et kne, et håndledd, en fot eller en muskel som de tror de har fått strekk i. Hva skjer når de har fått tillatelse til å være hjemme? Jo, det jubles innvendig for å ha fått fri. Deretter bærer det rett ut på sparkesykkel eller i gatene der de løper, hopper og kanskje spiller ball med noen. En skade er første og fremst en diagnose og en smerte som er helt fremmed for de yngste utøverne, uansett idrett. Jeg skal nå avsløre hva den mest utbredte skaden innen norsk idrett der, men da må du love å holde godt på hatten. STØLHET! De fleste barn aner ikke hva en skade er. Det som plager de er som regel enten en stiv muskel forårsaket av trening, eller en smell de fikk på sist økt. Ingen av delene er farlige og kan fint og bør helst trenes med. Små barn får sjelden så harde smeller at det skaper en skade.

Et foreldrestyrt problem?
Det er lite en trener kan gjøre i forhold til oppdragelsen av barna. Problemet i dagens samfunn er at foreldrene syr puter under armene på barna. Vi oppdrar i realiteten pingler som vil ha store problemer på egne ben senere i livet. Det er så mye pus og trøst hjemme at det blir for behagelig å være et barn. Jeg vet at det er hyggelig å bli kost med og ha ungene i armkroken, men det er ikke dette det handler om. Med en gang barnet hoster, halter litt, eller melder fra om et ubehag, renner vi ned dørene på legevakten. Vi foreldre må la ungene ha litt vondt slik at de forstår hva som er mulig å tåle og at kroppen ordner opp det aller meste helt av seg selv. Hønemor og hanefar må begynne å be barna om å reise seg opp igjen. De er ute etter trøst og oppmerksomhet, noe de bør få på helt andre måter enn å spille skadet. Vi må la de få kjenne litt på hvordan det er å være et menneske av kjøtt, blod og nerver.

Hva kan treneren gjøre?
På treningsøktene der det ikke er foreldre tilstede er det sjelden at det blir grining og skader. Her stuper de inn i taklinger, går på løp, tar i i forsvar og i angrep. Mye skyldes at mange av trenerne har vært en spiller selv og vet å skille alvorlige situasjoner og bagateller. De gir blanke i om en tælp på 12 år har vondt i følelsene sine fordi han eller hun er sliten og dermed ikke tåler å bli dyttet overende. Sorry, men den må vi tåle. En forelder som ikke har drevet med idrett vil bli fly forbanna på spilleren som skubber borti barnet sitt og enda mer på treneren som lar det skje. Slike henvendelser er det bare å avvise tvert. Det handler om å lære å tåle. Jeg har ingenting imot å la en spiller ligge litt på bakken eller gulvet alene med småhulking over en liten skubb. De kommer seg raskt på bena igjen og er med i spillet iløpet av under et minutt, helt uten smerter. Etterhvert lærer de seg at det ikke er noe trøst å få på syltynt grunnlag. Når de virkelig fortjener hjelp og trøst er jeg der 110% og de må gjerne sitte på fanget. Mitt råd er at det ikke skader å la ungene få bearbeide sin lille og midlertidige smerte på egenhånd. Det har de bare godt av å finne ut av som et menneske. De må gjerne få en ispose eller tre, men ikke bli båret ut av banen tre ganger på en og samme kamp.

Sammenligning med andre land
Norske barne- og ungdomslag har ikke til vane å sammenligne seg selv med andre nasjoner. De ser på de andre som mye bedre og med frykt dersom de møter andre land i en turnering. Er de andre barna og ungdommene så mye bedre enn oss, eller orker de mer og klarer å håndtere litt småvondt på en annen måte? Jeg ville likt å se en studie på akkurat dette. Det jeg har opplevd etter et liv på sidelinjen i både fotball og håndball er at motstanderne fra andre land sjelden furter. De biter tenna sammen og klinker til videre. Forskjellen er holdninger og attitude på og utenfor banen. På de lagene som kommer langveisfra på turneringer er heller ikke foreldrene tilstede. Har det en sammenheng? Absolutt! Når utenlandske motstandere nedsabler norske lag er det ofte, slik jeg har observert det, på innsats og innstilling. Det er også en del mye bedre motstand teknisk og kollektivt, men vi fra Norge gir opp når ting butter imot. Tenk om et lag fra Norge hadde blåst i resultatet og gått inn for å minimere tapet med innsats og innstilling?

Det ble et litt lenger innlegg om dette, men jeg vet at mange trenere irriterer seg over grining, surmuling, ikke reelle skader og foreldre som syr puter under armene på barna sine. Nå må vi begynne å ta i litt mer og tåle å ha vondt. Jeg vet at dette innlegget vil få noen reaksjoner, men det er jeg klar for. Dette er et tema som er altfor viktig for norsk idrett til å holde tett om. Vi må gjøre denne jobben sammen! Det er altfor enkelt å bli hjemme fra trening og kamp. Dette er foreldrenes ansvar. Når de først kommer seg avgårde er det sjelden noe problem å spore, men det er fryktelig vondt hjemme. Om du våger, kan du dele den med foreldregruppa på laget ditt.

-Fotballhue-

Blogglisten hits