Ekskluderende sommerturer

Sommeren nærmer seg, selv om nåla på gradestokken nesten har fryst seg fast langt ned på minussiden. Har du sett noen loddselgere i det siste?

«Støtt oss – Vi skal på tur«, høres jo temmelig uskyldig og utelukkende positivt ut ved første øyekast. Det man kanskje ikke tenker over er at disse dugnadene kun er med på å senke egenandelen for spillerne som reiser. Prisen for selve turneringen eller treningsleiren kan uansett være høy for enkelte familier. Hvert eneste lag risikerer dermed at spillere som har lyst til å delta sammen med vennene sine må bli hjemme. Dette vil jeg tro er en stor følelsesmessig påkjenning for små gutter og jenter.

Hva kan vi gjøre med denne utfordringen? Vi vet kanskje allerede før man bestemmer seg for å reise på tur at enkelte vil ha problemer med å bli med på grunn av økonomien. Skal da ressurssterke foreldre bare kjøre på og la de som ikke har råd bare bli hjemme? Ikke spesielt inkluderende eller sosialt tenker nå jeg. Det er en helt annen ting om familiene skal noe annet, men når stakkars Per eller Lise må sitte på trappa utenfor blokka hele sommeren og gå glipp av all moroa…da bør vi se oss om etter gode løsninger.

Ulike løsninger finnes, dersom man har lyst til å løse slike tilfeller:

  • Sett opp et budsjett der lagledelsen tar utgangspunkt i de barna der man vet at det kan bli en økonomisk utfordring for familien.
  • Forsøk å bake inn dette i egenandelen til den aktuelle spilleren.
  • La spilleren stå på samtlige loddsalg og andre dugnader for å spare opp til turen.

Det er meget mulig at det finnes flere gode tiltak også, men det viktige er at ingen blir glemt og at alle får tilbud om å få være med laget sitt. Kanskje man også burde senke ambisjonene sine med tanke på destinasjon? I barneidretten er det KUN foreldrene som legger føringer på hvordan aktivitetsplanen skal se ut. Denne MÅ samsvare med gruppens ambisjoner, sosiale forskjeller og der alle kan ta del i alt.

Fotball er for alle!

Blogglisten hits