Effekten etter sparking av manager

Det er utrolig å se hvordan lag forvandles etter sparking av manager. Det finnes så mange eksempler på dette gjennom tidene at dette neppe er noen tilfeldighet. Hvorfor blir det slik?

Den siste manageren som måtte ta sin hatt og gå var Claudio Ranieri. Etter å ha ledet Leicester til et mirakuløst seriegull i England, var påfølgende sesong en tøff oppgave. Noen spillere ble borte, men troppen allikevel meget god slik jeg ser det. Så skjer det igjen. Påfølgende kamp etter sparkingen, vinner laget ganske overbevisende mot Liverpool. Jeg så ikke kampen i sin helhet, men fikk med meg høydepunktene. Det jeg så var et lag som jobbet sammen og med en innsats på meget høyt nivå. Hva skjedde?

Å være en en hengemyr der alle baller spretter feil vei og mye går galt er neppe gøy. Det spiller ingen rolle om du spiller på toppnivå, eller i norsk 8.divisjon for den saks skyld. Få i troppen har tro på seg selv, laget, eller medspillere. Det er da det er vanlig å vende seg mot lederen. I fotball kan ikke lederen gå ut på banen i lakksko og tuppe den lærkula inn i mål. Det er like frustrerende for en manager å se at poeng glipper like ofte som markeringene bak i forsvar. Det er uansett manageren som få skylden for resultatene i de aller fleste tilfeller. Noen ganger er det med god grunn dersom valgene på sidelinjen er sjokkerende dårlige. En stor årsak til dårlige resultater ligger inne i hodet på spillerne.

Det å få fram det beste i idrettsutøvere er en utfordrende oppgave. Her er det mange personligheter som har sklidd gjennom et bekymringsløst fotballiv og på veien blitt voksne. Mange av de er fremdeles 15 år inne i hodet og evner i liten grad å ta inn over seg at de selv og deres egen innstilling er avgjørende for alle rundt seg. En slik fellesskapsfølelse eksisterer sjelden hos overbetalte og bortskjemte stjerner. Når de er komfortable blir det slappe, når noe står på spill skjerper de seg. Når ting over tid går dårlig, er de raske med å rette fingeren mot andre og aldri seg selv. Dette er destruktivt for et lag og til slutt er det manageren det går ut over. Manageren får skylden for å ikke få ut potensialet i laget. Prøv å gjør denne jobben selv med en tropp på 20 voksne menn.

Når spillerne etter lang tid med sure fjes og dårlige holdninger får en ny sjef skjer det noe. Nå begynner det å bety noe igjen. Ledelsen i klubben finner seg ikke i situasjonen og alles hoder er i risikosonen. I tillegg må man på ny bevise at man er blant de som fortjener å være en av de elleve spillerne som bør starte. Det er lite en ny manager kan gjøre på tre dager etter en sparking og det er som regel en god løsning å spille med de samme elleve som tapte den dårlige kampen for bare få dager siden. Allikevel klarer de å vinne med stor iver og overbevisning. Den nye manageren noterer flittig mens kampen tikker avgårde mot 90 minutter. Få ord er sagt og lite har blitt gjort. Det er dette som er helt uforklarlig magisk.

Det er gøy å være tilskuer til dette psykiske spillet, for det er dette det handler om. Spillerne blir ikke bedre fotballspillere over natta, men de får hodene sine tunet inn på riktig frekvens. Å sette seg selv og sine holdninger foran sine lagkamerater er på ingen måte greit. Det er allikevel viktig å poengtere at toppspillerne i Europa ikke er som andre jevnaldrede med vanlige jobber og forpliktelser. De tjener godt, spiller konsollspill, kjører fine biler, drar på spennende ferier, får maten servert, får klærne sine lagt frem før trening og trenger ikke å tenke på en ting. Et takknemlig liv på alle måter, men å yte litt ekstra for fellesskapet er ikke en selvfølge.

Jeg tenker at managere må ta konsekvensen av langvarige dårlige resultater. Det er derfor de er satt til jobben og derfor de skrev under på en kontrakt. Livet i denne typen jobber er knalltøft. Jeg synes uansett at klubber burde sette enda større krav til utøverne. De er de som skal gjøre jobben ute på banen, uansett hvilken formasjon. De har en jobb og må ta dette alvor. Sammen med manageren, som et lag, skal de vinne kamper. Når spillerne streiker og ikke gidder å jobbe for manageren er jeg usikker på hvem som burde få sparken. Innsats slår talent. Lommebok og stjernestatus betyr lite når kampen spilles.

Jeg har ingen rask løsning på hvordan klubbene burde reagere mot spillere som ikke yter sitt beste, men noen virkemidler bør utarbeides. Kanskje starte med det de tørster mest etter? Ved tap får de 20% av ukelønnen, uavgjort 50% og ved seier 100%? Det ville fått fotballen opp på et sinnsykt nivå. Masse fart og fullstendig tilstedeværelse av alle hele kampen.

-Fotballhue-

Blogglisten hits