La barna være i fred på banen

Barn må få lov til å utøve idretten sin uten påvirkning fra hjemmet. Antall voksenpersoner som skal mene noe om prestasjoner, valg og innsats, er ikke til barnas beste. Noen ganger må man også kutte treningsmengden. Man skal alltid ligge på plussiden når det gjelder både lyst og spilleglede.

Spill med glede

Det viktigste innen idrett er å ha det gøy. Alle eksperter er enige om at det gir best utgangspunkt for videre utvikling. Uten gleden ved idretten vil lysten til å lære stupe i fritt fall. De aller fleste trenere er flinke til å sette krav til spillerne, men det er ved få unntak noen som får en bøtte med kjeft dersom valg eller utførelse ikke ble optimalt. En spiller som på eget initiativ får lov til å velge, som også synes det er gøy, vil mest sannsynlig utvikle evnen til å gjøre det rette i kampsituasjoner.

Uten gleden over å spille kamp, vil spilleren føle seg forpliktet til å gjøre som de voksne sier. Vil man få særlig glede av å hele tiden gjøre som andre sier og forventer? Man vil jo skape noe selv. Å strekke hendene i været og juble over å ha driblet en spiller og satt den i mål på fotballbanen. Det må jo være en herlig følelse. Å forsøke å drible en spiller, men å mislykkes med det og få en bøtte med kjeft av treneren, eller se mor eller far himle med øynene, dreper all glede med idretten og er den sikre vei til å til slutt velge noe annet å holde på med.

Spillegleden mener jeg kommer av en indre drive til å forsøke, feile, prøve og til slutt lykkes, på vegne av seg selv. Man er ikke der for at foreldre eller trener skal være fornøyde. Innenfor lagets rammer og kampplan finnes det massevis av rom for egne valg. Kreative løsninger. I tillegg hundre bomskudd. Så gøy det er når man lykkes med det.

Mange trenere samtidig

For barn er det sitt eget hode man hele tiden forsøker å jobbe med. Når du i tillegg skal forsøke å få inn trenerens instruksjoner, mor eller fars kommandoer, eller medspillernes ønske om hvor ballen skal, kan man lett gå i en mental sperre. Dette resulterer til slutt i at det ikke vil bli gjort et eneste valg ute på banen. Det blir altfor mye å forholde seg til og et relativt enkelt valg blir svært vanskelig.

Med mange instruksjoner fra flere personer vil også spilleren bli utrolig treg. Man kvier seg for å ta valget magefølelsen sier. Spilleren holder for lenge på ballen, pasningen kommer aldri i ren vegring for å ta en beslutning og laget mister til slutt ballen. Negative tanker øser på i hjernen, treneren roper, foreldre roper og de andre på laget slår oppgitt ut med armene.

Om du som voksen hadde tre sjefer å forholde deg til, som hver gav deg beskjed om å utføre den samme jobben på tre forskjellige måter. Ville du ha gitt blaffen i alle sammen, tatt en egen vri på det og kanskje mislykkes totalt? Jeg tror du hadde brukt noen dager på å tenke over situasjonen og vegret deg for å starte opp oppgaven eller prosjektet. Om du hadde mislyktes med prosjektet hadde alle tre sjefene kalt deg inn på teppet. Du ville blitt ansvarlig for tapet av en viktig kontrakt og laget ditt ville ha blitt skadelidende fordi du surra det til. Kanskje du hadde måttet pakke sakene dine og forlate jobben?

En lignende kamp pågår i hodene til barna våre når flere voksne og medspillerne roper og instruerer. La barna være i fred. La de spille og forsøk å holde munn før, under og etter kampen, dersom du ikke er treneren. Frustrasjonen bygger seg sakte opp og til slutt sprekker det.

En sjef og en plan

En trener møter barna flere ganger i uken. De trener, prater sammen om idretten, jobber med felles og individuelle mål. På trening får de lov til å ta feil valg, plassere seg galt, drible en for mye, slå en løs pasning etc. Ved å feile vil de lære. Kanskje de gjør den samme feilen ti ganger før det endelig faller på plass. Treneren er tålmodig og lar spillerne få lov til å mislykkes, uten å påpeke annet enn små justeringer som vil hjelpe de til å få det til. Aldri en bøtte med kjeft som kan gi de dårlig selvtillit og vegring mot å prøve på nytt.

Det minst lure man kan gjøre mot barnet sitt er å påta seg rollen som en trener, når man kun er forelder. Å tro at man utgjør en positiv forskjell er å lure seg selv, men det er med på å bygge usikkerhet hos barnet. Det blir for mange beskjeder og for mange å gjøre glad. Ivrige foreldre må derfor holde seg unna, eller bli en del av trenerteamet. Tilrop og coaching fra foreldre fører i de fleste tilfeller til frustrasjon.

En annen viktig ting for foreldre å tenke på er kampanalysen i bilen på vei fra kamp eller trening. Glem den praten! Barna har for lengst logget av, sagt takk for i dag og har tankene sine rettet mot spillkonsoller og kveldsmaten. Du sitter bare å babler for deg selv, full av adrenalin.

Det er viktig at barna har en sjef og en plan. Forelderen skal være fan av spillerne og lagets plan. Om man ikke er det, aldri si det høyt foran barna. Sett deg heller ned med treneren og forklar hva du tenker på en konstruktiv måte. Vær også klar for at det du mener kanskje ikke helt passer med trenernes plan.

Mange tilbud for barn

I idretts hverdagen er det så utrolig mange ting man kan være med på. Laget sitt, skole-lag, ekstratrening, akademier, camper av ulike slag. Dersom barnet bobler over av lyst til å bli med på dette så synes jeg at de skal få lov. Det er kun deres egen glede og lyst som setter begrensingen. Som foreldre skal man uansett ha i bakhodet en rekke ting.

Å ha flere trenere som coacher og vektlegger forskjellige ting kan påvirke barna. Det vil ikke alltid være slik at de da får enda mer læring og gjør det enda bedre. Det kan påvirke barnas evne til å forstå spillet og gi de mindre selvtillit til å forsøke på ting i situasjoner i kampen.

«Han sier det, hun sier det og foreldrene sier det«… Dette kan være frustrerende for mange barn.

Kanskje man bør erstatte ekstratreningen med en annen morsom idrett?

Treningsmengde og belastning

En annen viktig ting man skal tenke på er trenings belastningen. Selv om man tror at barna bare har godt av trening og at mye er bra, er det en del farer som lurer. Barn vokser forskjellig og plutselig er man i en intens vekstfase. Å ikke vite når man skal kutte treningsmengden kan sende barna ut i en periode med mye vondt. Ofte merker man det i ved at barna klager over smerter i hofte, knær, legger og ankler. Noen får også vondt i ryggen. Kanskje man skal prioritere lagets treninger i en periode og ta pause fra tilleggs aktivitetene? Det er uansett for en periode inntil kroppen er i sync.

I de større klubbene ute i Europa har man begynt å ta vekstfasen på alvor. Mange måler og veier de unge spillerne, slik at de raskt kan kutte treningsmengden når de ser store utslag på testene. På denne måten unngår de fleste tilfeller av f.eks schlatters problemer og kan raskere komme tilbake til høyere treningsdose.

La barna få lov til å si ifra når det er plagsomt på trening i forhold til smerter, ta noen hviledager eller uker, kutt ned mengden. Ikke push de ut på feltet fordi man mener at smerte er noe man må tåle for å bli stjerne. Man risikerer kun å ta fra de idrettsgleden. Idrett er ikke en jobb når man er tenåring. Man kan ta fri når man har behov og når kroppen sier ifra. Er man frisk og rask må man på trening!

Avslutningsvis:

La barna få være i fred på banen. La de få kose seg, spille fordi de selv ønsker det, sørg for at det hele tiden er gøy! Noe mer enn det kan vi ikke gjøre for de. Hvem som holder ut til de blir voksne vet vi ikke. Ikke lev proffdrømmen ut gjennom å pushe barna hardere og hardere. Å sette knallharde krav, enten du er trener eller foreldre, gir de en negativ tilnærming til idretten. Å sette læringsmål er nok en smartere måte foreldre kan påvirke utviklingen, men sørg for at dette samsvarer med det laget jobber med og at treneren er med på samme planen. Hold det enkelt, men tren med god kvalitet!

-Fotballhue-
Blogglisten hits

Rekker vi seriestart 2018?

Vi skriver mars, som normalt er den første vår måneden. Lite tyder på at vinteren slipper taket riktig ennå. Det er meldt kaldt vær i noen uker til. Rekker vi seriestart 2018?

Dårlig fotballvinter

Denne vinteren har vi vært vitne til enorme snømengder over store deler av landet. Til glede for mange, men de som er aktive innen fotball ligger våkne om natten med vondt i magen. Trening utgår på grunn av vekselvis snø, is eler kulde. Banene er enten dekket av 2 meter snø, eller av tykk is, som gjør den lite spillbar.

Klubber som har leid tid, eller eier en hall, er heldige. De vil gå inn mot en ny sesong med det treningsgrunnlaget resten burde hatt. Resten av lagene må se lengselsfullt opp mot takrennene og vente på at det begynner å sildre gjennom de. Våren er dessverre utsatt på ubestemt tid.

Privat og kommunal drift

I Oslo drifter kommunen banene i perioden 1. april til 1. oktober. I perioden imellom er det klubbene selv som drifter banene, dersom de selv vil og tar kostnaden selv. Klubbene plikter å følge en driftsavtale med kommunen, som eier banen, og etterfølge de kravene som ligger i avtalen. Håndtering av granulat, rens og tilførsel, er hovedpoengene. I forkant og etterkant av denne perioden gjøres det målinger på banene om mengde granulat på flere punkter. Det skal ikke være store avvik på disse målingene. Faktura for ny tilførsel av granulat tilkommer ved store avvik. En dyr regning.

Det som er beskrevet er mye av årsaken til at mange klubber vegrer seg for å ha vinterdrift på banen. Det er stor risiko og kan bli dyrt dersom man ikke etterlever kravene. De som velger vinterdrift vil ha et tilbud til alle sine spillere gjennom hele året og budsjetterer med dette. Denne vinteren har nok mange fått seg en overraskelse hva gjelder kostnader. Allikevel mener jeg at det er godt anvendte penger for å tilby treninger og kamper.

Det er også stor forskjell på baner med undervarme og såkalte kaldbaner. Kommunen bygger ikke baner med undervarme. Det er forsåvidt forståelig fra deres ståsted, som ikke drifter banene når undervarme trengs. I et land som Norge burde undervarme være en standard.

Snøsmelting

Med så lave temperaturer vi har hatt denne vinteren, er det lite tegn til smelting. På veier der det gjennom hele vinteren har blitt påført salt kan vi se at det renner litt langs kantene. På banene er det litt verre. Med så mye snø som enten ligger på banene, eller er brøytet til digre fjell langs sidene, oppstår det en del utfordringer fremover.

Vi står i fare for ujevne temperaturer i de kommende ukene. De banene som det har vært vinterdrift på i vinter har mye snø liggende rett på utsiden. Når all denne snøen nå skal bli til vann, vil det neppe være slik at alt dette vannet kommer seg ned i kommer. Dette vil med stor sannsynlighet danne vanndammer langs kantene. Er man riktig uheldig med en natt med lave temperaturer, har vi en fin skøytebane på morgenen. Da er denne banen å regne som «ikke spillbar» på kun 12 timer.

Våre kjære granulatkuler er oppmalt gummi. Man skulle tro at gummi varmet seg opp og startet en smelteprosess. Det er sikkert tilfellet også når solen tar tak i disse og når de ligger i overflaten av banen med lite is. Det er få som er klar over at disse granulatene fungerer som isolerende og gir isen økt levetid. Det er verdt å merke seg. Når du hakker opp is som ligger på og rundt banen din må du sørge for å feie vekk all løs gummi. Ellers vil isen smelte altfor sakte.

For at isen skal smelte hurtigere må det brukes kjemiske midler. Disse er dyre og vil neppe bli bekostet av kommunen. Her får nok naturen gjøre jobben.

Tatt alle disse tingene i betraktning, er det lite som tilsier at alle baner der det har vært en tøff vinter vil bli klare til midten av april.

Omberamminger og logistikk

Det er flere utfordringer vi kan bli stående ovenfor de kommende ukene. Når kanskje halvparten av banene som det er berammet kamper på står i dårlig stand, må disse flyttes. Hvor skal de flyttes? Det er en regel om at ingen klubber har «rett» til treningstid i kampsesong. Klubber som har vært gode på vinterdrift og har en snø- og isfri bane, kan regne med at kamper legges dit.

Et annet scenario er at alle kamper og hele seriesystemet flyttes noen uker fremover i tid i påvente av at banene er grønne igjen.

Dersom man som klubb ikke har hatt råd til å brøyte banen i vinter og er avhengig av at kommunen rydder den for snø når de starter opp arbeidet igjen 1. april, vil man måtte jobbe på spreng med å flytte og omberamme kamper. Det koster omlag Kr.500,- å flytte en kamp som et adm. gebyr til kretsen. Når banen ikke er spillbar og når klubben selv ikke er ansvarlig for hjemmebanen, er jeg spent på hvordan dette vil håndteres.

Det sier seg selv at det blir noen krevende uker. Når 11’er, 9’er og 7’er kamper skal omberammes, vil det bli et solid stykke arbeid som må utføres. Det er klubben og laget selv som er ansvarlig for å sjekke om banen er ledig for spill. Når skjema mottas vil det bli foretatt en kontroll hos kretsen om at det ikke kolliderer. Når mange lag utfører samme prosessen likt vil det bli noen runder før kampen endelig er flyttet.

Håpet lever

Håpet lever selvfølgelig i forhold til å rekke seriestart. Det er uansett et kappløp med tiden og varmegradene som legger føringer for om vi rekker det eller ikke. Rett over påske må alle baner være snøfrie, slik at den tykke isen som ligger under skal få tid til å smelte. Først da får vi et godt svar på om dette vil gå fint.

Når det gjelder alle gressfelt har vi fortsatt noe tid. Disse åpnes normalt sett ikke før 1. mai. Når telen slipper vil bakken og sola jobbe fra begge kanter med snøsmelting. På kunstgress er det litt mer teknisk vanskelig.

Inntil vi ser at gradestokken beveger seg over på den riktige og røde siden, lever vi i det usikre. Alle som er glade i fotball og er aktive i det lokale idrettslaget krysser fingrene for at dette vil gå bra. Måtte vi aldri få en slik vinter igjen med ustabilt vær og mye nedbør. Bra for skifolk, men ikke for fotballfolk.

-Fotballhue-
Blogglisten hits

De voksne ødelegger idrettsgleden

I barneidrett er det et alarmerende behov for tilsyn av nivåtilpasset aktivitet. Nå er det opp til hver enkelt trener å plukke ut de spillerne som skal delta i kamper på ulike ferdighetsnivåer. Barna får derfor et helt feil inntrykk av hvor gode eller dårlige de egentlig er. Ofte på grunn av trenernes ønske om å vinne. Det er disse voksne som ødelegger idrettsgleden.

Nivåinndeling

De ulike forbundene har lagt opp til gode rammer gjennom å tilby påmelding på ulike ferdighetsnivåer. På denne måten skal alle barn kunne konkurrere under like vilkår og på samme nivå som seg selv. I utgangspunktet er denne modellen den optimale løsningen. Når de er klare for det vil de ta et steg opp.

Det som blir helt feil er at forbundene ber innstendig om at klubber og trenere overholder disse satte rammene selv. Når påmeldingen er gjort er det ikke lenger noen andre enn trenerne selv som bestemmer hvilke spillere som er med på kamp. Jeg vil gå så langt som å kalle mange trenere for juksemakere.

Nivåinndelingen er med på å skape trygghet, mestring og idrettsglede. Samtidig får barne akkurat passe utfordring utfra eget ferdighetsnivå. Når gruppa på lavest nivå møter et lag der treneren har med seg en eller to spillere fra nivå 1 eller 2, går det riktig ille. Da ser man resultater som 20-0 veldig enkelt. Attpåtil får spillerne på høyt ferdighetsnivå mer spilletid enn de 4 andre som står på sidelinja. Treneren står veldig ofte med en meget god selvfølelse over at laget «gruser» motstanderne. Tro meg! Dette skjer hver eneste uke i veldig mange idretter.

Nivåinndeling er der for en grunn, men det er kanskje for mye å be om at voksne mennesker føyer seg?

Rullering av spillere

En ofte begrunnelse for at trenere har med seg spillere med et veldig høyt ferdighetsnivå er såkalt rullering av spillere. Grunnen til at denne varianten velges er jeg mildt sagt i tvil om. Er det fordi de på nivå 2 skal hospitere på nivå 1 og at det derfor må to spillere ned på nivået under? Da blir det katastrofale følger for motstanderne og nedsatt idrettsglede.

Rullering av spillere kan godt skje på samme ferdighetsnivå. Da blir flere spillere på trinnet kjent med hverandre og det samme gjelder for foreldrene.

Dersom man har en stor gruppe og er så heldig og kunne stille lag i flere nivåer, må man være en ansvarsfull trener. Å rullere mellom alle nivåer slik at alle får prøve seg blir helt feil. Det gir heller liten grad av utvikling for en spiller å hamre inn 10 mål i en kamp. Kanskje man heller skremmer en ung keeper i å ville satse på denne plassen på banen? Da har man som trener hatt en veldig dårlig dag på jobb. Seiersrusen burde heller erstattes med skam.

Glem dette store excel arket ditt med 100 navn. Bruk hue!

Flest mulig lengst mulig

Jeg har ofte møtt på lag som med vilje har meldt seg på feil nivå for å kunne vinne alle kampene i serien. Ved konfrontasjon etter et sjukt tap har jeg flere ganger opplevd å få en forklaring om at treneren fryktet at mange ville slutte. Derfor meldte de seg på et nivå under sånn at alle hadde det gøy. Dette er et overtramp hva gjelder etikk og moral innenfor idrett.

Du vil ikke få spillerne til å fortsette på laget ved å vinne med mange mål i hver kamp. Det som skjer er følgende:

  • Det blir for lett og spillerne vil søke mer motstand andre steder i en annen klubb.
  • Spillerne har vunnet nok kamper og vil kanskje forsøke en annen idrett.
  • Spillerne tror at man ikke trenger å ta i under trening og kamp.
  • Oppe i hodet tror de at de er best i byen.
  • Laget vil rakne fullstendig.

For å få med deg flest mulig mest mulig må du derfor sørge for at barna før akkurat passe utfordring. Like mange tap som seire og helst med så få mål som mulig i differanse pr. kamp.

Barnas feilvurdering av egne ferdigheter

Som nevnt tidligere vil barna fort tenke at de er så gode ettersom de vinner hele tiden. De har ikke møtt egnet motstand og kan ikke selv tenke objektivt om seg selv. Det er vår jobb som trenere å vurdere hvor spillerne befinner seg i forhold til ferdigheter. Dette kan de ikke, og heller ikke deres foreldre, tenke noe særlig om. De er prisgitt en trener som fører de opp på det laget de hører hjemme og på riktig nivå.

På den helt andre skalaen er spillerne som synes det er moro å holde på med idrett, men som ikke er så ivrige. Når de møter tøff motstand og spillere som er med på feil nivå, vil de tro at de er så dårlige at det ikke er noe morsomt. Da er det dessverre slik at det er de voksne som har ødelagt dette barnets idrettsglede. Disse barna slutter. Kan du som trener leve med dette? Er det kun ditt eget lag som er verdt litt tankekraft?

Begge lags trenere har ansvar for at kampene blir jevne og gode. Noe annet er tull og burde kvalifisere til gult kort! Det er klart at man vil møte et lag der alle er på lavt nivå, men i disse kampene kan man øve på ulike deler av spillet.

For et par år siden så jeg er fotballag som før kampen hadde bestemt seg for å vinne 20-0. De hadde med spillere fra øverste nivå bare for å knuse de som lå nederst på tabellen. Moralsk helt forkastelig! I denne kampen fikk ikke de som tilhørte nivået spille, fordi treneren og de «gode» hadde satt seg mål om å vinne 20-0. Jeg håper at de fikk seg et braktap i neste serierunde på sitt eget nivå. Så gode var de ikke, men de trodde det selv.

Et evigvarende problem

Jeg tror dessverre at dette problemet ikke vil løses. Så lenge det er opp til foreldretrenere, kanskje uten trenerutdanning, vil vurderingene bli helt feil. Mange trenere er ikke skikket til å lede et lag. De ønsker å vinne kampene og setter utviklingen til spillerne i andre rekke. Det er mulig de får seg en god uke etter å ha startet mandagen med seriekamp og brakseier.

En løsning kan være at ansvaret for å melde inn lag som ikke retter seg etter reglene faller på dommerne. Sammen med dommerkortet kan det være et felt der man noterer seg både lag og enkeltspillere som ikke bør delta på et bestemt nivå. Det høres strengt ut, men vil være et godt virkemiddel. Da vil trenere tenke mer nøye gjennom den troppen de tar med seg på kamp.

Forbund og kretser bør også ha observatører i haller og på baner der de ikke bare ser på dommernes innsats, men foretar seg en helhetsvurdering om kampen, trenerne og nivået. Observatørene må komme i sivilt og skrive rapport i etterkant. Ikke konfrontere noen trenere eller dommere der og da. Ut av kontorene og ut på kamp!

Rettferdighet og gøy

Vi voksne må sørge for at barna før det tilbudet de ønsker og der det er naturlig at de spiller. På lang sikt er det dette de vil synes er gøy. Det er ikke gøy å vinne med mange mål hver kamp. Det er ihvertfall ikke gøy å tape med mange mål i hver kamp.

Gjennom å dele opp gruppene i nivåtilpasset lag oppnår man det barn holder aller sterkest, nemlig rettferdighet. Når noe ikke er rettferdig vil barn bli lei seg. Da vil man ihvertfall ikke synes at idrett er gøy. Her er det vårt ansvar som voksne å bidra så godt vi kan.

Det er klart at noen lag taper alle kampene sine, men disse lagene består kanskje av spillere som synes det er helt ok å tape. De har det fint sammen uansett. Når du som trener møter et slikt lag skal du ikke sette innpå dine tre beste spillere i deres aller beste posisjoner. Her har du en god mulighet for å gi de nye utfordringer. Da blir det en mye bedre opplevelse for alle på banen.

Klarer du som trener å få økt idrettsgleden til alle på laget ditt har du vært utrolig flink! Det er absolutt mulig bare du bruker hue!

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Hvordan skal vi klare å ta vare på alle?

Vi er heldige her i Norge. De aller fleste barn er innom en eller annen form for aktivitet gjennom sitt lokale idrettslag. Tilbudet er variert og godt. Allikevel opplever vi at enkelte utøvere blir skviset ut av ulike årsaker. Hvordan skal vi som idrettsnasjon klare å ta vare på alle?

Idrett til folket

Uansett hvor du bor i landet, er det mulig å holde på med organisert idrett av en eller annen form. Det er alltid mulighet for å melde seg på i en konkurranse som lag eller individuell utøver. Den verdien som dette gir skal vi være veldig glade for at vi har i livene våre. Det skaper lokalt engasjement, godt miljø og friske mennesker, rent fysisk.

Å kunne ta del i et idrettslag er dessverre ikke en folkerett. Det er kostbart å drive en klubb og inntekter må komme fra et sted. Det kalles kontingenter. Uten den stopper det gode tiltaket i idrettslaget som en aktivitetsleder for alle i nærmiljøet. De forskjellige idrettslagene har noe ulik oppfatning av sin rolle i lokalsamfunnet og har høye forventninger i forhold til resultater og i forhold til medlemmenes evner og engasjement. Når kostnadene ved å drive hard satsing kommer opp i svimlende summer, har man en av de største årsakene til frafall i idretten. Det blir for dyrt å sende ungene sine på trening!

Det burde ha vært en regel på at man kun kan drive et idrettslag dersom man har et tydelig tilbud til bredden. På den måten kan man ta vare på alle ungene i nærmiljøet og sikre de et tilbud. Det vil helt klart koste noe, men idrett kan drives på et minimalt økonomisk grunnlag dersom man ønsker.

Det fordyrende mellomleddet

Innen alle idretter finnes Norges Idrettsforbund, særforbund og ulike kretser. En skulle tro at disse instansene jobbet for klubber, utøverne og mangfold. Dette står det helt sikkert mye fint om, som er felt ned i vedtekter og visjoner og som er «klubbet» som godkjent av et årsmøte med lite oppmøte.

Den virkeligheten som de fleste idrettsklubber, uansett gren, merker mest av når det gjelder nærvær av forbund og kretser kan summeres opp som ordet «gebyr». En stor del av inntektene som klubben drar inn ved å fakturere ut kontingenter går til å betale for deltakelse. Det hele er ganske logisk dersom man vil være med på fellesskapet.

Flere ledere som jeg selv har pratet med kvier seg for å skape et bredere tilbud der de forsøker å holde på utøvere som er i ferd med å slutte. Et tilbud til kompisgjengen som ønsker å spille på lag sammen i en klubb blir avslått av ren redsel fra styrene. Årsaken er den økonomiske straffen de vil få dersom det viser seg at de ikke får det til. For et idrettslag er en straffefaktura fra de som arrangerer f.eks seriespill ikke til å unngå. Den fakturaen er til gjengjeld så dyr at mange klubber heller sier nei til å melde på flere lag. Mange vil da enten sitte som innbytter, eller finne på noe annet på fritiden sin.

Et annet eksempel er omberamming av kamper. Her koster det i mange tilfeller Kr. 500,- for å skifte et tidspunkt for en kamp, der alle parter er enige om tid og sted, og der de selv melder inn via et skjema og leverer. All jobb er gjort, men allikevel koster det et «straffegebyr» å bytte tidspunkt for f.eks 13 åringenes kamp.

Dersom man ikke lykkes i å finne en ledig bane, eller en hall, vil man også i mange tilfeller og idretter få et 4-sifret beløp som straff for å ikke ha avviklet konkurransen på tidspunktet som var berammet, men som ingen fikk til. En kamp i fotball vil heller ikke være tellende dersom man enes om tidspunkt etter berammet kampstart. Man får ikke lov til å spille kampen og et av lagene vil også bli dømt til å tape 3-0. Ting skjer når man jobber med barn og en omberamming eller to i løpet av en sesong er uunngåelig.

Pengestraff fra egne forbund og kretser er derfor en annen faktor til hvorfor man ikke kan ta vare på alle i idretten. Idrettslagene tør ikke å la bredden få et tilbud. Det er kun de dedikerte de kan stole på at stiller opp.

Voksenpersoners påvirkning av miljø

Å bosette seg på et bestemt sted gjør man fordi man liker et hus eller leilighet godt. Man tenker sjelden på hvordan idrettsmiljøet er der man velger å bo. Hva slags tilbud finnes for barna mine og hvordan er det lagt tilrette, er noe man bør tenke litt på. Jeg vet at ikke dette står høyest på lista i en slik setting. Dersom det finnes to hardt satsende eliteklubber der du bor, enten det er sykkel, langrenn, håndball, eller fotball, bør du finne ut hvordan du kan legge tilrette for eget barn.

Er man sånn passe interessert i idrett, men synes det er moro å holde på litt, er det ikke sikkert at det finnes noe tilbud. Kanskje man må ta bussen bort fra hjemstedet og til f.eks nabobygda for å få et tilnærmet breddetilbud?

I en klubb kan det være en eller flere ambisiøse personer som skal legge premissene for alle familier. Å satse knallhardt fra barna er unge, selv om barna ikke egentlig ønsker det, skremmer barna bort fra idretten. Voksenpersoners påvirkning av idrettsmiljøet kan derfor være en årsak til at vi ikke klarer å ta vare på alle. Disse bryr seg heller ikke om alle, men kun de som har et talent og som kan representere klubbfargene på best mulig vis.

Å trekke vinnerloddet

På lik linje med voksenpersoner påvirkning av idrettsmiljøet, basert på egne ambisjoner, er trenerne likedan. Noen trenere kan ha høyere ambisjoner enn idrettslaget. Her kan det oppstå konfrontasjoner mellom trener, klubben, foreldrene, motstandere og egne utøvere. Slike trenere er sjelden lenge ved roret.

Dersom man er heldig og trekker vinnerloddet, med tanke på hvem man får som trener, kan det være en faktor som spiller positivt inn. Spesielt når det handler om å ta vare på alle og gi de et tilbud utfra egen lyst og ambisjonsnivå. Det skal være lov til å holde på litt og det skal være lov til å holde på mye. Å ha en trener som er flink til å legge forholdene tilrette for akkurat dette er de beste folka innen idretten. De vil vi ha flere av!

En trener skal inspirere, utvikle og bygge opp både menneske og utøver. Noen klarer jobben, mens andre bryter utøverne ned. Her har vi en årsak til at vi mister en del utøvere. De føler seg ikke velkommen. De passer ikke inn i forventningene trenerne har og har heller ikke ferdighetene trenerne verdsetter og ønsker. De med en flink trener, som også vet å behandle mennesker og lar de få holde på på sitt nivå, vil lykkes med å holde en stabil gruppe i årevis.

Økonomi og forpliktelser

Det er ikke til å komme utenom at det koster mye å holde barna aktive i idretten. Kontingenter og utstyr spiser grovt av foreldrenes årsinntekt. Familieøkonomi er dermed en annen årsak til at vi ikke klarer å holde på alle. Dette er en av de mest triste delene ved idretten, men dessverre en realitet. Hvordan vi kan unngå slike tilfeller er et felles samfunnsansvar. Idrettslagene må ha inn midler til driften, men bør nok ikke styre mot et kjempeoverskudd.

Mange foreldre skyr dugnader og forpliktelser. For enkelte blir det så ille å ta del i alt det som kommer i tillegg til idretten, at de velger å trekke barna sine helt ut. De orker ikke! For mange vil dette langt på vei virke som en ego-trip, men det kan ligge tungtveiende årsaker bak. Enkelte foreldre kan føle på skammen og føle at andre ser ned på de fordi de ikke bidrar. Da er den enkleste utveien å slutte.

Å drive et idrettslag handler ikke bare om hva slags tilbud og oppfølging man kan gi, men også om hva alle menneskene som er involvert kan bidra med i stort og smått.

Kan man ta vare på alle?

Det store spørsmålet er om man virkelig har anledning til å ta vare på alle i idretten. Noen vil slutte etterhvert, uten at trenere og idrettslag skal evaluere og analysere det altfor mye. Sånn er det bare. Det er langt på vei idrettslagene selv som må forankre i vedtektene sine hva de ønsker å holde på med. Å være tydelig på at de ønsker å gi et tilbud til de som ønsker å drive på et høyt aktivitetsnivå er viktig. Å vingle på dette er ekstremt farlig.

Vi er prisgitt gode trenere som kan både utvikle utøverne og gi alle et tilbud. I en klubb der hvert årstrinn styrer seg selv og har en egen tilnærming til alt, finner man nok flest utøvere som slutter. Der vil man rett og slett ikke klare å ta vare på alle.

Jeg mener at man kan ta vare på alle og gi alle et tilbud, uansett ferdigheter og ambisjoner. Det er alle de faktorene som er nevnt i dette innlegget som er avgjørende. Hva vil idrettslaget gjøre for å gjøre det enklere å være aktiv? Hvordan kan man bli åpne og ærlige overfor hverandre og hjelpe de som sliter med å etterleve i forhold til forpliktelsene?

Kan forbund og kretser senke satsene sine, slik at det er mulig å prøve å skape noe uten å bli blakk på bøter og gebyrer dersom det viser seg å gå skeis en uke eller to i løpet av året? Pengene bør forbli i idrettslag og ikke hos en administrasjon som bør jobber for idretten og ikke gå med solid overskudd.

Ja, vi klarer å ta vare på alle hvis vi ønsker, men premissene for å få det til er utfordrende. Innad i gruppene er der fokus må legges for å forhindre frafall, men med et opplegg som er forankret i idrettslaget. Da er det ikke rom for småkonger og usunne voksenpersoner. Resten av utfordringene må alle som står rundt ta tak i. Hver eneste oppmuntring, selv om den ikke er sportslig forankret, er viktig for trivsel og mestringsfølelse.

Fotballhue

Blogglisten hits

Winter Is Coming!

Like sikkert som at kalenderen snart viser november, kommer den kalde årstiden. Sesongen har i de fleste årsklasser over hele landet blitt avsluttet. Nå følger den perioden som er lengst. Vinterperioden. 6 måneder med trening i ofte bitende kulde. Winter Is Coming!

Vinterpause?

Når vi legger til grunn det at halve året drives treninger og turneringer, er det liten forståelse for at enkelte familier tar fullstendig pause fra fotball. Dersom spilleren har andre idretter er det noe helt annet. Da skifter man istedet fokus og holder et godt aktivitetsnivå gjennom vinteren. Å ta helt pause frarådes, ihvertfall når grunnen er frykten for å fryse på tærne.

Foreldre tror ofte at vinterfotball er å drive på med en sommersport på vinteren. Argumentene er at det er unaturlig å løpe rundt med tynne sko på isete baner. Her er det kunnskap det er mangel på. Det er ikke noe kaldere å spille fotball enn å gå på skøyter, eller på en skitur i skauen. Den som sier noe annet har ikke forsøkt dette selv.

Ta ikke vinterpause fra fotball fordi du selv er redd for at barnet ditt skal fryse på tærne. Ta heller grep for å forsikre deg om at så ikke skjer.

Grep du kan ta

På samme tid i fjor la jeg ut et innlegg om det å rigge fotballsko for vinteren. Det er smarte grep du kan gjøre for å unngå stivfrosne tær. Skinnsko og ikke plast er effektivt. Å kjøpe såkalte grussko med en ullsåle og ullsokk, er veldig lurt. Da vil nok de færreste av barna bli så kalde at idrettsgleden forsvinner. Det er klart at alle blir kalde på føttene i januar og februar, men i hvor stor grad man blir kald kan altså styres av deg som forelder.

En stor feil som mange gjør er å pakke inn barnet i vatt, dun, pels og bobledress. Det du vil oppnå med dette er desperate unger som blir så varme at de, i redsel for å få heteslag, river av seg plaggene for å få ned temperaturen. Det kan bli farlig når temperaturen synker.

Det du trenger av klær på vinteren er: Superundertøy, tynn ullsokk, leggbeskyttere, fotballstrømper av ull, vindtett bukse, fleecejakke, windbreaker, lue og votter. Jeg velger votter på de yngste barna fordi det blir mye varmere på fingrene. Denne grupper er heller ikke så flinke til å si ifra at de er kalde før de blir skikkelig kalde…

På veldig kalde dager kan treningen med fordel kuttes med en halvtime. Da har man heller en god time med bra aktivitet enn 1,5 timer med hutring og frysing.

Alternativ trening

Rundt om i landet har det kommet flere innendørs baner. Noen av disse er Cageball. Her kan man booke bane og ha et utrolig godt treningsutbytte, samtidig som at man har det utrolig gøy. Det er også innendørs kunstgressbaner som kan leies. Det er også flere cuper man kan melde seg på som spilles innendørs på kunstgress. Man må belage seg på å kjøre et stykke, men det er verdt det.

En fin vintersyssel er Futsal. Her får man blitt med i seriespill gjennom hele vinteren, noe som gir stor fordeler for laget når de starter sommersesongen igjen. Det finnes veldig mange turneringer å melde seg på til med denne spillformen. Her bør man slå til!

Det er også fint mulig å låne gymsaler. Her kan man utføre meget god teknisk trening og pasningsøvelser. Fysisk trening er også å anbefale, ikke minst mobilitet. Si ikke nei takk til gymsaltimer!

Vinteren er der grunnlaget legges

Vinteren er den viktigste årstiden for fotballag der grunnlaget for en god sesong legges. Det er her man kan bygge individuelle ferdigheter, samt fysisk kapasitet. Å ikke ta del i denne delen av sesongen er ikke noe lurt. Spilleren vil merke at de andre på laget har kommet litt lenger i løpet av denne perioden.

Dersom du holder på med andre idretter på vinteren, noe jeg anbefaler for allsidigheten, bør man komme innom fotballtreningen minst en gang i uka. Da blir det litt enklere å komme i gang med sesongen og ikke falle utenfor gruppa sosialt. Slike bånd knyttes sterkere gjennom vinteren.

Når det gjelder allsidighet. Jeg skrev i 2016 et innlegg der jeg setter kombinasjonen mellom håndball og fotball veldig høyt. Dette av egne erfaringer og gjennom samtaler med trenere i begge idretter. Du kan lese innlegget her.

Ønsker dere alle en deilig vintersesong med mye aktivitet der dampen står rett opp av hodene!

-Fotballhue-

Blogglisten hits

En herlig optimisme

Landslaget har vunnet en kamp. Det råder en herlig optimisme i Norge. Nå har vår selvgode holdning fått næring. I kveld kan vi enkelt havne ned i gryta der det kokes sammen teorier om hvorfor vi ikke får gode resultater igjen. Hvem og hva kan vi skylde på?

La oss kalle en spade for en spade. Landslaget vinner en kamp mot et dårlig landslag. Det er ingen matching og vi vinner komfortabelt 8-0. Etter min mening er det dårlig at vi ikke vinner med mer. Sløsing av sjanser i situasjoner der man med lite press på seg kan sparke ballen over streken. Det vitner om at utfordringene fortsatt er store for landslaget.

Den siste uka har det blitt kritisert at landslaget ikke har klart å sette sammen et godt stopperpar. Den diskusjonen kommer etter vår 8-0 seier der de defensive spillerne hadde en rolig kveld på jobb. Vi har fremdeles kun en ordentlig spiss som scorer mål og en midtbane som fortsatt ikke er trygge i rollene sine. Det er mer urovekkende.

I kampen mot Tyskland var det mye som gikk galt. Våre 11 beste klarte ikke å henge med på noenting. Tyskerne var så mye bedre og viser på hvilket nivå man skal være for å kunne spille i et sluttspill. Dersom Norge skulle kvalifisere seg vil slike kamper være regel og ikke unntak. Er vi klare for noe sånt? Neppe.

Når vi ser på troppen vi har med oss i kampene som er av liten betydning, ser man lite tegn til fremtidens landslag. Å skulle spare og utvikle noen av våre fremste talenter med 90 minutter på U21 laget, fremfor å spille på det øverste nivået, er reinspikka tull. Hvorfor skulle vi det? Disse gutta spiller allerede på høyt nivå med klubblaget sitt. FÅ DE UT PÅ BANEN OG LA DE SPILLE SEG SAMMEN!

Mot Nord Irland møter vi 11 sultne spillere som ønsker å fullføre hvert eneste minutt av kampen på en god måte. Ingen sparer seg eller synes synd på seg selv under kampen. De har stolthet, passion og kjemper for plassen sin på laget. Jeg har til gode å se en spiller med flagget på brystet som kjemper som besatt i 90 minutter. Det går for sakte, presisjonen er for lav og innsatsen i dueller for svak. Dette blir utslagsgivende i kveld.

Vi har mange gode spillere på landslaget. Problemet deres sitter oppe i skallen. Det handler ikke om formasjon, planlegging eller sammensetning. Innstillingen for å prestere på landslaget er for dårlig. Dersom trenerne på landslaget klarer å løse den biten, vil vi vinne mot de antatt svakeste motstanderne og muligens være med i kampen om sluttspill. Akkurat nå er vi milevis unna og fortjener å falle nedover på FIFA-rankingen.

I kveld skal jeg sette meg ned og nyte kampen. Blir det for ille kan jeg heller sette meg ned for å sortere sokker. Irritasjonen over at ingenting stemmer er omtrent like stor. Det er med stor glede jeg legger merke til den herlige optimismen over at vi endelig vant en landskamp, mot stakkars San Marino. La oss holde på god følelsen så lenge vi kan.

Slutt å tulle – start å jobbe!
Heia Norge!

Fotballhue

Blogglisten hits

Norge og spillerutvikling på kun elitenivå

Den siste uken har det blitt skrevet mye om satsingen i enkelte klubber. Om ungdom som blir skviset ut av klubben de har spilt for siden barndommen. I et skille mellom bredde og satsing kan mye gå galt. I Norge må vi bestemme oss for hvordan aktiviteten og spillerutviklingen skal organiseres. 

Utsiling av spillere

I mange klubber satses det knallhardt og med et fokus på kun resultater. Etter min mening er det ikke noe galt i å legge opp til en slik modell. Dette kommuniseres tidlig ovenfor både spillere og foreldre. Når enkelte spillere ikke kommer gjennom et trangt nåløye, blir det skuffelser og lite motivasjon som et resultat. Ikke alle kan bli med på satsingen og dette kan føles som det største nederlaget i et kort idrettsliv.

Det finnes to varianter av fotballtilbud. Det heter nivå 1 og nivå 2. Om man er en spiller på et av nivåene blir ikke meislet ut på bakgrunn av å ikke komme inn på satsinggruppen i den klubben man kunne ønske å spille for. Det er mange bra spillere som går videre til andre klubber. De blir bedre enn alle de andre som ble funnet bedre og sterkere. Det er godt mulig at spilleren som ikke kom inn allerede var bedre, men at treneren så etter andre spillertyper?

Debatten som pågår i media er noe sneversynt og med fokus på kun de skuffede spillerne. Jeg har stor sympati for disse som føler at deres drømmer og visjoner for fremtiden knuses.  Det er dessverre slik at kulturen i klubbene avgjør hvordan situasjonen løses. Hos enkelte håndteres det mildt sagt elendig. Dette fører igjen til alle de reaksjonene vi ser i landets aviser for tiden. Folk føler seg såret og forbigått.

Sunn idrettskultur

Det er ikke til å unngå at konkurranse elementet i idretten forsterkes etterhvert som utøverne blir eldre. Det blir tøffere, vanskeligere å få spilletid og miljøet i satsingsgruppene er knalltøft. Ikke alle bør være med på en slik hverdag og kan ha et enda bedre utviklingsmiljø på et nivå under. Der det syndes mest i klubbene er at de øvrige lagene innenfor et årskull blir overlatt til seg selv. På disse lagene bør det være like god kompetanse som på «elitegruppa».

Å bygge en sunn idrettskultur i et idrettslag er ikke gjort over natten, men mangetiltak kan gjøres for å få en umiddelbar endring. Det skal være mulig å få plass til alle som vil holde på med idretten sin. Å ha en tilnærming til å løse trenings hverdagen til ungdom er helt avgjørende. Å ikke være villige til å ha nivåinndelt grupper enn kun satsingsgruppen synes jeg ikke noe om.

Dette handler også mye om holdningene hos de som sitter og styrer idrettslagene. Mange av disse er beinharde på resultatfokus og ikke alltid på utvikling. Det er ikke alltid det er slik at de som kommer inn på satsingsgruppene oppnår god utvikling. De løfter kanskje en pokal i lufta som vinner av ulike ting fordi de spiller på et godt lag, men blir de automatisk de beste om 5 år? Noen ganger er det jo slik, men jeg mener at disse spillerne raskt havner i en komfort sone der de ikke trenger å jobbe hardt for gode resultater.

En sunn idrettskultur handler om å tilby trening og individuell oppfølging uansett hvilket av nivåene du havner innenfor. Positive og motiverende holdninger hos trenerne er med på å helle drivstoff på tanken hos utøverne. Her er ikke klubbene flinke nok, selv om mange mener at de er gode på dette også.

Hvem som blir gode

Når jeg nå har skrevet litt om spillerne på de gode lagene og deres hverdag med gode resultater er det på tide å sette fingeren på noe viktig. Er det disse som nødvendigvis blir best? I noen få tilfeller går disse spillerne hele veien. Det er dog kun de som er villige til å legge ned mye arbeid. Det er ikke bestandig du finner treningstalentene i elitegruppene. De finner du på nivået under.

Å være tøff i skallen og jobbe på uansett hva, med klare mål, er det som virker. Å tape kamper er ikke noe gøy, men det gir god læring for spillere som ønsker å bli gode. De er i situasjoner der de blir satt på prøve hele tiden og blir tvunget til å ta avgjørelser under stort press. De får lov til å feile. I en elitegruppe vil man bli satt på benken ved flere feil og det skal mye til for å få tilliten tilbake hos treneren. Hvem tror du oppnår best utvikling? Spilleren som gjør feil, lærer og prøver på nytt, eller spilleren som blir straffet for å ha tatt en feil avgjørelse?

Å spille på et lag der man er trygg, får utfordringer, mange spilleminutter og gradvis bygger selvtillit. Det burde være en perfekt arena for spillere med treningstalent og et ønske om å bli god. Da kan det være en befrielse å ikke komme inn på satsingsgruppa eller ivriglaget. Å gå på et nederlag ved å ikke komme inn på det gode laget er tull. Her må også foreldrene ta på seg et viss ansvar. Å hause opp stemningen og ha stjerner i øynene på vegne av eget barn er direkte skadelig i denne fasen av livet når lek går over til alvor. Å ta steget ut av moderklubben slår også ofte feil for enkelte spillere. De får seg en i fleisen ved å bli evaluert som en dårlig fotballspiller.

Norge må bestemme seg

Her i landet er likhet og rettferdighet prentet inn fra begynnelsen av livet. I toppidretten er det ingen sammenheng mellom hvordan samfunnet ellers er bygget opp. Det må være lov til å satse hardt og tenke på seg selv for å bli best. Da er det klart at det må finnes tilbud der man kan spille med andre på et meget høyt nivå. Dette handler om å pushe grenser. I debatten i disse dager leser jeg at de fleste er i mot at det er klubber som velger ut 30 spillere av en gjeng på 80 for å danne et elitelag. Slike elitelag bør og må eksistere for å heve det generelle nivået i landet. Det er måten det gjøres på som kanskje ikke er godt nok.

Vil vi i Norge ha det slik at de aller beste må spille med alle de andre vennene fra nabolaget og at en satsing skal bli sett på som feil? Med en slik tilnærming vil nok våre landslag falle enda mer på FIFA rankingen.

Svaret på hele debatten er enkel. Nivåinndeling, kvalitet på trening på alle nivåer og kompetanse på trenersiden. La elitelag holde på med sitt. Over halvparten av spillerne på disse lagene vil trolig aldri nå de øverste divisjonene som senior. Ha fokus på ALLE spillerne i hele klubben og gi de samme mulighetene der. Man kan dessverre ikke oppnå noen ting ved å spille med mix-lag av nivåer langt oppover i ungdommen.

Spillerne med best ferdigheter i 13-14 års alderen vil i mange tilfeller hindre utviklingen til en spiller på nivå 2 og 3. De vil bidra til at disse spillerne ikke får ballen og vil også gjøre det vanskelig å forsvare seg mot de. Slikt setter selvtilliten på prøve. Det er ellers viktig at spillerne på nivå 2 og 3 får seg noen erfaringer der de spiller mot noen gode lag og spillere. Da forstår de hvor langt på vei de er for å komme seg opp på et høyt nivå.

I Norge er vi dessverre for snille og det vil på sikt føre til at vi ikke henger med internasjonalt.

Fotballkretsene og NFF

Fotballkretsene sine uttakstreninger i det såkalte SUP er en elitesatsing skapt av de som burde tenke mer på bredden. «Spillerutviklingsprosjektet» har forøvrig fått nye navn som tåkelegger det hele litt mer. Landslagsskolen og sonetreninger er kun for de spillerne med best ferdigheter. Fotballkretsene er på denne måten også en elitesatsing med kun vekt på de beste. Spillerne som var best som 12 åringer henger med automatisk frem til de er 16 år, uten at de vil observere nye spillere underveis.

Spillere i klubber der deres A-lag ligger i 4. divisjon eller lavere vil ikke få lov til å vise seg frem for kretslagstrenere. Vi snakker her om to helt separate ting, nemlig ungdomsfotball og seniorfotball. En klubb som ikke satser på senior, men kun ungdom, blir stemplet som uinteressant for de som styrer fotballen. Dette kan virke som en enda større motivasjonsfaktor enn å ikke komme inn på et elitelag i en klubb.

Sett kriteriene i et konkret perspektiv. Du som 12 åring som ikke er best i denne alderen vil aldri komme inn på et kretslag. Smak litt på den. Jeg kan tenke meg at enkelte på noen kontorer rundt om vil tåkelegge og prate seg rundt grøten på dette, men det er realiteten der ute hos breddeklubbene.

Sak og kriterier finner man her.

For å bli fordelssaett som en spennende spiller må man være i en klubb med et bra seniorlag og der fotballkretsene ser på spillerne som mer interessante. Disse får også flere spillere påmeldt enn alle de andre. Skulle de kanskje hatt kretslag for nivå 2 og 3 for å vise seg som gode forbilder? Definitivt! Da snakker vi faktisk om bra spillerutvikling som favner om flere ivrige spillere som vil føle stor motivasjon.

Slik fungerer det dessverre ikke i virkeligheten.

Ta vare på alle!

Avslutningsvis i dette innlegget vil jeg komme med en beskjed til alle mine trenerkolleger rundt om i landet. Det er veldig bra at dere nivåtilpasser tilbudet deres og dette må dere fortsette med for å skape gode spillere. Det som aldri må skje er at de på nivå 2 og 3 får et dårlig tilbud og glemt. Disse vil ta steget og banke på døra. Kortsiktig vil de ikke bidra til å vinne titler for klubben, men betyr det noe?

Hold de motiverte og gi de en verdifull treningshverdag! De beste trenerne burde faktisk settes inn der nivået er lavere for å kunne løfte de opp og frem. De er ikke spillere som du skal forsøke å riste av deg. De er dine potensielle matchvinnere om 2-3 år.

Hvordan du i din klubb løser dette er det mer enn et svar på. Det viktige er at du gjør noe!

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Gummikuler i norske hjem

Gressbanene er på vei til å bli grønne friområder der det nesten ikke spilles fotball. Innbydende kunstgressbaner vokser frem i alle norske nabolag. Gummikuler har blitt et kjent fenomen i norske hjem. Du er en stor miljøsynder.

Dersom samtaleemnet dreier seg i retning gummikuler i et foreldremiljø, vil ansiktsuttrykkene forandre seg. Det er få ting som skaper så mye irritasjon som disse søte små kulene. Harmløse sorte frø som ligger og åpenbarer seg i gangen når du kommer hjem fra jobb. For en koselig velkomst. Dette er et tegn på at poden har vært aktiv og muligens hatt litt for dårlig tid med å få av seg skoene.

Det er ganske utrolig hvor man kan finne gummikuler. Jeg merket i sommer på ferie at jeg hadde et titalls gummikuler under sålen i joggeskoen min. Mitt på en koselig liten piazza i en Italiensk småby ble skoen tømt. Gummikulene tok med det veien fra Norge til Italia. Hvor mange tonn gummikuler som forsvinner fra norske fotballbaner er et aktuelt tema. Spesielt med tanke på miljøet.

Det er kanskje ikke så rart at fotballforeldre får et rødskjær i ansiktet når man snakker om gummikuler. Gummikulene havner ofte bak putene i sofaen, vikler seg inn i fibrene i sokkene, og spesielt har de en heftig forekomst på badet. Det rasler i støvsugerrøret når det for tiende gang i den samme uken må gjøres rent. Når politikerne raser over utslippene av gummikuler og med bekymring over at de finner veien ned i avløpskummene rundt banen, har jeg en teori. Ingen tvil om at mye renner ut i naturen, men jeg tror at naturen skånes mer enn man aner.

Gummikuler har et annet navn. Det heter faktisk G-R-A-N-U-L-A-T. Et elegant og sofistikert navn. Opprinnelsen sitter på bilen din, nemlig dekkene. Oppmalte bildekk er det som du har flytende rundt i hjemmet ditt. Og det i hopetall! Alle tonn disse politikerne og miljøpasserne våre mener har forvunnet ut i naturen ligger helt andre steder. De er inne i de mange norske hjem med aktive fotballspillere i husstanden.

Tonn som er forsvunnet blir ofte målt i form av etterfylling på kunstgressbanene. Klubbene er dessuten flinke til å fange opp granulatet, som jeg foretrekker å kalle det, ved å legge ut duker der all snøen under vintersesongen legges. På våren vaskes det og legges ut igjen. Enkelt. Tonnene som dermed ligger hjemme hos deg og meg er det ingen som vet endestasjonen til. Mest sannsynlig er det i restavfallet, men også i avløpet fra dusjen. Hvor mange tonn granulat havner årlig i spillernes hår? De tallene ville jeg ha lest med et stort smil og ikke rent lite iver. Bør vi montere granulat-sil på vaskemaskinen vår?

Jeg er nok, sammen med deg, et skikkelig miljøsvin. Med tanke på episoden fra i sommer, med internasjonalt omfang. Jeg kildesorterer ikke granulatet jeg tar med meg fra kunstgressbanen og sørger ei heller for at det havner tilbake der det kom fra. Jeg fjerner det med støvsuger, freser et par ganger i irritasjon, og gjør det samme dagen etter. Slik går året og jeg kan med det, bare alene, stå ansvarlig for noen kilo svinn fra en bane i løpet av 12 aktive måneder. Når vi regner dette over i antall spillere i Norge, som er rundt 300.000, vil tallet bli sjokkerende høyt. En miljøversting faktisk!

Når du irriterer deg neste gang over disse elendige gummikulene som du ser på de merkeligste steder, kan du heller finne en liten plastpose. Legg de forsiktig oppi og spar. Da tar du virkelig vare på miljøet. En gang imellom kan du liste deg ned på fotballbanen og helle samlingen din ut over. Sørg bare for å ikke la alt havne på samme sted. Da kan noen risikere å tråkke over. Husk å si hei til naboen når du er ute og utfører din gode gjerning.

-Fotballhue-
Marius Sigolsen

Blogglisten hits

Etter kampen starter arbeidet i hodet

Når dommeren blåser av kampen er de fleste ferdige og tenker allerede på neste. Slik er det ikke for trenerne. Det kan gå flere dager før en kamp er ute av systemet.

Forberedelsene

En trener på ulike nivåer kan ha gjort grundige forberedelser før en kamp. Det er langt unna et ønsket kampbilde og hvordan det hele utvikler seg underveis. Det man trodde skulle bli en god plan kan raskt vise seg å bli den rene katastrofen og der strakstiltak må settes inn. Det er i denne fasen at hjernen starter opp en lang maraton som kan vare i flere dager.

Underveis i kampen må spillerne bytte plasser. Taktikken må gjøres om og formasjonen en helt annen enn utgangspunktet. Man har forberedt seg på dette, men uansett er det ganske utfordrende å få utført de korrekte avgjørelsene. Mange tanker og mulige utfall av valgene evalueres intenst og på kort tid. Av og til treffer man og andre ganger går det rett vest.

Tenke tenke tenke

Allerede på vei hjem fra kampen starter arbeidet med analyse og evaluering. Tingene er såpass ferskt at man ikke har rukket å roe ned ordentlig. Man er lite objektiv og adrenalinet bobler. Man er kanskje glad over å vinne, eller irritert over alle de tingene som ikke gikk veien.

Hjernen kobles virkelig inn når man skal legge seg. Da er det stille og rolig. Kampen er flere timer siden og dermed er kropp og sjel klar for å bearbeide på en helt annen måte.

I flere timer kan jeg ligge å flytte på spillere og forsøke å demme opp for motstanderlaget. Samtidig finner jeg måter mitt lag kunne ha skapt sjanser, selv under hardt press. Det er et ganske komplisert sjakkspill som pågår i toppetasjen. Det åpenbare svarene er selvfølgelig fraværende. På morgenen er man rett i gang med å fundere på ny så raskt øynene sklir opp.

Dagen etter en kampen er slitsom. Ihvertfall om man har spilt en viktig kamp som har endt med tap. For min del spiller det ingen rolle om det er barne-, ungdom-, eller voksenfotball. Med lite og dårlig søvn fungerer hodet dårlig. Jeg må flire litt av meg selv hver eneste gang dette skjer. Hvorfor engasjere seg så mye? Det skal jo spilles hundrevis av kamper. Ingenting burde være enklere enn å glemme alt sammen og tenke fremover på neste kamp.

Trenersyken – en ny diagnose?

Finnes det noe som kan klassifiseres som trenersyken så må det være døgnet etter en kamp. En ganske harmløs og søt sykdom som kureres med en ny kamp. Da er det på han igjen. Slik går årets 365 dager. For oss som trener breddelag får vi nok kun et snev av denne. Tenk hvordan elitetrenere som har jobben sin hengende i en tynn snor, og der tilhengerne henger opp plakater med krav og din avgang har det. Da snakker vi belastning på kropp og sjel.

Du og jeg kan nok uansett føle på frustrasjon rundt fraværende nattesøvn etter en kamp, men jeg tror det er viktig å se på hele bildet. Allerede i neste kamp er alt forandret. Det du visste var mulig i forrige kamp, der alt gikk stang ut, er plutselig på plass. Laget spiller som superstjerner og resultatet blir fantastisk.

Da var plutselig alle timer, våken om natten, med analyser og tanker forgjeves. Det gikk jo bra!

Fotball er for meg det artigste som finnes. Det er det sikkert for deg også som har lest dette helt til bunns. Det skjer noe med oss som er trenere. At idretten, laget og vår egen rolle betyr så mye er heller kanskje et sunnhetstegn? Jeg velger ihvertfall å se slik på det. Så får det bare høre med til normalen at man sover lite og at hjernen jobber med full prosessorkraft i et døgn etter kamper.

Jeg ønsker deg lykke til i den neste kampen du skal lede, samt i arbeidet i etterkant. Er det rart at man blir avhengig av fotball?

-Fotballhue-
Marius Sigolsen

Blogglisten hits

Takke for kampen

Å takke for kampen kan i noen tilfeller være vanskelig for barn. Situasjoner og resultat spiller en stor rolle når de skal ta hverandre i hånden. Det er ikke alltid at dette går fredelig for seg. I Sverige har de en modell som jeg gjerne vil innføre i Norge.

Konflikter oppstår

Det er ganske mange ganger at barna kommer løpende bort etter at de har takket for kampen. Enten strigråter de fordi en motspiller har knuffet borti, eller faktisk slått/sparket i seansen etter kampen. Det er like ofte at motstanders trener kommer bort med en gråtende spiller. Når jeg skriver ofte, mener jeg ikke at dette skjer ofte, men at det er like mange tilfeller hver vei.

Situasjoner ute på banen spiller en stor rolle når det oppstår konflikter etter kampene. Stygge taklinger eller at noe føler at et eller annet er urettferdig er nok til at det koker over for enkelte. Kanskje forståelig reaksjon hos mennesker? Når man skal takke for kampen rett etter situasjoner og sure tap er kokepunktet nådd. Her bør ikke spillerne gå bort til hverandre i det hele tatt.

Vi voksne kan kanskje tenke at de bare har å lære seg å tåle litt. I praksis er det ikke enkelt å håndtere 5, 7, 9 eller 11 spillere strødd over hele banen, ildrøde i fjeset og fulle av sinne. Det er bare nødt til å gå galt.

Svenskenes løsning

I helgen var jeg heldig å få lov til å være trener for et lag med 11 åringer på Ö-Bollen, på Öckerö utenfor Göteborg. Her var det mange jevne og fine kamper med små og store dueller. Noen sure tap ble det også og spillerne var irriterte. Hjemme kunne det ha gått galt med rutinen der alle enten tar hverandre i hånda og takker for kampen rett etter at fløyta går. Den andre måten er at alle løper på rekke mot hverandre med hånden ut. Her kommer det ofte noen knyttnever eller en tupp i leggen.

I Sverige samles først laget hos treneren sin ved midtstreken. Her rekker man å snakke sammen i 10 sekunder før lagene står med ansiktene mot hverandre. Det neste som skjer er fantastisk. En representant fra hvert lag går frem og henvender seg til motstanderne. Her skal spilleren si noen fine ord om det andre laget, takke spillerne, trenerne og dommer for innsatsen. Etter den korte talen klapper laget for sine motstandere. Rollene byttes om.

Rett etter denne seansen er trenerne og spillerne klare til å møtes for en rolig handshake ved midtstreken. Trenerne går sist og får pratet litt fag sammen før man ønsker hverandre lykke til videre. En perfekt avslutning!

På denne måten får alle hissigpropper roet seg ned. Etter at man har gått igjennom rutinene blir det rett og slett for dumt å deise borti en motspiller. Selvfølgelig kan det oppstå situasjoner, men en høy prosent vil avverges.

Implementering

Det er kanskje for mye å forlange at alle lag i Norge skal praktisere denne modellen med en gang. Det er uansett enkelt å få det til gjennom en liten prat med trenerkollegaen på den andre siden. Bli enige før kamp og utnevne en spiller som prater på vegne av laget. Mer enn det er det faktisk ikke å gjøre. Du kan styre organiseringen når kampen er over.

Ved å gjøre dette etter alle kamper er det stor sannsynlighet for at dine motstandere tar etter og implementerer det hos seg også. Ville ikke det ha vært flott?

-Fotballhue-

Blogglisten hits