Er barneidretten på rett kurs?

Barneidrett opptar mange og engasjerer. Noen trener mye og hardt, mens andre velger den komfortable veien. Felles for barneidretten er at det stadig danner seg flere elitegrupper og avstanden til breddeidretten blir lengre. Er barneidretten på rett kurs?

God i ung alder

Fra barna blir født er det store forventninger til hva slags personer de skal bli. Foreldre ser for seg hele livsløpet til barna sine og planleggingen starter i det de skriker for første gang. Foreldrenes interesser danner grunnlaget for de valgene de skal ta for sine egne barn. Tidlig starter prosessen med å pense de inn på det sporet foreldrene selv mener er riktig.

Det er stadig viktigere å bli best til enhver tid. Stjerne på fotballaget, eller best i klassen hva gjelder karakterer? Forventningspresset er stort på små barn. Elitesatsing setter et enda større prestasjonskrav og hva jeg mener er en usunn tilnærming til idrett for et barn. Alvoret starter altfor tidlig.

Å være god i ung alder når det gjelder idrett er ikke ensbetydende med å bli en kommende stjerne. Det betyr av og til lite om man scorer 20 mål når man er 10 år. En landslagsspiller kan ha skjønt som 16 åring at sjansen for å lykkes i idretten er innenfor rekkevidde. De fysiske forutsetningene forandres raskt og kontinuerlig gjennom hele barndom- og ungdomstiden. De egenskapene som gjorde et barn til den aller beste i sin idrett før tenårene kan raskt endre seg.

Å bytte idrettsklubb til der det er elitegrupper, satse på kun én eneste idrett og føle at man går på jobb når man tar på seg treningstøy, er høyst sannsynlig et sikkert tegn på at barnet blir utbrent i altfor ung alder. Det er ikke viktig å være best når man er et barn. Det er idrettsgleden og lysten til å trene som er drivkraften bak gode idrettsutøvere. Den som trener mest blir best, men det må skje på barnets egne premisser og med en stor grad av selvmotivasjon.

En sunn sjel i en sunn kropp

En av grunnpilarene i idrett er setningen, en sunn sjel i en sunn kropp. Disse ordene er så viktige at jeg har lyst til å skrive litt om hvordan dette kan etterleves i barneidretten. Når elitegrupper, akademier og talentgrupper florerer i barneidretten, blir jeg litt engstelig. Disse er utvilsomt drevet av meget dyktige folk og opplegget får mange stjerner av meg. Det er ikke dette som er problemet, men inne i hodene på barna. De får alt lagt til rette for seg av ivrige foreldre med de beste intensjoner, men det ligger et psykisk press og lurer bak i hodet deres hele tiden. Dette vil på sikt by på utfordringer i forhold til idrettsglede og videre motivasjon.

Barna vil ikke skuffe sine foreldre. Noe holder på med idretten fordi mor og far ønsker det og ikke fordi det er det aller morsomste i livene deres. Dette er selvfølgelig satt på spissen, men det er allikevel en sannhet i det. Er det slik at det kun finnes sunne sjeler i sunne kropper innen barneidrett? I hvilken gruppe av elite eller bredde finner vi de sunne sjelene?

Samfunnet vårt er preget av press og forventninger, noe som også er et viktig element. Uten press og krav vil aldri noen nå frem med noe verdens ting. Når listen over alt dette presset blir så endeløs lang at barn får psykiske problemer og prestasjonsangst på skolen og i idretten, har det gått litt vel langt. Data rundt disse påstandene har jeg ikke, men det er å anta at det er slik. En sunn sjel har det artig. Driver man med en idrett man liker godt, vil også den sunne kroppen utvikles. Dette samsvarer bra med den viktige setningen, en sunn sjel i en sunn kropp. Det skal være gøy med mosjon og ingen skal bli forbanna dersom man har en dårlig dag.

Den usikre fremtiden

Norge er en liten, men allikevel en stor idrettsnasjon på mange måter. Vi er ikke så mange her i landet, men svært mange er aktive og noen få blir flinke som voksne. Disse toppidrettsutøverne tilhører en så liten prosent av alle aktive. Når vi forventer at våre barn skal bli de aller beste, tegner vi et bilde av denne bittelille gruppen av mennesker som kom gjennom nåløyet. Kanskje den mest uoppnåelige gruppen av mennesker her i landet.

Sjansene for å lykkes er små. Sjansene for å ha glede av å konkurrere som mosjonist som voksen er derimot stor, dersom man fremdeles brenner for idretten. Å bruke hele barndommen på å hige etter dette målet virker tullete om man skal se kynisk på det. Jeg mener at alle bør prøve å legge ned alle timene som skal til for å nå toppen, men dette på eget initiativ. Ikke fordi du som forelder blir giret av å se barnet på toppen av resultatlisten. Resultater tar tid og tid er det nok av.

Du leser sikkert dette innlegget som at jeg er imot all elitesatsing og talentgrupper, men det er feil. Jeg er imot at alle idrettsklubber og barnas foreldre skal sette større og høyere krav til de flinkeste utøverne. Jeg er også imot at de som ikke tilhører det øvre sjiktet blir stuet bort i en krok.

At fotball- eller håndballklubben henter inn spillere fra andre steder i byen for å kunne stille på så høyt nivå som mulig er en sannhet. Barn blir skviset ut av idretten i nabolaget fordi det hentes inn andre utøvere som er bedre. Dette føles råttent og fører til at mange slutter med idrett før de er 16 år. Å få beskjed om at man ikke er flink nok til å bli med videre på laget når man er 12 år er enda tøffere. Akkurat i den alderen da utviklingen kan skyte ordentlig fart på grunn av de fysiske egenskapene som 16 åring kan det være over. Akkurat i den alderen da de kan oppdage usunne vaner og teste grensene på feil måte, blir de skjøvet ut av idretten fordi de ikke er gode nok. Hvor mange idrettsutøvere går vi glipp av her i landet? Hvor mye forebyggende arbeid ligger det i sunne idrettsklubber? Det er helt enormt…

Overivrige barn

Det er veldig mange barn som trener så mye de bare kan og med altfor høy intensitet. Man skulle kanskje tro at dette vil skape resultater, men det kan fort gå i motsatt retning. Det kan bli for mye trening som igjen vil øke faren for skader. Det er ikke enkelt å følge med på den totale belastningen hos et barn. Når barnet i tillegg trener ensidig i en idrett kan det gå galt. Å velge idrett i tidlig alder kan i så måte være med på å skape unødvendige skadeavbrekk. Allsidigheten gjør de i bedre stand til å takle mer og hardere trening senere i livet, fordi forskjellige idretter krever ulike fysiske utfordringer. Å trene 6 dager i uka med f.eks håndball, blir muligens for mye. Å bytte ut 2 av disse øktene med svømmetrening med andre venner kan være et smart valg. Hvem vet? Kanskje det er svømming man har best forutsettinger for å lykkes med?

Som forelder er det lett å bli revet med av sine barn. Når de vil trene 14 timer i uka tror vi det er en god ting vi gjør ved å kjøre de hit og dit. Noen ganger bør vi tvinge de til å gjøre noe helt annet. De er ivrige og vil trene mye, men har de alltid idrettsgleden i bunnen? Er det gøy nok? Jeg vil råde alle som har et overivrig barn til å kjøpe kinobilletter, invitere venner på pizza og tvinge de på barnebursdager. Noen velger faktisk bort det å drive med vanlige og sosiale aktiviteter til fordel for en treningsøkt. Dette er en usunn utvikling og vil føre til mye irritasjon senere i livet. Trenere må også forstå at det kommer litt få spillere på enkelte økter. Man skal ikke risikere å bli satt ut av laget som 12 åring fordi bursdagen til vennen falt på samme dag som en økt. Lev livet som barn og delta i sosial og aktiv lek med andre.

Det er mye god trening for ivrige barn i å dra på fjellet en helg for å gå lange skiturer. Dersom barnet har behov for å forbrenne energien, kan dette like gjerne skje i form av noe annet enn treningsøkter på akademier og egentreninger. Et lekeland kan gi utrolige resultater i koordinasjon, balanse og spenst. Foreldrene har et hovedansvar for barnas aktivitet. Dette er ikke trenerens rolle. Overivrige barn må faktisk enkelte ganger tvinges til å tenke på noe annet enn idretten.

Avstanden blir større

I barneidretten blomstrer det opp ulike former for tiltak rettet mot de beste. Idrettsklubber setter inn store ressurser for å gi talentene et fantastisk tilbud. Altfor mange klubber glemmer grasrota, som faktisk danner grunnlaget for mesteparten av medlemsmassen. Om vi skal sortere de beste i gruppe 1 og de svakeste i gruppe 2, er det gruppe 2 som vanligvis ikke har et spesielt godt tilbud. Alle trenerne lar seg blende av gruppe 1 sine sterke resultater og lar resten gjøre hva de vil. Disse blir ikke sett på som håpefulle uansett. Det er faktisk slik det virker å fungere i mange idrettsklubber.

De gode blir enda bedre, mens 2erne og 3erne blir dårligere som følge av lysten på resultater i ung alder. Barn som kan ha de beste forutsetninger for å lykkes vil aldri nå frem. Bare fordi de ble veid og funnet for dårlige før de ble tenåringer. Dette er en kurs jeg mener er helt feil i barneidretten. Jeg har skrevet før om at de beste trenerne bør settes inn der behovet er størst. Dette er i gruppe 2 og 3. Gruppe 1 vil alltid klare seg mye bedre i trening og vil kreve langt mindre ressurser på trenersiden. Mens to gode trenere står med hendene i lomma og diskuterer, bør en av de snu seg mot 80% av barna. Der skal det gjøres en enda større og viktigere jobb og der kompetansen kommer til sin rett.

Avstanden mellom topp og bredde er blitt stor. Ved å bruke ressursene innad i idrettsklubbene på en bedre måte er jeg sikker på at man kan korte ned avstanden. Det kreves mer arbeid, men så får man en sterkere gruppe og flere utøvere på et greit nivå i bytte. Kanskje den neste verdensmesteren holder på for seg selv i klubben din fordi treneren ikke mener han eller hun er god nok? På tide å våkne opp! Vi er en dugnadsnasjon og akkurat nå må det gjøres en innsats for de som ikke er de beste. Idrettsglede og motivasjon bygges gjennom å bli sett og gjennom positive tilbakemeldinger. På kort tid vil nye barn ta steget opp på et høyere ferdighetsnivå og prestere bedre.

Å skape vinnere

Vi vet at det å være en vinner krever en sterk mentalitet. Denne indre drivkraften kommer av at man ønsker noe så sterkt at man er villig til å trå til med alt man har. Denne selvtilliten kommer også gjennom å ha et team bak seg med sunne verdier og som gir et klapp på skulderen fra tid til annen. Det er individet selv som må brenne for å nå frem. Ikke mor eller fars krav om at man skal vinne. Grunnlaget blir fullstendig galt dersom man trener hardt uten å ønske det selv.

I barndommen trenger man trygge rammer og en stor klem av og til. Ikke en reprimande over å ikke bli tatt ut på elitegruppa. Å føle seg mislykket innen idretten i barnealder er noen av det mest triste som finnes. Hva som skjer mellom ørene på barna kan vi som foreldre påvirke. Å ufarliggjøre idretten og prestasjoner er smart. Man skal ta i så godt man kan, med det er greit å ikke vinne også.

For å bygge opp en vinnerskalle hos barn bør man sette små og kortsiktige mål. Målene må være lett oppnåelige og feires ettertrykkelig. Jeg husker at et fotballag jeg trente tapte alle kampene sine med et tosifret antall mål. Det vi ikke hadde klart var å score mål. Vi satt derfor som mål at dersom vi fikk det til, ville alle på laget få en seigmann hver etter kamp. Vi fikk det til og resten av kampen betydde ingenting. De satt seg et mål og greide det! For en lykke og idrettsglede dette gav de i de kommende ukene. Det ble bare fler og fler seigmenn som ble delt ut, selv om seieren aldri kom. De fleste ble flinkere i fotball og laget greide å spille seg frem til mange gode sjanser. Dette er en måte å løse det på, men du som leser har sikkert gode historier og andre artige forslag.

Veien videre

Avslutningsvis vil jeg gjerne be hele idretts-Norge om å ta vare på alle. Vi arbeider med mennesker og dette er en komplisert jobb. Å sortere ut de gode og glemme de svakeste er veldig enkelt. Innad i klubbene finnes det mange gode ressurser som kan sette fart på utviklingen av breddeavdelingen. Idrettslag er samtidig en institusjon for lokalmiljøene og må ta dette ansvaret seriøst. Å ta vare på de lokale barna er den viktigste oppgaven vi har og det å legge til rette for idrettsglede.

Å hente inn talenter fra andre steder i byen du bor i, fordi det er så viktig å trone øverst på pallen, skader mere enn man vinner på det på lang sikt. Lokale utøvere mister mulighetene for å holde det gående. Idretten blir alvor senere i livet dersom man ønsker det selv. I barneidretten handler det om å bygge en god treningskultur og om å skape gode miljøer der det er mulig å feile og mestre om hverandre. Læring, utvikling, sosialisering og trygghet går hånd i hånd. Det skal lekes, det skal vinnes og det skal tapes i like store porsjoner.

-Fotballhue-

Blogglisten hits