Alarm om barnefotballen

I helgen var Oslo-ordfører Marianne Borgen (SV) innom Fotballtinget. Der slo hun fra talerstolen alarm om barnefotballen. Årsaken er at det koster for mye å delta og at dette kan virke ekskluderende. I Oslo er lever rundt 100.000 barn, i det som omtales av SSB som, i vedvarende fattigdom.

Artikkelen som ble skrevet i VG på lørdag finner du: her

Gode intensjoner

Ordføreren har kun gode intensjoner når hun slår alarm om barnefotballen. Jeg er faktisk glad for at hun tok opp dette temaet. Det er ikke alle klubber som driver etter breddemodellen, men har fokus på god sportslig utvikling. I en klubb med dårlig organisering er det lett for at noen barn blir skviset ut dersom de ikke klarer å henge med økonomisk. Det er derfor bra at hun ber NFF om å debattere saken. Om de vil ta tak i problematikken er slik jeg ser det heller tvilsom. Det er dessverre slik at forbundet og kretsene har liten innflytelse over hvordan hver enkelt klubb styres og organiseres. De er tilretteleggere for aktiviteten og tilbyr veiledning og kurs. Resten er dessverre opp til hver enkelt.

Problemstillingen til Ordføreren er derfor komplisert og veien frem til målet om et tilbud til alle virker vanskelig. Det finnes i aller høyeste grad et klasseskille i norsk idrett generelt sett. Det er ikke kun fotball dette gjelder. Dersom det skal bli en endring, er nye tilbud velkommen. Klubbene skal det bli vanskelig å påtvinge nye tanker og organisering.

Fotball for de rike

I enkelte klubber er det slik at fotball er for de med foreldre der betalingsevnen er god. Dersom et barn er bosatt i et område der lokalklubben er hardt satsende og med et høyt aktivitetsnivå, blir det for mange vanskelig å henge med. Det er ikke bare å ta bussen 5 holdeplasser for å spille fotball i naboklubben der ambisjonene er lavere. Der kjenner man heller ingen andre barn, ettersom barna sogner til en helt annen skole. Jeg har tidligere skrevet om dette temaet her på Fotballhue.

Når barnet som ikke har råd til å bli med på alle treningsleirene, cupene og alt det andre morsomme, er blant de aller beste spillerne. Da blir det raskt et hylekor om barnet flyttes ned på nivå 2 eller 3 i klubben. Denne spilleren kan nemlig være den aller beste spilleren i klubben. Differensieringen slår motsatt av hensikten og spilleren vil bøtte inn scoringer og dominere fullstendig. Dette barnet som ikke har foreldre med god økonomi vil dermed ikke få det tilbudet han eller hun burde ha i forhold til ferdigheter.

Dersom det finnes spillere som er så gode at de burde spille på et elitelag, er det mange eksempler der barnet blir sponset av resten av laget, eller av klubben. Denne spilleren trenger klubben og da er ikke lenger penger et tema. Dersom spilleren ikke er så god til å spille fotball, bryr ikke noen seg om dette barnet, som til slutt blir tvunget til å slutte. På mange måter har Ordfører Marianne Borgen helt rett. Her er det en stor utfordring.

Fotball er kommersielt

I dagens breddefotball kan man på mange måter omtale klubbene som tilbydere av et kommersielt produkt. Den klubben som har det beste tilbudet, vil tiltrekke seg gode spillere. Mange klubber gnir seg i hendene når knøttelag løfter pokalene over hodet. Mange ganger er det få lokale spillere på laget, dersom man skal kalle skoletilhørighet for den lokale forankringen.

Klubbene tilbyr dyktige trenere, flotte treningsforhold, mange økter, høyt nivå, reiser, cuper og mye annet attraktivt for å tiltrekke seg spillere. Slik har det blitt og utviklingen går dessverre den veien. Dessverre for de som ikke har råd til å henge med, men positivt for de som er heldige å bli sponset av mor og far. Det er ingenting galt med dette dersom klubbene er tydelige på hva de tilbyr. Det er ikke positivt dersom dette er den eneste naturlige klubben for barna å spille for i forhold til geografi og dersom dette elite nivået er klubbens eneste tilbud.

Integrering og sosialt ansvar

Jeg mener at fotballklubber har et stort ansvar i sitt nærmiljø. Å legge opp til en organisering der alle får et godt idrettstilbud er en enorm verdiskapning. Barn og voksne skaper relasjoner og nærmiljøet blir tryggere ved at mange kjenner hverandre. Det er hyggelig å ta en tur i butikken og hilse på minst 10 personer som du har møtt gjennom idretten. Barna møter hverandre på tvers av klasser og kanskje to-tre skoler sogner til samme fotballklubb? Dette skaper samhold og igjen integrering.

Det er ikke bare familier som kommer til Norge som asylsøkere, eller flyktninger, som skal integreres. Alle foreldre som sitter foran hver sin TV skal integreres inn i lokalsamfunnet. Det samme skal alle barna som subber rundt i gatene. Idretten er i en særstilling når det gjelder å kunne påvirke en positiv integrering. På fotballbanen møtes alle typer mennesker og de enes om den samme tingen, nemlig at fotball er gøy og engasjerende. Jeg koser meg som trener når jeg ser at det på andre siden av banen står en haug av foreldre og heier. En står i blådress, noen i shorts, andre med arbeidsklær og noen har på seg hijab. Alle er like ihuga patrioter av det lokale fotballaget med 9 åringer og sparker ut i løse luften for å gi spillerne litt ekstra kraft. De står side om side og holder rundt hverandre og smiler fra øre til øre. Disse bildene eksisterer faktisk rundt i mange klubber. Summen av denne relasjonen som bygges rundt tilhørighet til den lokale klubben skaper gode lokalsamfunn.

Ikke alle barn ønsker å bli proff. Noen vil være mosjonister fra de starter på fotball og til de gir seg. Mange av disse holder faktisk på med idretten sin lengst, dersom de får et nivåtilpasset tilbud av klubben. De såkalte breddelagene har et bra miljø og et fundament bygget på vennskap. Idrett trenger ikke handle om gullmedaljer og pokaler. Det kan handle om hyppige pizza kvelder og artige seriekamper. Slike tilbud bør være obligatorisk i hver klubb. Kanskje vi kan starte med å binde klubbene til å dokumentere antall bredde- og lav-terskel lag?

Anleggene får skylda

Idrettspresident Tom Tvedt uttaler i avisartikkelen at noe av utfordringen i idretten er anleggene. Hvordan dette har sammenheng med Ordførerens utspill om at barnefotballen er i fare, følger jeg ikke helt. I Oslo, der denne debatten først og fremst handler om, finnes det så mange grønne plener å spille ball på. At klubbene må ta så høye kontingenter for å finansiere bygging av mer kapasitet er ikke helt logisk. Det er klart vi ønsker flere grønne baner på vinteren, men dette er ikke løsningen for den høye prisen foreldrene må betale for å la barna spille fotball.

Vinterstid kan godt være fotballfri. I barneidrett er det viktig med allsidighet. Når snøen forsvinner, kan fotballen ta frem. I mellomtiden kan skøyter, ski og andre aktiviteter utøves. Med et halvårig aktivitetstilbud bør det være mulig for klubbene å kunne tilby noe annet for de barna som har foreldre som lever under denne fattigdoms grensa som ble omtalt innledningsvis. Kommunen eier de fleste anleggene i byen vår og disse bør være til fri benyttelse for alle.

Kommunale tilbud?

Når klubbene ikke er løsningsorienterte og fortsetter å tilby tilbud med høy økonomisk terskel, bør andre tilbud etableres. Kommunale initiativ bør derfor vurderes. Når NFF ønsker at flest mulig skal spille fotball lengst mulig, bør kommune og forbund samarbeide. Lavterskellag kan se dagens lys på en enkel måte. Meld på lag til serien og sett trenere inn i jobben med å lede de. Eksempelvis kan Aktivitetsskolene ha et fotballtilbud. Her kan kommunen bevilge penger, slik at trenerne kan jobbe med barn og ungdom for å tilby de et organisert idrettstilbud.

Kommunen kan gjerne kontakte med dersom de er interesserte i å ta denne idéen et steg videre. Jeg ville sett på den oppgaven som et samfunnsnyttig bidrag, slik at idretten kan nå frem til alle. Ikke bare de med rike mammaer og pappaer. Trening en gang i uka og en kamp i uka er mer enn nok for å få barn til å føle på fotballgleden. Mange elsker fotball og det er synd at ikke alle får mulighet til å ta på seg en drakt med nummer på ryggen.

Sånn! Ballen ligger nå på ordførerens kontor…

-Fotballhue-

Blogglisten hits