Å trene sitt eget barn

Med mer enn 20 års erfaring som trener i idrettsmiljø, har jeg gjort meg opp noen betraktninger om det å være trener for sitt eget barn. Gjennom samtaler jeg har hatt med andre trenere og også i andre idretter over lengre tid, er det de samme tingene som går igjen. Å sette ord på dette er nok ikke så enkelt. Det er et sårt tema og samtidig litt ekkelt å bringe frem i lyset. Hvorfor skal det være så mange følelser knyttet til det å trene eget barn og spesielt i konkurranser og kamper? Dette gjelder ikke kun i barneidretten, men langt oppover i årsklassene.

Fordeler
Det er ikke til å legge skjul på at andre foreldre følger ekstra godt med på antall spilleminutter akkurat ditt barn får i kampene. Det er lett å måle og det er enkelt for andre å kunne sette fingeren på noe konkret. Deres eget barn vil psykisk sett som regel spille «mye» mindre enn ditt. Når man deler lagene opp i nivåer vil det også alltid være noen som tenker at ditt barn ikke fortjener plassen og at barnet helt klart har hatt fordeler av at du er trener på laget. Jeg tenker at det er naturlig at barnet til treneren henger med på laget der mor eller far er trener, av logistikk og motivasjons hensyn. Ikke alle vil være enig med deg i denne tanken, fordi det går på bekostning av andre. Ditt barn kan helt klart fortjene en plass på laget, men det kan være noen som blir sjalu. Det er dessuten ikke alltid at barnet ditt bør være på det tildelte laget, men hvordan skal man kunne følge opp barnet når han eller hun spiller på en annen bane enn den kampen du skal lede går? Det er viktig å belyse dette temaet, fordi jeg vet at tusenvis av trenere der ute sliter med tanker rundt dette.

Urettferdig straff
I redsel for hva andre vil si og ubehagelige spørsmål, er det som regel ditt barn som må starte kampen på sidelinjen. På samme måte er det kanskje ditt barn som må bytte først, for å vise alle at du ikke forskjellsbehandler. Dette er langt fra en god og rettferdig handling av ditt eget barn. Dette er rett og slett ikke greit, men hva gjør man? Jo, man velger den utveien som skaper minst plunder. Ved denne fremstillingen kan man helt klart konkludere med at det ikke er store fordeler ved å trene sitt eget barn. Holdningen blant andre er nok uansett at du tar for mange friheter i forhold til barnet ditt, selv om det er stikk motsatt. Hvorfor i all verden skal vi straffe vårt eget barn fordi vi er redde for hva de prater om på andre siden av banen?

Når barnet er blant de beste
Man skulle tro at det vil være enklere dersom barnet ditt er blant de beste på laget. Da er det jo bare å la han eller hun spille hele tiden? Så enkelt er det nok ikke. Det er veldig enkelt å slite ut sitt eget barn gjennom å spille samtlige minutter av kampene og ignorere signaler om at kreftene tar slutt. På samme måte kan det være enkelt å ignorere skader og la barnet starte med trening og kamp altfor tidlig. Du vil nok få mye færre signaler om at du lar ditt barn få fordeler ved at du er trener, men her må det faglige være 100% på plass oppe i hodet ditt. Ikke la deg styre av impulser og følelser. Bruk hue!

SUP
SUP kalles Spillerutviklings prosjektet og er i regi av Krets. Dette handler lite om utvikling, men er derimot en ren utsiling av de aller beste spillerne. Et rent uttaksystem for Kretslag. Om du ikke er god nok, er det pent «takk for i dag», etter kun en trening eller to. På disse øktene vil man kunne nominere totalt 4 spillere fra samme klubb. Det som er merkelig her er at flere av spillerne som meldes opp er barn av trenerne. Er det alltid slik at de spillerne er de klart beste? Det er få klubber som lar en objektiv part styre denne prosessen og her er jeg sikker på at mange talentfulle spillere går glipp av muligheter. Det vil være interessant å la en fagmann få lov til å kontrollere om de nominerte spillerne faktisk holder det høyeste nivået på laget. Her tar foreldretrenerne helt klart noen friheter.

Å stå to trenere på sidelinjen
En løsning på utfordringene er å alltid stå to trenere på sidelinjen. Da kan dere sammen ta avgjørelser i forhold til startoppstilling og bytter underveis i kampen. Da har dere sammen evaluert at valgene er til lagets beste og evnen til å handle objektivt blir bedre ivaretatt. Det vil nok være noe mumling her også, men trenerne kan her backe hverandre opp om de valg som er gjort. Det er ikke alltid at dette er praktisk mulig å gjennomføre, men vil være til stor nytte.

Å prate sammen
Det er også slik at det i en stor gruppe alltid vil være noen som er svært fornøyde, passe og mindre fornøyde. De som roper høyest oppleves som mest støy og de er utelukkende ute etter å snakke sitt eget barns sak. Er det så mye bedre? I min oppfatning er man akkurat like langt, men du som trener har ihvertfall noe faglig å bygge valgene dine på. Dersom man har tid og mulighet kan en samtale med spillere og foreldre være nyttig. Dialog er alltid det beste middel mot intern uro og konflikter. Spillerne har du som regel god kontroll på, men foreldrene har en innebygget beskyttelses mekanisme. Den er sannelig ikke til å spøke med, enten du er trener eller i heiagjengen. Det finnes ingen fasit rundt dette teamet, men nå har det ihvertfall blitt satt noen ord på.

-Fotballhue-

Blogglisten hits