Å sitte på den andre siden av bordet

Det har vært mye snakk om at foreldretrenerne ikke er en god nok løsning for norsk idrett. Kanskje litt spissformulert, men signalene går i den retningen. Å vite litt om hva en foreldretrener tenker og føler om den rollen han eller hun står oppe i er viktig. Å sitte på den andre siden av bordet er ganske ensomt. Dette er ikke nødvendigvis slik jeg føler det, men mange har en tung hverdag som foreldretrener. Det må vi forsøke å gjøre noe med.

En rolle som er lite inkluderendefotballhue_avbordet
Å sitte som leder i en eller annen form for en aktivitet for barn og unge er en samfunnsnyttig og viktig rolle. Her bidrar man til at mange kommer seg ut av døren og deltar i en organisert form for aktivitet. Den sosiale delen av det er nok enda mer viktig. Barn og unge som kanskje ikke er kommet skikkelig inn i klassemiljø på skolen får en gylden mulighet til å sosialisere seg med andre jevngamle der de bor. Alt dette bidrar foreldretreneren med hver eneste uke og i hopetall av timer.

Når vi ser hva alle de som bidrar inn mot spesielt idretten gjør for å inkludere alle, er det ofte deres egen inkludering som står i fare. Det er nemlig slik at en trener aldri blir 100% tatt inn i en foreldregruppe slik som alle andre mammaer og pappaer. Rollen som trener og forelder er vanskelig å balansere i forhold til hverandre. Det er kanskje også vanskelig for noen foreldre å se på treneren sin som mamma eller pappa på laget? Det er ofte vanskelig å gjøre gode valg som en foreldretrener i forhold til å behandle sitt eget barn på en rettferdig måte? Noen velger å bytte sitt eget barn ut først, mens andre nekter å bytte ut sitt eget barn. Mange ganger blir både treneren selv og dens barn skadelidende fordi andre foreldre har sterke meninger om de valgene som gjøres. Ingen av delene er særlig heldige, men det er viktig å sette noen ord på dette temaet som berører mange voksne overalt i hele verden.

Å jobbe som trener
Å være trener for smårollingene i det lokale idrettslaget er en lystbetont jobb når man får lov til å utføre det man liker. Å se at alle på laget trives og får til noe er en fantastisk følelse. Det er alt arbeidet rundt økter og kamper som skiller trenerne og resten av foreldrene. De fleste ser på treneren som en arbeidende representant for klubben og ikke som pappen eller mammaen til en spiller på laget.

Det er tydelig når foreldremøter og andre arrangementer skal avholdes. Da sitter de alene på den andre siden av bordet og spyr ut informasjon om mangt. Titalls par med ører lytter spent og noterer seg de punktene der man er uenig eller vil vite mer om. Slik må det være og det er ingenting galt med dette. Det man kanskje ikke tenker på er at denne forelderen jobber med å stable et bra opplegg for barna og at resten av foreldrene kjøper et tilbud av klubben. Treneren er faktisk i samme tilfellet og betaler like mye i kontingenter som alle andre. Allikevel blir det et selge/kjøpe forhold mellom trenerne og resten av foreldrene. Dette er krevende og lite inkluderende. En forståelse for at det er hele foreldregruppa sammen som skal trekke i samme retning bør være mer i fokus ute i idretts Norge.

Kundeservice og reklamasjon
La oss slå fast en ting aller først. Det blir sjelden godt nok. En plan i forkant av en sesong blir sjelden oppfylt 100%. Til det er idretten altfor uforutsigbar. Gode planer og hensikter må hele tiden justeres. Å informere om endringer på det man tidligere har sagt er vanskelig. Mye av grunnen er at aktivitetsnivået er så høyt at tiden sjeldent strekker til. Det er alltid noen som vil påpeke feil og mangler og rette en pekefinger på mye. Å reklamere på det tilbudet man kjøper av en annen mamma eller pappa, som også betaler for tilbudet, er nokså ufint. Her bør man heller tilby seg å bidra for å komme i mål med opprinnelig plan. Å kun være en utførende part fører til en enda større avstand mellom å være en foreldretrener og de andre foreldrene.

Underveis i løpet av et år er det mange telefoner, sms, mailer og chatter som skal gjennomføres med andre foreldre. De fleste av disse handler om å besvare spørsmål og sjelden forslag til ulike løsninger. Man kan muligens kalle en trener for en vandrende kundeservice?

Et tema for de andre
Det vil med tiden begynne å bety noe for både spillere og foreldre hvordan kamper ender, gjennomføres og forberedes. Hvilke taktiske grep gjøres underveis og hvor de forskjellige spiller på banen. Det er ikke sjeldent jeg prater med trenere innen flere idretter om hvordan man står ganske alene i rollen som trener. Det hviskes og tiskes blant resten av foreldregruppa om hva du som mamma- eller pappatrener gjør. Når dette inntreffer et sted i ungdomsårene, blir avstanden mellom treneren og foreldregruppa enda større. Praten mellom treneren og de andre blir ofte på et small-talk nivå. Mange av de som kritiserer mest ser ofte etter et EXIT skilt der de kan flykte unna, for å slippe å slå i hjel mer tid på den idioten som hele tiden gjør noe galt.

Det er ikke mulig å gjøre noen jobb i verden helt prikkfritt. På et eller annet nivå gjør selv den mest stabile bedriftsleder en feil som vil være tydelig og muligens med stor konsekvens. Når slike feil gjøres i et lite lokalsamfunn vil konsekvensen kanskje være at folk trekker seg bort fra den som feilet. I mange tilfeller er treneren i lokalklubben en slik person. Avgjørelser om hvem som skal byttes inn og ut, valg av taktikk og prioriteringer av spillere er med på å gjøre treneren upopulær i miljøet. Mange prater også om slike ting privat og med sine egne barn som lyttere. Beskjeden om at mamma eller pappa er helt på trynet kan svi for et barn som er glad i sin egen forelder.

Konfliktene kan raskt eskalere
Jeg har hørt flere historier opp gjennom årene der trenere og lagledere har opplevd sitt engasjement som ubehagelige på bakgrunn av konflikter. Disse konfliktene oppstår ofte i tilknytning til reiser, arrangementer, tilbud og av sportslige grunner. For noen er det sjelden at noe er bra nok. Å finne feil og sette andre til veggs er kanskje et karaktertrekk hos enkelte. En liten fillesak om spillernes boforhold på en turnering kan være nok til at enkelte kan gå fullstendig av skaftet. At budsjettet for den planlagte reisen må økes med 3% i forhold til overslaget man gjorde kan lett bety en durabelig kamp mot steile foreldre. At sitt eget barn blir vurdert som svakere enn et annet og dermed blir prioritert ned på et nivå under er nok det som setter sinnet mest i kok. En avgjørelse som dessverre må tas, uansett om du vet at det blir en konflikt ut av det.

Slike opplevelser, som beskrevet, er med på å skape ytterligere avstand mellom foreldretreneren og resten av foreldregruppa. Man kan føle seg ganske maktesløs og lite verdifull når man møter slike konflikter gang på gang.

En hverdag der alt fungerer
En hverdag i et lokalmiljø der alt fungerer optimalt er kanskje et luftslott som slår sprekker over tid. Hva kan en gjeng med foreldre gjøre sammen for at gruppa består og fortsetter å holde seg aktive? Svaret er enkelt og det handler om å stå sammen. Den avstanden som er mellom foreldretreneren og resten av foreldregruppa må bli mindre. Hvordan man løser dette er å ilegge flere foreldre ulike ansvarsområder. Belastningen på trener og lagleder blir mindre og tidligere konflikter blusser i mindre grad opp igjen. Det finnes så mange gode resurser der ute som ikke gidder å løfte en finger for å bedre tilbudet til barna sine. De har betalt for at barnet skal drive med idrett og det er det.

Prosjektleder, selger, lærer, regnskapsfører, musiker, journalist eller gartner som yrke? Da er det mange ting du kan bidra med inn mot laget til barnet ditt. Reiseplanlegger, dugnadsansvarlig, sponsorsjef, økonomiansvarlig, teambuilder, låtskriver, informasjonsansvarlig og logistikksjef er roller som enkelt kan besittes. Det handler kun om en eneste ting og det handler om å gidde. Det er klart at en trener må tåle tilbakemeldinger og ta til seg de signalene som kommer uten å bli sur.

Gjentagende og krass kritikk skaper en splittelse mellom foreldretreneren og resten av foreldregruppa. Det er et dårlig utgangspunkt når man skal samarbeide om andre viktige samfunnsrettede oppgaver i nærmiljøet. Det er ikke så hyggelig å gå natteravn med treneren, eller havne på samme bort under en juletrefest. Ønsker vi å skyve bort den forelderen som gidder å bruke all sin tid på barna der du bor? Svaret er overflødig å skrive. Det er ikke noe hyggelig å sitte på den andre siden av bordet fordi man orker å involvere seg litt ekstra.

Tenke seg om to ganger
Dette innlegget er skrevet på vegne av alle dere som opplever en tung hverdag som følge av rollen som foreldretrener. Takk for at du stiller opp. For de som ikke gjør annet enn å skape konflikter og holder deg unna alle frivillige roller er meldingen klar og tydelig. Oppfør deg pent og hold kjeft! Om man ikke bidrar finnes det ikke noe rom for kritikk.

Dette er et viktig tema for alle foreninger uansett størrelse. Det er en utfordring som det er veldig enkelt å gjøre noe med. Det handler om å tenke seg om to ganger, inkludere alle, engasjere seg og spørre om å få bidra med et eller annet der du bor. Sørg for at treneren sitter sammen med resten av foreldregruppa og ikke på den andre siden av bordet. Det er ikke noen jobb, men en samfunnsoppgave å være foreldretrener. Den skal verdsettes og den som utfører den skal få all den hjelp som er mulig å oppdrive.

-Fotballhue-

Blogglisten hits