Ungdommens elendige tidsstyring

Alle som driver organisert aktivitet rettet mot ungdom vil føle på utfordringen knyttet til tidsstyring. Å stille lag kan være krevende på grunn av press på skole og andre ting. Jeg mener at denne tidsklemma er selvforskyldt. Slutt med å straffe laget på grunn av egne dårlige vaner.

Ugyldig og gyldig fravær

Det er mange gjøremål som fyller en uke både for voksne og ungdom. I mange tilfeller er det skolearbeid som krever mye oppmerksomhet. Det er en vanlig årsak, eller skal vi kalle det for en unnskyldning, for fravær til kamper og treninger. I mitt syn et ganske syltynt grunnlag for å bli borte fra organisert aktivitet.

Foreldrene setter veldig ofte tøffe krav om at skolearbeid må være prioritet og at idretten får komme i andre rekke. Et argument som de fleste foreldre kan stå bak og støtte. Til en viss grad er jeg enig i at ungdom må prioritere lekser og innleveringer. Det er uansett en egoistisk holdning å bare tenke på seg selv og la resten av laget lide for sine egne valg og mangel på gode prioriteringer.

Det er nok mange foreldre som setter kaffen i halsen når de leser dette, men det er deres ansvar å lære barna sine å prioritere riktig. Tidsstyringen er ikke ungdom modne nok til å ta ansvar for. Å bruke idretten som en straff fordi ikke lekser er ferdig er ødeleggende for fellesskapet. Et fåtall foreldre tenker slikt og føler at de gjør en god ting ved å stå med pisken i hånda og nekte trening og kamp.

Et gyldig fravær til trening er sykdom eller hendelser som er av en så alvorlig karakter at det ikke er riktig å delta. Å ha en matteprøve neste dag er ikke en god nok grunn. Har du ikke klart å øve før dagen i forveien har ikke fokuset vært bra nok rent generelt.

Tidstyver i hverdagen

Ungdom er i en fase av livet der de utforsker, tester grenser og ikke nødvendigvis tar alt så himla seriøst. I hvert fall er det slik for ganske mange. De er på stadig utkikk etter «exit» skilt der de kan snike seg unna og bare sløve. Denne sløvheten og uthaling av tid spiser opp hele ettermiddagen. Det blir rett og slett som å male seg opp i et hjørne. Når timeglasset er rent ut skal alt gjøres på en gang og det er her foreldre bruker idretten som en slags straff. Ingen lekser, ingen trening og kamp.

PC, nettbrett, spillkonsoller, tv, bøker, blader, lek, henging med venner, telefoner og soving midt på dagen er vanlige tidstyver for ungdom. Her legges det igjen et hav av tid. Faktisk vil du bli overrasket over antall timer ungdom bruker på dette, som fint kunne ha vært lagt igjen på lekser. Jeg vil tippe at en ungdom bruker omtrent 3-4 timer på tull og tøys mellom 15.30 og 22.00. De kaller det fritid og ser på det som livets rett å ha fritid.

Dersom ungdom skal lære hva det vil si å forplikte seg til noe, bør idrett settes på samme prioritering som lekser. Å ikke gjøre lekser før trening og kamp innebærer å sitte halve natta i etterkant. De kan godt være så slitne og trøtte at de fungerer svært dårlig dagen derpå. Da vil de lære at det ikke finnes noen annen utvei enn å få unna skolearbeid tidlig på dagen. Om du bruker noen uker på denne prosessen gjennom et langt skoleliv, vil du mest sannsynlig utvikle barn som selv tar ansvar. Å vite at det blir en lang natt med pugging og utregning av lange ligninger er så lite innbydende. Effektiviteten går opp og tidsstyring blir et kjent begrep og kommer på deres egen prioritering.

Handling får en konsekvens

I en ungdoms periode er foreldrene litt mindre kontrollerende enn i barneårene. Årsaken er at ungdom lukker seg mer inne og verner om seg selv. Man blir automatisk mindre inkludert i hverdagen deres. Dersom foreldre lærer barna om tidsstyring og prioriteringer og ikke straffer de med å ikke få gå på aktiviteter, er vi på god vei. Jeg mener at foreldrene er med på å male ungene sine inn i hjørnet og attpåtil låser døra inn til rommet.

Handling får en konsekvens når gjøremålene på ettermiddag og kveld blir mange på svært liten tid. Alle gjøremål skal utføres fordi man har en forpliktelse ovenfor seg selv og den gruppa man tilhører. Det blir dårlig oppdragelse av ungdom å la resten av gruppa lide på grunn av mangel på egen tidsstyring. En prøve kommer sjelden overaskende dagen før og det gjør heller ikke en presentasjon og innlevering. Tidsstyringen avgjør om man får det til eller ikke.

Tidsstyringen må utarbeides av både foreldrene og ungdommen selv. Sett opp en timeplan for tiden etter skolen. Er man flink og strukturert vil livet gå som en lek. Man vil oppleve at skolearbeidet blir enklere og timer til tull og tøys øker i antall. Karakterene vil gå dramatisk opp som følge av gode valg og planlegging over tid. En prøve er kun en oppsummering for å sjekke at du har fått med deg alt. Det er ikke en snubletråd der du må ta skippertak for å klore deg fast i pensum. Da har du misforstått hele poenget.

Trenernes arbeid

Å være trener for en gruppe ungdom er en oppgave som krever en dose tålmodighet og god løsningsorientert holdning. Uke etter uke må treneren jobbe mye i forkant av kamper fordi ungdom ikke klarer å møte opp til kamp på grunn av skolearbeid. Når hele laget får det til, men to-tre spillere har så mye mer skolearbeid enn resten av klassen, er det et sikkert tegn på elendig tidsstyring. Er det riktig at treneren skal måtte legge ned så mye tid på grunn av at spillerne straffes av foreldrene ved å bli tvunget til å melde forfall?

Som regel kommer forfallene dumpende inn få timer før oppmøtet. Trenerne må få inn hospitanter og kalle inn nye spillere, som kanskje har planlagt noe annet fordi de ikke var inne i troppen. Noen kinobilletter må kanskje gå som direkte tap. Trenerne er også foreldre og må styre tiden til sine egne, men attpåtil skal de redde felleskapet ved å rydde opp etter de som plutselig uteblir. Det er tusenvis av trenere som føler på dette hver eneste dag i idretts Norge.

Det er også viktig at trenerne har god dialog med alle på sitt lag. Gjennom å kommunisere vil man finne ut av hvilke datoer tentamen og eksamen kommer på. I den perioden skader det ikke å avlyse en trening. Da er det felles fokus på forberedelser til de viktige prøvene. Det kan også være en god idé å tvinge spillerne sine til å drive med skolearbeid på busstur til bortekamper. Idrett og skole kan lett kombineres. Det er ikke slik at det ene slår bena under det andre.

Har du ikke tid til å bli med på aktiviteten med laget, har du prioritert elendig og surret den dyrbare tiden helt bort. Det er kun din egen skyld. Tid er det mer enn nok av.

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Farlig høy selvtillit er en utfordring

Vi er veldig flinke til å skryte av barna våre. Noen ganger tar vi også litt ekstra. Det er en god følelse å fylle barna med skryt og gi de masse selvtillit. Noen ganger kan den høye selvtilliten føre til store utfordringer når ting butter imot i idretten.

Nesten bare positiv effekt

La meg understreke ganske tydelig at vår jobb som foreldre er å skape barn som trives og har det bra med seg selv. Det er vår primæroppgave som foreldre. Da oppnår vi å få barn med pågangsmot og troen på at alt er oppnåelig.

Å vite at foreldrene støtter opp og gir gode råd føles godt. Det gir barna troen på at de er på rett kurs, uansett hva de holder på med. Dette må vi som foreldre aldri slutte med. Fortsett med å øse på av gode ord og klokskap i passe dose.

I idrett gjelder de samme prinsippene. Uten selvtillit blir mestringsfølelsen og idrettsgleden borte. Det er derimot av vesentlig betydning hvilke barn som trenger mest ros. I barneidrett er det et tydelig skille der man kan kategorisere de som er på et høyt, middels og lavt nivå i ferdigheter. Hvilken gruppe tror du trenger mest ros og økt selvfølelse?

For mye selvtillit

Enkelt barn bobler over av selvtillit og mange foreldre er i ekstase over å ha et barn som mestrer godt. Ikke alle foreldre takler denne rollen der man skal balansere skryt, konstruktiv kritikk og evnen til å ikke nevne prestasjonene med et ord. Enkelte barn blir overøst av superlativer og skryt. De har i overkant godt selvbilde, nettopp fordi foreldrene forteller de at de er stjerna på laget. Dette vil slå tilbake i full effekt når ting etter hvert begynner å gå litt imot. Den perioden vil faktisk komme enten du liker det eller ikke.

Av og til har barnet et selvbilde der de ser på seg selv som uovervinnelig. Jeg liker å sammenligne denne tilstanden med begrepet om «å hvile på laurbærene». Disse barna har kanskje vunnet en hel del som yngre og ikke hatt behov for å ta ut sitt aller beste for å vinne kampen for laget, gjerne på egenhånd. Her skal man være meget observant som forelder. Barnet vil straks møte noen som er bedre enn seg og attpåtil vil andre barn ta de igjen. Dette kan føles som om hele verden ramler sammen.

For mye av den selvtilliten som er skapt på feil premisser, men med de beste intensjoner av foreldrene, vil etter all sannsynlighet få hard medfart et sted før tenårene inntreffer. Her får de andre barna fart å motorisk utvikling og vokse seg sterkere. Det kan for all del være at de flinkeste barna i barneidretten henger med på denne fasen i takt med de andre, men er de villige til å svitsje om på giret? Her har man en stor felle. Ikke alle klarer å omstille seg fra en flytsone der de har moret seg i mange år og over til en hverdag der man må fighte om hver eneste centimeter på banen.

Frustrasjonen er tung å bære

Barna som føler seg som stjerner takler sjelden motgang på en god måte. Mange av disse har fått så mye skryt opp gjennom barneårene at det vil komme som et sjokk når tapet kommer og innser at det finnes andre barn som er flinkere enn seg selv. Man kan jo tenke seg følelsen selv dersom det kommer inn en annen på jobben din som er fire ganger så flink som deg. Du blir satt til side og innser at du ikke lenger er den viktige medarbeideren. Akkurat slik har barna det.

I en kamp der det plutselig står 4-0 etter svært kort tid er et kroneksempel på hva som skjer med et barn med et foreldre skapt høyt selvbilde. Disse barna vil begynne å gråte, bli sinte, stygge i spillet, eller nekte å spille. Her kommer den mentale styrken inn. Hvilke barn vil fortsette å kjempe og aldri gi opp? Det er som regel de på nivå 2 og 3. Disse har jobbet med hodet mot veggen i hele sitt korte idrettsliv og er i bedre stand til å takle motgang. De blåser i stillingen, men har fokus på hva de selv kan gjøre for å utføre spillet riktig. De har fokus på egen utvikling uten å være klar over det selv. Enerne ligger på sidelinjen og slår i bakken og er ikke til å snakke med.

Håndtering av idrettsbarn

Tilbake til innledningen. Vi skal gi barna masse ros og støtte, men på en riktig måte. Å fortelle barnet at de er de beste og at laget er avhengig av kun han eller hun er feil fremgangsmåte. Mange prater også om hvordan fremtiden ser ut og hvilke muligheter som venter om mange år. Dette er et tomt slott bygget av luft. Ingen realisme overhodet og kun med på å bygge en falsk følelse av å være uovervinnelig. Denne gruppen av barn vil aldri gidde å ta i på trening og kamp, fordi mamma og pappa sier at de er så sinnsykt gode. En hvilepute som sjelden fører til noe annet enn frustrasjon når tiden innhenter de.

Foreldre bør snarest endre sin metode fra tomprat til noe med substans. Glem alle superlativer og fremheving av bittesmå prestasjoner. Start heller med å stille spørsmål. Hvordan? Helt enkelt gjennom å få de til å tenke selv. I en kamp finnes det flere valg enn det ene de tok. De skal få skryt for å ha tatt valget og kanskje lykkes, men så de noe annet? Kunne det også blitt en stor målsjanse?

I en kamp eller på en trening der de blir helt vippet av pinnen av noen som er flinkere. Kan det være noe de kan gjøre for å snu situasjonen? Å bli sur og begynne å gråte er sjelden en god løsning. Bør man legge seg litt mer defensivt og avvente for å kunne vinne ballen? Du skal ikke analysere situasjonen, men stille spørsmål som de selv må bearbeide. Har de ikke noe godt svar, kan du bare la det ligge. De vil mest sannsynlig ligge og tenke på spørsmålet ditt og muligens finne svaret senere utpå kvelden.

Gode spørsmål å stille:

Flott pasning! Kunne du ha løpt et sted etter pasningen for å få den tilbake?

Flink han der 9’er! Hvordan stopper man sånne tro?

Hun keeperen tok jo alle skuddene. Husker du hvor vi skjøt? Tror du hun hadde vært like god langs bakken?

I dag var alle på laget flinke. Hvilke situasjoner husker du?

Backen til de andre stoppet deg en del i dag. Har du noen smarte løsninger neste gang du møter en så flink back?

Har du noen idéer?

Bli med Fotballhue på trening. En økt som passer for de som ønsker å forsterke mestringsfølelsen og ha det ordentlig gøy. Her blir det alternative treningsformer i fotball innpakning.

Du kan påvirke fallhøyden

At enkelte barn ikke takler å bli dyttet av tronen som den aller beste er helt vanlig. Fallhøyden er for mange så stor at de heller vil prøve en annen idrett, eller rett og slett bytte klubb fordi de ikke anser lagkameratene som like gode som en selv. Det er her foreldrene må tråkke på bremsen.

Det er alltid noe en selv kan bli flinkere på og som kan påvirke lagets prestasjoner. Kanskje man kan forsøke en ny plass på banen? Da lærer men noe nytt og får nye arbeidsoppgaver der mestring og utfordring på nytt er i balanse. I tillegg kan barnet føle at de ikke trenger å bære hele laget som spiller i en sentral posisjon på banen. Det kan føles som en befrielse og ikke et steg tilbake. Mange foreldre vil kanskje mistrives med at det stakkars flinke barnet sitt ikke scorer mål. Det er helt irrelevant. Barnets utvikling må alltid være det viktigste. Bit deg i leppa og støtt opp. Treneren er ikke en tulling, men ser ting mye klarere enn foreldrene fra en objektiv vinkling. Objektivitet er noe de færreste foreldre mestrer særlig godt.

Tenk aldri mange år frem i tid når det gjelder barnas idrettsprestasjoner. Hold fokus på der og da og sett kortsiktige mål. Å bli flink i noe krever mye arbeid over lang tid. Små mål vil derfor forsterke mestringsfølelsen. Å jobbe seg frem mot neste mål vil oppleves som motiverende. Fokuset må alltid ligge på ørsmå elementer og aldri på antall mål og seire for små barn.

Forslag til små mål:

Redning på streken

Løpe opp et angrep og avverge målet i kamp

Sjongleringsmål med ball

60 meter under en viss tid

Avfyre tre langskudd i kamp som treffer innenfor målet (ikke scorede mål)

Høydehopp

Vinne to hodedueller i en kamp

…sett opp en lignende liste i samarbeid med barnet. Koselig og motiverende en sen kveld over kveldsmaten.

Kort oppsummert

For mye selvtillit kan svekke prestasjonen til barna. Falske håp bygget opp av foreldrenes tomprat er direkte ødeleggende. Forventninger om å vinne kamper og score mål er ikke god spillerutvikling. Langsiktige mål for et barn er ikke noe hverken barn eller voksne trenger. Kutt ut opphausing av barnets stjernestatus. Still spørsmål og ikke analyser barnets prestasjoner, dette må de finne ut av selv med litt god veiledning. La de få blomstre fritt og hele tiden sørge for riktig balanse av mestring og utfordring. Kortsiktige og oppnåelige mål er alltid de beste.

-Fotballhue-

Blogglisten hits

 

Første alvorlige skade for Zlatan?

Zlatan Ibrahimovic måtte ut med skade i går kveld i kampen mot Anderlecht. Svensken har ikke vært preget av mange skadeavbrekk i sin karriere. Eksperter frykter det aller verste.

Ekstrem landing

Vi har sett det før. Zlatan stiger i lufta og er et hode over alle andre, men denne gangen kommer han i ubalanse og lander helt feil. Benet hans står i spenn bakover og han faller i bakken med tydelige smerter. Det er ingen som har beskyldt Zlatan for å bedrive skuespill på fotballbanen. Når han så tydelig viser at dette gjør vondt, går det en støkk i hele fotball-europa.

Høyre kneet har utvilsomt fått en alvorlig skade. Mange eksperter mener at det er korsbåndet som kan ha i verste fall røket. En slik skade krever minst 8 måneder med hvile og opptrening. Spørsmålet blir derfor om dette kan bety starten på slutten for supersvenskens fantastiske karriere.

Ferdigspilt i 2017

Det er mye som tyder på at Zlatan er ferdigspilt i 2017. Den medisinske tilstanden hans er fortsatt ikke gjort rede for, men denne forventes å komme om kort tid. Vi har sett store idrettsutøvere komme seg tilbake i godt slag etter alvorlige skader. Det er bare å håpe at Nordens aller største fotballstjerne har med seg litt flaks og kan kjempe seg tilbake.

Som en 35 åring er det kanskje vanskelig for å motivere seg for en lang periode med opptrening. Hvordan har egentlig planen til Zlatan vært om fremtiden? Akkurat det blir avgjørende for den perioden han går inn i nå. Han skal slåss mot demoner og tanker, men vi vet alle hvordan hans selvtillit og mentale innstilling er. Om det er en utøver som kan komme tilbake raskt må det være nettopp Zlatan. At han klarer å traske ut av banen med litt hjelp gir et lite håp om at dette er noe svensken kan riste av seg, men det er for tidlig å si.

God bedring Zlatan! Håper dette er falsk alarm og at du kommer deg på beina igjen.

 

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Ble kampen blåst i stykker av dommeren?

Gårsdagens returoppgjør mellom Real Madrid og Bayern München ble en tøff og tett kamp. Kampen endret karakter da Arturo Vidal ble utvist etter å ha pådratt seg to gule kort. Flere andre situasjoner i kampen kunne ha endret kampbildet i både den ene og den andre retningen. Var det bare dommeren sin skyld?

Dommerskandale?

Det er flere aviser som skriver om kampen i Madrid i går. Dommeravgjørelser blir tydelige når det gjøres feil på det øverste nivået. En rekke situasjoner kan man diskutere i det uendelige, men dommeren og linjedommerne har svært kort tid på å vurdere og vinke/blåse. Dette kommer som regel på impuls og feeling. Noen ganger er disse egenskapene helt ute av kurs, akkurat slik spillerne har det når de bommer på pasninger og gjør en slett jobb på banen.

Kampen mellom de to supermaktene i europeisk fotball ble spilt over to oppgjør. Etter to ferdigspilte kamper ble det dødt løp og kampen måtte avgjøres med ekstraomganger. I disse kan man tydelig se at Bayern spillerne er tomme for krefter. Ikke rart når de spiller med en spiller mindre på banen enn motstanderne. Det store spørsmålet er om kampen ville ha blitt vunnet av tyskerne dersom alle 11 hadde vært på banen. Svaret vil vi aldri få, men den tyske fansen er nok ikke i tvil. Kampen ville ihvertfall ha blitt rettferdig avgjort, noe man kanskje ikke sitter med følelsen av etter 90 minutter pluss ekstraomganger.

I hver fotballkamp oppstår det situasjoner som dommeren lar gå eller blåser for. I hver kamp blir disse avgjørelsene ganske avgjørende for resultat og kamputviklingen. I en kvartfinale blir alle avgjørelser blåst opp i mega størrelse. At dommeren spilte en viktig rolle for utviklingen i kampen er det liten tvil om. Dersom Real Madrids Casemiro hadde fått sitt andre gule, som han kanskje hadde fortjent, ville man avgjort kampen 10 mot 10. Han hang nok i en tynn snor hos dommeren, men kom unna med det. Flere spillere på begge lag kunne nok ha blitt notert i den lille boken til dommeren.

Ble den riktige vinneren kåret?

I etterkant og sett gjennom begge oppgjørene vil jeg si at Real Madrid påførte tyskerne store utfordringer. Frustrasjonen spredte seg i den tyske leiren da spanjolene scoret 2 mål på bortebane. Bayern er fryktelig gode på overganger, men i går ble disse effektivt stoppet av en god bakre firer hos Real Madrid. Hadde de scoret på noen av disse ville nok kampen ha blitt avgjort før ekstraomgangene. Da hadde spanjolene blitt stresset og utålmodige. Så innmari farlige mot Bayerns mål var ikke Madrid at ikke denne kampen kunne ha blitt avgjort tidligere. Lite stemte for Bayern og det raknet fullstendig psykisk da Vidal ble sendt i dusjen. Synd, men slett ikke noe unikt tilfelle i viktige kamper.

Vi kan alle mene noe om det er dommerens skyld at Real Madrid gikk videre til semifinalene. Faktum er slik at hjemmelaget scoret flere mål, men selve grunnlaget for seieren ble gjort i Tyskland. Tunge bein i ekstraomgangene og en mindre spiller på banen får det til å rakne fullstendig og kampen er over.

Bayern München vil reise seg. De vil forsterke i alle ledd med unge stjerner fra inn- og utland før neste sesong og vise at de er et av de aller beste lagene i verden. Det må ingen være i tvil om. I går gikk Real Madrid videre og dommeren har sikkert fått noen timer med analyse servert på sengen i dag. Slik er fotballen. Sinnet og anklagene mot dommerne vil avta. I kveld er det nye kamper som spilles og også i disse vil dommerne markere seg både positivt og negativt. 180 minutter med fotball er mye og hver kamp spilles med to forskjellige dommertrioer. Med så mange spilleminutter bør det rette vinneren kåres. Noen ganger med en bismak.

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Farlig å være supporter?

Bråk på og utenfor fotballstadion hadde jeg håpet var et tilbakelagt kapittel. At idrett er et terrormål virker jo også helt bak mål. Å vandre i visse bydeler rundt om i verden med feil drakt kan få katastrofale følger. Er det farlig å være supporter?

Kampen som aldri skulle ha vært spilt

Sist uke ble vi vitne til dramatiske scener der spillerbussen til Dortmund ble utsatt for et bombeangrep. Kun ren flaks at ikke flere ble skadet i denne hendelsen, eller drept av metallbiter, men Marc Bartra ble den ene uheldige. Episoden rystet troppen hardt og hvem som helst kan forsøke å sette seg inn i spillernes situasjon. Hadde du reist på jobb under et døgn etter en slik opplevelse og levert tidenes mest lønnsomme dag?

Under et døgn etter hendelsen presset UEFA kampen gjennom. Det er klart at terror ikke skal påvirke samfunnet og livene vi lever, men det påvirker oss enten en vil eller ikke. Idrettsfolk leverer prestasjoner basert på seg selv og er man preget av en aksjon som denne, og når en lagkamerat ligger på sykehus, er det klart at dette laget ikke er i stand til å spille opp mot sitt beste. Første omgang var trist å se på. Dortmund spillerne som vi vet har innsats og tæl gjør sjeldne feil, til de å være, og har ikke noe fart i beina. Hele Europa vet årsaken og kampen blir ikke rettferdig.

Det er synd at kampen ble spilt, noen den aldri burde ha vært. Spillerne og treneren gjorde så godt de kunne i en usedvanlig vanskelig tid for de rent personlig og som lag. Det skal de ha all ære for. Lagenes supportere sto samlet i et helt døgn, noe som gledet en hel fotballverden. At slikt er mulig gir håp om at idretten kan være et ufarlig samlingspunkt preget av sunn konkurranse og ren underholdning.

Lyons tøffe uke

Lyon har hatt en mildt sagt tøff uke. Første hendelse var i oppgjøret mot Besiktas, der bråket startet utenfor i gatene. I følge Lyon var det bortefansen fra Tyrkia som forårsaket det hele, men jeg tror neppe at en av partene er helt uten skyld. Her er det uansett små grupperinger av fans som lager bråk og i de fleste tilfeller er dette mennesker som liker å slåss. I tumultene før denne kampen hadde kamphanene drakter fra begge lag. At det skal sette andre publikummere i en farlig situasjon er leit.

Avspark måtte utsettes i 45 minutter, men kampen ble spilt. Begge lag kan vente seg bøter og strenge krav om sikkerhet i lang tid fremover under kamper i de europeiske turneringene. Fem politikonstabler og to tilskuere ble skadd i hendelsen. Det er det som er rapportert, men det er nok en del blåveiser og småskader som forblir urigistrert.

I går smalt det igjen i forkant av en Lyon kamp. Denne gangen i den hjemlige ligaen mot Bastia. Hjemme supporterne angrep plutselig Lyon spillerne under oppvarmingen og det ble stygge scener. Da hooligans fra Bastia angrep spillerne for andre gang fikk Lyon nok og regelrett kjempet seg inn i garderoben. Da jernportene ble lukket bak dem og alle var i sikkerhet, pakket de sammen utstyret sitt og forlot Korsika. De ble ingen kamp og godt er det. Hvorfor Lyon har blitt utsatt for to slike hendelser på en uke kan man spekulere i. Har hendelsene noe med hverandre å gjøre?

Feil drakt på feil sted

Historiene er nok mange der supportere blir banket opp på grunn av tilhørighet til et fotballag. Man kan kanskje se på det som en lek med ilden å ha på seg en fotballdrakt i bydelen der erkefienden holder til. Man setter liv og helse på spill og burde tenke seg litt bedre om. Dette er jo trist, men også sant. Å klappe for et fint mål når du sitter på en tribune i en familiesone kan virke harmløst, men dette er livsfarlig. Du risikerer å bli banket opp under eller etter kampen, men det er også en sikker måte å bli kastet ut av stadion på. Det siste for din egen sikkerhet.

Da jeg så Champions League oppgjøret i Parken mellom FCK og Real Madrid, hadde jeg på meg en Real Madrid drakt langt under ullgenseren. Vaktene gravde frem drakten under det tykke laget av gensere og boblejakke og jeg ble bedt om å ta den av før jeg gikk inn på stadion. Litt strengt, men samtidig strengt nødvendig. Da jeg kom inn fant jeg ut at plassen min var tre benkerader unna en tynn tape strimmel som skilte miks sone med Real fansen. Det var heller ingen vakter som passet på at folk med bortelagets drakter holdt seg innenfor dette området. Jeg møtte flere av de i øl-køen og inne på toalettene, side om side med FCK fansen. Halvveis sikkerhet kan være farlig.

Å bli banket opp på grunn av feil drakt har skjedd i Norge også. Ikke alle episoder har blitt anmeldt og skrevet om i avisene. En ting er å slenge dritt til hverandre, men å ta til nevekamp er utrolig barnslig og tyder på lav intelligens. Nok en gang skal vi tilbake til ørsmå grupperinger av supportere som kun er der for å lage kvalm.

 Strengere sikkerhet og ressurser

Det er helt nødvendig å skjerpe inn sikkerheten før, under og etter fotballkamper. Det er ikke slik at man uten risiko går på en fotballkamp. En koselig tur til en storby sammen med familien kan lett by på ubehagelige opplevelser om man ikke er på vakt. Du skal vite hvor du skal gå og oppføre deg deretter. Fotballkamper byr på økonomiske utfordringer også når politiet må sette inn store ressurser for å holde styr på det hele. Samfunnet må ta regningen for dette.

Det skal være trygt å gå på fotballkamp og du skal i utgangspunktet være like trygg som på en konsert eller på teater. Dessverre er det ikke slik og det kommer neppe til å bli det heller. På en fotballkamp er folk fritt vilt når de først slipper innenfor portene og utenfor portene er det gatas regler som gjelder. Jeg velger i hvert fall å stole på at andre rundt meg er et snev av fornuftige. Det er uansett slik at jeg ser meg godt rundt og følger med på det som skjer rundt meg hele tiden, samtidig som jeg koser meg med en god kamp. At jeg i det hele tatt tenker på sikkerheten for meg og mine er grunn til bekymring. Det er naivt å tro at ingenting vil skje og det er like rart at folk synes jeg er i overkant bekymret.

Er det farlig å være supporter?

Om det er farlig å være supporter er derfor helt innenfor å spørre om. Svarene vil sprike i alle retninger og folk mener forskjellig. Kulturen rundt fotballkamper er forskjellig fra land til land og fra ulike divisjoner, men å heie på et lag er ikke uten risiko om man er på feil sted til feil tid. Det spiller ingen rolle om du er barn eller voksen så lange du møter en neandertaler av en supporter som mangler både en og to skruer i hjernen. Disse kan du møte hvor som helst og når som helst. Størst risiko har du på reise når du bare skal ta deg en hvil på gal pub.

Forbered deg godt og legg opp reiseruta. Ta taxi til trygge steder dersom du har på deg hvit, rød, blå, eller grønn drakt. Om du er kledd nøytralt vil du mest sannsynlig møte få eller ingen problemer. Fotball vekker villdyret hos enkelte og dette er ikke å spøke med. Om du selv oppfører deg og tar sikkerheten seriøst vil du kose deg på både hjemme- og bortekamper med favorittklubben din. Om du er uheldig å havne i situasjoner der du merker at noe er på gang er det enkleste å gjøre et forsvinningsnummer. Bort fra situasjonen og inn i trygghet.

Fotball handler om mer enn sport. Politikk, tilhørighet, bitre strider, uvennskap, rik og fattig og en haug av andre faktorer. Nå er også idretten truet av terror.

-Fotballhue-

Blogglisten hits

3’er taktikk: Dybde

I år er det mange barn som skal spille sine første fotballkamper. En ganske ny spillform er den mest aktuelle, nemlig 3’er fotball. Små baner med vegger og få spillere på banen trenger ikke å bli et stort virrvarr.

Få kjøreregler

Spillformen 3’er er ment å øke antall touch på ballen i løpet av en kamp for de små. Dette vil nok spillformen egne seg godt til, selv om jeg mener at keeperrollen bør få innpass i fotballen med en gang og ikke vente et helt år.

3’er taktikk høres kanskje litt vel ambisiøst ut, men det er viktig at barna har noen få kjøreregler å forholde seg til. Spillerne vil nok frese rundt inne på denne forminskede banen, men en viss plan bør ligge i bunnen. Læringen kan du enkelt legge inn i treningsøktene og passer fint under NFFs råd om mye smålagsspill. Du skal rett og slett la barna jobbe i trekanter og med fokus på pasningsspill med mange bevegelser.

Dybde i spillet

Å sette en trekant i spill og i lengderetning er selve konseptet med 3’er fotball. Det er uhyre viktig for barnas opplevelse at de hele tiden forsøker å gjenvinne dybde og at de rokkerer i laget dersom dybdeholder velger å gå på et raid, noe som er utrolig gøy og veldig lov. Ved å ha en spiller som ligger i dypet vil det bli enklere å spille ballen i laget. Går spilleren seg fast, spilles ballen tilbake til spilleren i dypet, som igjen kan vende spillet over til motsatt side.

Å gjenvinne dybde i laget er elementært i voksenfotball og det er fantastisk om barna blir introdusert for dette momentet av spillet allerede i sitt første spilleår. Da har du lagt et ordentlig godt grunnlag for fremtiden.

Pass på at ikke denne dybdespilleren ligger tilbake som en burvokter. Spilleren skal oppover i banen for å slå de kreative pasningene som resulterer i scoring. Det er viktig å stoppe motstandernes kontringer også, men aldri på bekostning av å våge seg fremover.

Bevegelsene i front

Får at dybdespilleren skal kunne finne medspillere med gode pasninger, må de i front bevege seg. Å bli tildelt venstre og høyre side i 3’er fotball er ingen vits. Det gir ingen store fordeler for noen inne på en så trang bane å kunne slå inn med utover- og innoverskru. La de bevege seg fritt, men også gradvis forstå at ikke begge kan ligge på samme side. Dersom de plutselig skulle gjøre dette, vil dybdespilleren kunne spasere ballen helt inn i målet. Det er jo et smart taktisk valg det også og bør applauderes.

Du som trener bør ha fokus på dybdespiller, pasninger og bevegelser i front, og ikke noe mer enn det…

Lykke til med en knakende god fotballsesong med 3’er. Det kommer stadig nye artikler om 3’er fotball utover sesongen.

-FOTBALLHUE-

Blogglisten hits

Meld deg på Tilleggstid med Fotballhue. (trykk på bildet)

En klubb i fritt fall

Det er ikke alltid lett å være en fotballsupporter. Ihvertfall ikke når en klubb du heier på er i fritt fall. Den negative situasjonen i Blackburn Rovers har vart i syv år. I år kan det bli nedrykk fra Championship og feilen ligger utelukkende hos ledelsen i klubben. Det er ingen lys i tunnelen.

Klubbens supportere blir ikke hørt

I 2010 kom eierne Venky’s Group inn som eier av klubben. Klubblegenden Jack Walkers arvinger hadde solgt unna alle sine aksjer til de indiske eierne, som har blitt rike på kyllingproduksjon. På den tiden var det en stor trend at styrtrike eiere overtok fotballklubber som et hobby prosjekt. Noen lykkes godt med dette, men Blackburns eiere blandet seg tidlig inn i klubbens sportslige drift. Det resulterte i at Sam Allardyce fikk sparken øyeblikkelig til fordel for den ukjente Steve Kean.

Grunnlaget for denne sparkingen er det få som har forstått seg på, men i ettertid var det liten tvil om at Big Sams evne til å holde et litt svakere lag inne i det gode selskap, var helt unik. Allerede i 2010 begynte pilen å peke nedover og har gjort det siden. Det har blitt foretatt ubegripelige manøvrer hva gjelder managere og ikke minst innen kjøp og salg av spillere.

Systematisk nedbygging av klubb

I en fotballklubb på elitenivå blir det alltid mye trekk av spillere. Det kjøpes og selges spillere hyppig og som regel treffer de fleste med sine valg. I Blackburn har de truffet stang ut med de aller fleste. Det er få spillere som har kommet inn og styrket laget de siste sesongene i denne lille klubben fra Lancashire. Her har de for vane å selge de aller beste for å tjene gode penger til klubbdriften. Inn av portene har det kommet spillere som enten er rimelige fra lag på et lavere nivå, spillere på låneavtaler og som ikke bidrar til kontinuitet og ikke minst aldrende storspillere.

Venky’s har vært klubbens eiere siden 2010.

Rudy Gestede, Jordan Rhodes, Grant Hanley, Shane Duffy og Ben Marshall kunne ha utgjort en gruppe spillere som ville ha kriget om alt annet enn nedrykk. Hanley og Duffy er midtstoppere som er med å kjempe om opprykk med Newcastle og Brighton. Jeg har stor forståelse for at disse spillerne ville videre i karrièren, men jeg hadde forventet at klubben ville få inn noen nye fjes.

I årets tropp har det figurert rundt 10 spillere på låneavtaler og av det kortsiktige slaget. Å bygge et lag rundt spillere som kun skal være der i en kort periode for å få spilletid er det samme som å ha middels motiverte arbeidere på jobb. De er der og gjør akkurat det de må gjøre, men ikke noe mer. De sloss ikke for jobbene sine, men har fokus på seg selv og egen utvikling. De er på en lang trening før de skal tilbake til moderklubbens treningsleir i sommer for å imponere. En slik drift av en fotballag er et hån mot de som heier på klubben og for hele byen som setter pris på å se gode fotballkamper i helgene. Ikke så rart at publikum svikter og at ropene mot klubbens eiere øker i styrke.

I 2016 kunne Venky’s fått hjelp fra en gruppe investorer til å drifte klubben og få den på rett kjøl. Denne muligheten avslo de, selv om deres eget selskap var i en alvorlig økonomisk krise. Senere den sommeren kom det også frem i media en rekke avsløringer rundt klubben som førte til et opprør blant fansen. Dette bråket har ikke roet seg og vil neppe gjøre det før de selger seg ut av klubben.

Feil valg av managere

Tony Mowbray

Å følge klubben i sosiale medier gir meg en klar og tydelig følelse av hvordan de lokale i England tenker om klubben sin. Det er ingen tiltro til noe av det som foregår på klubbkontoret. Ansettelseprosessene er det få som skjønner noe av. Hva slags kriterier legges til grunn for ansettelse av managere? Å tuppe Allardyce ut av døra den første dagen de overtar klubben gav alle oss som heier på laget en pekepinn for hvordan fremtiden skulle bli. Steve Kean var eiernes førstevalg og en slik type de så etter, var ordene de brukte da han ble ansatt. Vi kan alle huske hvordan dette endte.

Før årets sesong var det Owen Coyle som skulle redde klubben og endelig starte prosessen med å få klubben oppover. Et prosjekt han fikk lov til å holde på med altfor lenge. Nå på tampen av sesongen og etter transfer vinduet stengte, kom Tony Mowbray inn dørene på Ewood Park. Han har et ganske håpløst utgangspunkt, men gjør alt han makter for å vinne kamper. Det er uansett ikke et godt nok lag han har på blokka til å kunne vinne bunnkamper i Championship. Da vil det være et mirakel dersom han klarer å redde klubben fra nedrykk. Han har en kontrakt som strekker seg til 30/6 2018. Spørs om den ikke ryker dersom han får skylden for at laget rykker ned av amatørene i klubbstyret.

Hva skjer når nedrykk er et faktum?

Vi har sett mange klubber falle sammen i løpet av årene. Noen har reist seg mesterlig igjen, mens andre har blitt nede i de lavere divisjoner. I Blackburn sitt tilfelle vil et nedrykk være katastrofalt ettersom klubben styres av personer uten teft for spillerlogistikk og evne til å velge ledere. Når denne skuta går ned vil det ta mange år før de kommer seg opp igjen. Om det i hele tatt er mulig.

Blackburn Rovers har et enormt bra akademi med lovende unge spillere. Disse vil få muligheten til å spille seniorfotball på tredje nivå i England. Om disse spillerne kommer til å bli i klubben og danne grunnlaget for et nytt storlag er som å tro på julenissen. De vil havne hos klubbene på nivået over ganske raskt. På a-laget vil det i hovedsak bli igjen spillere som ikke er gode nok for nivået over, eller spillere som trapper ned karrièrene sine.

Klubben kommer fremdeles til å eies av Venky’s Group. De er for stolte til å gi fra seg styringen og vil fortsette den samme dansen som de har innledet. Jeg håper ikke at de blir værende som eiere, men er redd for at dette er det mest logiske utfallet. Det er ganske enkelt å se for seg klubbens fremtid. Pila peker stadig nedover og det har aldri vært en mørkere fotballfremtid i den lille byen Blackburn.

Dersom klubben redder plassen i Championship og med alle lånespillerne på vei ut av dørene, vil det bli en tøff sesong 2017/2018. Kommer det helt nye spillere på lån inn, eller vil det settes inn tiltak for å styrke laget? Denne klubben er blant de eldste i det engelske ligasystemet og burde ha ambisjoner om å henge med helt i toppen, men det er umulig å frembringe en sportslig suksess med amatører bak spakene.

Jeg kommer alltid til å være supporter, men det er trist å se klubben i fritt fall!

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Tid har du mer enn nok av

Den mest vanlige unnskyldningen foreldre har er at tiden ikke strekker til. En syltynn unnskyldning dersom man har et normalt forhold til kalenderen på mobiltelefonen sin. Telefonen har man som regel i hånda hele tiden og den har vi tid til. Det er rett og slett snakk om prioriteringer.

Min egen kalender og tid

Tid har aldri vært noe problem for meg. Løsningen for min del er vilje og ønske om å delta på mye og å ha et vanvittig aktivitetsnivå. Jeg får som regel tid til alt jeg ønsker å ha tid til. Av og til må jeg prioritere når to aktiviteter skjer på samme tid, men de tilfellene kommer som regel sjelden. Jeg vil gjerne gi dere et eksempel ved å invitere dere inn i hvordan denne uken har vært. Det jeg ikke skriver om er aktivitetene under arbeidsdagen. Jeg driver for meg selv og har et ganske høyt tempo på dagtid, men det har vi alle.

Mandag

14:00-14:45 Henting av bortedrakter hos trykkeriet
15:30-15:45 Utfylling av kamprapport for kveldens seriekamp
16:15-18:30 Gjennomføring av aktivitet på Ullevaal Stadion med G11 laget
18:45-23:00 Reise til bortekamp med A-laget og gjennomføring av kamp

Tirsdag

16:00-17:00 Fysisk trening med G14 laget
19:00-20:00 Håndballtrening med G11 laget

Onsdag

15:45-16:00 Utfylling av kamprapport
18:00-19:30 Fotballtrening med G11 laget
19:30-21:45 Kamp med G14 laget

Torsdag

11:00-12:00 Møte på vegne av Fotballgruppa
18:30-22:30 Hjemmekamp med A-laget

Fredag

16:30-18:00 Fotballtrening med G14 laget

Mellom alle kalenderoppføringene finner jeg tid til å surre litt hjemme, tømme oppvaskmaskinen, spise etc. Jeg får også tid til å se litt på telefonen min jeg også, for kosens skyld, med en kopp kaffe i hånda.

Det er også viktig å presisere at det kun ble spilt 2 seriekamper og en treningskamp denne uka. G11 laget starter ikke sin serie før etter påsken og da blir det enda flere dager booket i kalenderen. Jeg vil frem til sommeren være med på fotballkamper mandag, tirsdag, onsdag og søndag.

Man velger selv

Det er klart at alt det jeg driver med er mitt eget valg. Det er ingen som tvinger meg til noe som helst. Grunnen til at jeg holder på såpass heftig er fordi jeg liker det. Noen dager er jeg så sliten at jeg nærmest sovner sittende i sofaen, men med en veldig god følelse i magen. Jeg har gjort noe nyttig for nærområdet jeg bor i ved å organisere fysisk aktivitet for utrolig mange barn og unge.

Når man får barn tar man også et valg. Valget består i å følge de opp og være der for de. Ikke legge ansvaret over på andre foreldre fordi du ikke klarer, eller gidder, å finne tid i kalenderen. Velger man å bli hjemme og ta livet med ro, velger man selv selv og ikke barna som prioritet 1. I min verden er dette helt feil, men vi tenker forskjellig alle og enhver. Det er klart at jeg har lite tid til meg selv i hverdagen, men jeg har lært meg å sette pris på tiden jeg legger ned på mitt arbeid innen idrett. Da blir treninger og kamper enkelt omgjort til noe lystbetont.

Velger du å sitte hjemme når barna trener er du lat. Barna liker at du er med for å se at de trener. De søker anerkjennelse fra foreldrene sine og en klapp på skulderen etter gjennomført økt. I løpet av denne treningen vil du få snakket med andre foreldre og hengt litt på gjerdet. Om du er så sliten som du gir uttrykk for, er det kanskje bedre å ta med seg en campingstol på treningsfeltet og en kopp kaffe? Det ser unektelig bedre ut å slappe av der barna er aktive enn å sitte hjemme i sofaen som en sekk. Velger du og prioriterer dette foran barnet ditt, håper jeg at du setter deg fast mellom sofaputene og aldri kommer deg opp igjen.

Forsakelser av fellesskapet

Dugnader og frivillighet er det idrettslag drives av. Uten disse inntektene vil det være umulig å kunne drive organisert idrett. Her kan alle foreldre, uansett utgangspunkt, delta og gjøre en svært god jobb. Noen foreldre uteblir som regel alltid fra disse få dugnads vaktene for idrettslaget. En god grunn er om man er bortreist med jobben til en annen by, men det er store mørketall som omhandler unnasluntring. Å stå i en kiosk i 2 timer bør alle ha tid til.

Tenk om alle skulle prioritere seg selv og gi blaffen i fellesskapet. Da ville nærmiljøet fått seg en skikkelig knekk. Tilbud vil bli borte og ungdommene ville ha ruslet rundt blant blokker og småhus på let etter annen spenning enn det idretten kunne ha gitt de. Dette samfunnet forstår de fleste at vil forårsake mye negativitet. Det er den direkte konsekvensen av å ikke ta del i frivillig arbeid. Klubbene vil ikke ha råd til å drifte klubb, anlegg og gi et godt tilbud.

Du som i dag driver med unnasluntring og som alltid har en teit unnskyldning for å utebli fra den ene og det andre og som leser dette. Du bør snarest ta deg selv i nakkeskinnet og gjøre en helomvending i forhold til holdninger og prioriteter. Du er helt sikkert av den typen som griner over hvor ille ting er i hverdagen. Å spille et offer er ikke noe andre foreldre gidder å høre på. Å fortelle andre at du har mye å gjøre på jobb, at det er så mange ting i huset du må fikse, at andre barn forhindrer deg i å delta og lignende, er det samme som å gi beskjed til de andre foreldrene at deres situasjon er så mye bedre. Den store forskjellen er prioritering og offervilje for det viktige i livet, nemlig barnas hverdag og trivsel. Alt annet bør være utelukket fra kalenderen etter klokken 18.

Om du kun er en vanlig forelder må du også ha i tankene at trenerne bruker timevis utenfor øktene med planlegging, håndtering av foreldre og skrive informasjon.

Tidstyver du må ta livet av

Det er enormt mye som stjeler tiden din. Det ville vært interessant å måle tiden, de mest travle foreldrene som aldri har tid til å bli med på noe, bruker på tull. Med tull mener jeg aktiviteter og tidsfordriv som fint kan legges andre steder enn midt i barnas aktiviteter eller dugnader.

Facebook, Instagram, Twitter, nettsider og apper er den største tidstyven. Det brukes timer i stort antall hver eneste dag på unyttig surfing og trykking på mobiltelefoner. Om du har mye å gjøre på jobb og bruker denne form for aktivitet for å slappe av, kan du heller legge denne tiden inn i arbeidet ditt. Da har du en fair sjans til å bli ferdig med oppgavene dine i god tid før du må kjøre til en bortekamp. Stopp med trykkingen og bruk tiden din fornuftig. Du blir overrasket over hvor mye effektiviteten din øker.

TV-titting er på et høyt nivå i Norge, selv om vi har verdens fineste land å ferdes ute i. Å se på TV mellom kl.18:00-20:00 er ikke nødvendig. Her skjer det lite uansett, selv om underholdnings leverandører tilbyr seriemaraton hele døgnet. Jeg tør å påstå at mange foreldre sliter med TV-fella. Man blir oppslukt av en serie og klarer ikke å legge den fra seg. Andre foreldre blir oppslukt av barnas kamper og får det samme ut av dette. Hvilke foreldre drar med seg opplevelsen lengst? Neppe den som har sett hele sesong 3 av en eller annen serie.

En annen tidstyv er lange telefonsamtaler som ikke fører til noe. Ren koseprat med en venn eller venninne kan du legge til rett før sengetid. Tenk hvor mange døde halvtimer du tilbakelegger på telefonsamtaler i løpet av en uke. Send en sms dersom telefonen ringer om at du ringer tilbake kl.22:00. Lag denne sms meldingen som fast oppsett ved avvisning av samtaler. Du vil få så mye bedre tid og samvittighet.

Din egen kalender

Etter å ha lest dette håper jeg at du kan ta en titt på kalenderen din. Er det mulig å legge inn noen flere bokser med aktiviteter? Legg inn alle treninger og kamper barna skal delta på. Se om du kan flytte noe av det andre du føler at du må delta på. Om du setter barna på prioritet 1 og deg selv på prioritet 2, vil du oppleve at du fremdeles har masse tid til deg selv. Du har bare blitt mer bevisst på tiden din og prioritert slik du burde.

Om du har en time ledig mellom slagene, fyller du den med trening av deg selv. Du kan ta med deg familien på en kafé, eller handle mat. I løpet av en uke vil du få så mange timer her og der at du vil få problemer med å fylle tiden. Ta da på deg headset og se en episode av den spennende tv serien du liker. En liten time med avkobling vil gi deg masse energi.

Du har tid til akkurat det du gidder å ha tid til! Om du i det hele tatt åpner munnen din med kommentarer om at det er så mye mer synd på deg enn alle de andre foreldrene, må du sy igjen gapet og trykke på silence knappen. Du har ingen rett til å hevde at du har det mye verre enn alle de andre foreldrene og attpåtil påføre ditt eget stress over på andre som kanskje har det mer ille enn deg selv. Det har du nemlig ingen kunnskap om. Forskjellen er at de holder tyst om sine egne utfordringer og prioriterer barna sine. Der er det mange foreldre som ikke er sitt ansvar bevisst.

Visse forbehold finnes

Verden er ikke slik at alle jobber 8-16 skift på jobben. Disse foreldrene må vi hjelpe så godt vi kan, men det gir de ingen fribillett i forhold til uteblivelse fra dugnader og transport av barn. Disse bør heller være utrolig takknemlig for andre familiers bidrag og rekke hånden høyt i været når muligheten for å trå til byr seg. Noen er også mye på reise og ikke tilstede i samme by, som jeg skrev innledningsvis. Disse er ikke på reise hele året og kan trå til når sjansen byr seg de også.

De fleste barn har to foreldre som kan bidra. De som ikke har det vil få god hjelp fra andre. I familier der det finnes to voksenpersoner, bør disse utfordringene hva gjelder tid være en smal sak. Kan ikke den ene så kan den andre. At det finnes andre barn i familien å ta seg av er heller ingen hindring. Jeg har til og med ledet kamper med min 5 år gamle datter i hånden på sidelinjen. Ingenting er umulig bare man vil nok. Det er viljen som styrer livet vårt og hvor mange oppføringer som finnes i din private kalender.

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Sveiseblinde foreldre med stjerner i øya

Barneidrett er for mange blodig alvor. Tusenlappene flyr ut av vinduene i de tusen hjem på jakt etter det beste utstyret, beste klubbene og akademier for eliten. Vi må erkjenne at det finner sveiseblinde foreldre med stjerner i øya. Dette er langt fra positivt for barna og kan forårsake en tidlig avslutning  av den idretten de i dag mestrer godt.

De beste utøvernes fallgruve

Å være flink i idrett som barn kan skape trøbbel. Disse barna har ofte foreldre som ikke klarer å tenke objektivt og som pusher de på en usunn måte. De skal trener mye, hardt og lenge. Dette bør gjerne repeteres hver eneste dag og nøde det barnet som taler imot. Forventningene blir skyhøye og barnet selv setter seg også like høye mål som det foreldrene setter for de. Kanskje høyere også?

Summen av å leve et slikt liv i barndommen blir ikke nødvendigvis OL-gull, VM-finale og knusende seire i alle konkurranser. Det blir en tilværelse fra ung alder der man er på minussiden både fysisk og psykisk over svært lang tid. Til slutt blir man så drittlei av alt og vil starte på noe som er gøy. Idretten man har mestret godt blir enkelt sett på som en energitømmende forpliktelse og lite lystbetont. Dette er den aller største fallgruven som alle med flinke barn bør være oppmerksomme på. De fleste foreldre som leser denne teksten og som har barn som er skikkelig gode i noe vil nok fnyse av det jeg skriver. Dette gjelder ikke dere og de vet nok best for sitt eget barn. Akkurat der tar du feil kjære venn!

Idrett skal alltid være gøy, uansett om du er på et mosjonist- eller elitenivå. Mister du lysten på noe, blir det et hat å måtte gjennomføre det. Det er ikke noe bedre for oss voksne som kanskje mistrives på jobb, men som må gå dit hver morgen fordi familielivet krever at du leverer varene. Akkurat det samme blir det for barnet ditt dersom idrett blir til en forpliktelse der man kanskje holder det gående fordi mor eller far setter det som et krav.

Foreldrenes ansvar for barnas idrettsglede

Det er ene og alene foreldrene som setter premissene for hvordan barnet skal ha det. Et barn på 8-12 år som blir pisket ut på hundrevis av treninger fordi foreldrene øyner et talent, er dårlig foreldrevett. Skal ikke barn få lov til å sykle ute i gata, gå på bowling bursdag, game, se på YouTube og det som andre gjør? En treningsfri dag blir for mange foreldre sett på som et misbruk av tiden. Å trene hver dag blir på en måte en uvane som får barna raskt over på negativ side av energikurven. De bygger seg rett og slett ned istedenfor opp. Treningen får raskt en negativ innvirkning på barnet.

Jeg har skrevet side opp og side ned om disse temaene tidligere, men det er såpass viktig å påpeke foreldrenes innvirkning på barnas idrettsglede. For mange barn som er flinke til noe og der foreldrene forventer mer enn de kanskje er i stand til, vil barna i perioder at et forhold til sin mor og far som kan sammenlignes med frykt. Klarer de ikke å leve opp til forventningene? Blir de ikke helt anerkjent dersom resultatene uteblir? Blir det en time med alvorsprat etter en konkurranse? Barn tenker og grubler, men de klarer ikke å utrykke seg før de er langt opp i alder. Da er det for sent.

Idrettsglede bygges opp gjennom å på en positiv måte legge til rett for at de kan få holde på med noe de liker. Det holder med å slippe en ball ut på en plen, sette opp en kurv på garasjeveggen og ta seg en søndag i svømmehallen der alle er aktive. Å stå med stoppeklokka for å ta tiden på barna, telle feilpasninger og terpe teknikk er ikke noe gøy. Det er kanskje positivt ment, men det tas imot av barna selv som kritikk. Kritikk skaper negativitet og for mye av det fører til at idrettsgleden forsvinner. Er det dit du vil som forelder? Ta ansvar for at barnet ditt har det gøy.

Sveiseblinde foreldre

Hva i all verden mener jeg med overskriften, «Sveiseblinde foreldre med stjerner i øya»? Jo, forklaringen er svært enkel. Å ikke se barnet sitt som det barnet de faktisk er. Å ikke tåle at de ikke lykkes. Når treneren kanskje setter de ut av laget er treneren en stor dust som ikke skjønner at barnet deres er best og at andre er mye dårligere. Ta opp med trenerteamet at ting bør være mye mer fordelaktig for deres eget barn. Å spille for et lag på et nivå under er helt utenkelig og reageres på med voldsomt sinne.

Foreldre er barnas største fans, men ofte tipper det helt over. Det handler kun om eget barn og laget er noe som enkelt kan byttes ut med en biltur 5 dager i uka og med en litt høyere pris. Foreldretyper som skryter usjenert over hvor fantastisk god barnet deres er foran andre foreldre er direkte stygt. Her står de regelrett og kritiseres alle de andre barna og tar ikke fem øre for å si hva de mener. Det verste er at de står for meningen 100%. De ser ikke andre foreldre og andre barn, som attpåtil er venner med deres eget barn. De betyr ingenting. Disse foreldrene er rett og slett SVEISEBLINDE.

Det er slitsomt og utmattende for alle rundt å hanskes med foreldre som har mistet grepet og er sveiseblinde med stjerner i øya. Ofte er det trenernes egne barn som er de beste og trenerne selv som setter sitt eget barn på ei gullpute. Det er få foreldre som tør å si ifra til en trener om favorisering og at de straffer barnet sitt altfor hardt. Da kan de risikere å måtte overta hele ansvaret selv. Ikke en drømmesituasjon, men kanskje det beste for barnet som sliter med å leve opp til forventningene?

Kunsten å sette begrensninger

For gruppen av barn som gjerne vil trene og trene skal man holde øynene åpne. Her blinker alarmen for mulig utbrenthet og potensielle skader i tenårene. Ensidighet og fokus på en idrett med tidlig spesialisering er ikke bra etter min mening. Jeg er tilhenger av allsidighet og gjerne fysisk trening som er morsom å holde på med, i tillegg til en idrett de ønsker å holde på med. Å gi etter for at barnet vil på en dullion organiserte aktiviteter er ikke det lureste du gjør. Av og til er kunsten å holde igjen. La de ha så lyst til å gå på trening at de nesten borer seg gjennom stuegulvet.

Det er mye god trening i å ta en tur på et lekeland. Her får de motorisk utvikling, noe som kommer godt med i alle idretter. Under hele denne leken vil de kanskje tenke på morgendagens treningsøkt og glede seg. det er denne følelsen jeg ønsker at foreldre skal frembringe hos barna sine. Tilpass mengde og tren heller med god intensitet og kvalitet 4 dager i uken. Da vil barnet kunne holde på med idretten sin i mange flere år enn ved et regime der de pushes til maksgrensen hver bidige dag.

Leveregler for sveiseblinde foreldre:

  1. Ta deg en bolle og slapp av menneske!
  2. Senk kravene dine og se barnet ditt på en sunn måte.
  3. Senk barnets egne krav og sett fokus på små delmål.
  4. Øv deg på å se de andre barna og si noe positivt til de.
  5. Sett begrensninger i treningsmengde.
  6. Sørg for å variere type aktivitet for å oppnå allsidighet.
  7. Tenk gjennom hva du sier om eget barn til andre foreldre.
  8. Innse at barnet ditt ikke er som alle andre og kanskje ikke den neste OL vinneren.
  9. Fortell barnet at du liker å se på når de er i sving uten noe mer snikksnakk.
  10. Ta ansvar for å gi barnet den idrettsgleden de trenger for å kunne holde på lenge!

Sunne verdier

Mest av alt trenger barna masse kjærlighet og omsorg fra foreldrene sine. De trenger å bli pushet på de viktige tingene her i livet, men kanskje ikke bli satt strenge krav til når det gjelder prestasjoner i idrett? Lekser skal gjøres og det er langt viktigere å være litt streng på. Idretten skal være en frisone der de skal utfolde seg og bli glade i å trene. Egenskaper som vil følge de gjennom livet. Å hate idrett som tenåring er et produkt av beinharde krav i ung alder. Å få beskjed av sine sveiseblinde foreldre om at de er klart best i alt og at de andre er mye dårligere får de i tillegg til å bli late og til å hvile på laubærene.

På under 6 måneder kan de andre barna ha utviklet seg fysisk og ta igjen de som i dag er på nivå 1. Da vil barna av de sveiseblinde foreldrene få seg en diger nedtur. Kanskje en enda større nedtur for foreldrene selv? Det er svært få som klarer å gjenerobre tronen som den beste i gruppa etter en slik nedtur og attpåtil etter all arbeid og treningstimer som er lagt ned. Vil barnet ha lyst til å drive med idrett og legge ned så mye arbeid en gang til? Det tror ihvertfall ikke jeg. Batteriene er muligens tomme og foreldrenes krav blir til en psykisk utladende faktor som vil prege de i lang tid.

Idrettsglede er det viktigste du kan påføre barna dine! Ta på deg sveisebrillene. Barnet ditt er bare et barn og ikke en toppidrettsutøver. Det kan hende at dere er tilskuere på idrettstevner hele livet ut. Det er få som lykkes, men alle mennesker bør ha et sunt forhold til det å trene og som skal vare livet ut. Fysisk trening skal ikke avsluttes i tenårene. Du som forelder har ansvaret.

-Fotballhue-
Blogglisten hits