Svak argumentasjon rundt landslaget

Nok en landslagstropp er tatt ut. Ingen overraskelser å spore på landslaget annet enn at jeg er overrasket over at det ikke kommer noen nye spennende valg fra landslagsledelsen. Norge stiller med en tropp der få spiller fast på laget sitt, eller spiller på et lavere europeisk nivå.fotballhue_landslaget

Jeg er ikke landslagstrener og det er ikke lett å tenke seg hva jeg hadde gjort i forhold til et uttak. Det jeg biter meg fast i er på hvilket grunnlag spillerne tas ut. Trenere har sine favoritter på et klubbnivå, men på et landslag som vårt der lite fungerer må det skje noe mer enn å plukke ut sine faste spillere. De spillerne de fleste nordmenn ønsker å se spiller lite. Martin Samuelsen får som regel kun lov til å varme opp. Martin Ødegaard får ikke engang lov til å reise med landslaget, noe som gjør meg frustrert. Gårsdagens argumentasjon om hvorfor han ikke er med i troppen denne gangen heller, gjør meg undrende til sjefens valg.

På nyhetene forteller Per Mathias Høgmo at det er Ødegaards kamparena som er årsaken til at han ikke er med i troppen. Dette er for meg helt uforståelig. Vi har altså med spillere som nesten ikke får spilleminutter i svake ligaer, eller som spiller på tippeliga nivå. At en spiller skal utelates fordi han spiller på rekruttlaget til et av verdens beste lag. I tillegg spiller han ball-i-hatt med spillere som er med på FIFAs Team Of The Year hvert bidige år hver dag. Er ikke dette en spiller som er på et internasjonalt toppnivå? Sorry Høgmo, men denne argumentasjonen din kjøper jeg ikke! Ja, jeg favoriserer Ødegaard, men han er utvilsomt den spilleren i hele Norge med best ferdigheter. Han bør være med…

Tyskland kampen er nok ikke et godt bilde av hvor godt landslag vi har. Det jeg så da jeg satt på Ullevaal tribunen og gjespet var forferdelig. Her var det flere spillere som jeg synes var direkte flaut at representerte landet vårt. Dårlige ferdigheter med ball, elendige handlingsvalg og ikke bra nok forståelse for hvor man bør plassere seg i spill. Flere av disse spillerne som jeg synes markerte seg negativt i den kampen er med denne gangen også og disse er reserver på sine lag og har fått få minutter på banen. De trener da med spillere som er mye svakere enn de Martin Ødegaard spiller med til daglig. Hvilke spillere har da en best, såkalt kamparena, når man tar spillerens situasjon i betraktning?

Når vårt landslag er på et så lavt nivå er det bare å stikke fingeren i jorda og innse at vi ikke har noenting å gjøre i et sluttspill. Bruk de neste årene på å spille inn en helt ny generasjon og la utenlandsproffene som ikke leverer varene på landslags oppdrag sitte hjemme. Har vi noe å tape på det? Jeg taper heller 10-0 mot Tyskland med ung gutta enn å se spillere som ikke er sultne nok løpe utpå gresset. Jeg tror landslags uttaket har havnet i en blindgate. Det som er mest ille er den svake argumentasjonen over riktig ønsket kamparena. Om f.eks Ødegaard hadde sittet på benken i hver kamp i en utlåns klubb ville han ha vært inne i varmen. Det er visst mye bedre enn å spille 90 minutter for Castilla, et lag som neppe hadde tapt så mange kamper i norsk eliteserie.

Tenkehatten må på og fremtidskikkerten må tas ut av skuffen!

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Pappa på sidelinja

Å være et barn med en pappa som trener kan være en utfordring, men ikke nødvendigvis. Det kan også være en pappa med litt for høye krav om hvordan sin håpefulle skal prestere. Mammaer kan også være en utfordring, men de bjeffer ikke alltid like høyt. Jeg mener at altfor mange barn sliter psykisk på grunn av prestasjonskrav. Mange driver også med en spesiell idrett fordi pappa vil.

Den morsomme aktivitetenfotballhue_sidelinja
Uansett idrett er det viktigste at det skal være gøy og lystbetont å møte opp på trening og til kamp. Når det føles som tvang å delta, bør man omgående forsøke en helt annen idrett. Kanskje noe pappa ikke har peiling på? Ute på alle arenaer MÅ det løpe barn som smiler fra øre til øre. Verden er så full av spennende og morsomme aktiviteter, at det blir for dumt å følge de typiske idrettene. Fotball, håndball, ski og innebandy er gøy. Det er også judo, bordtennis, turn og friidrett. Glede, trening og motorisk utvikling bør gå foran ønske om å spille i Bundesliga og Champions League. Det er ikke sikkert at barnet ditt ønsker det samme som deg!

Stive blikk og mageknip
I forkant av kamper har mange barn fått en runde av foreldrene sine om hvordan man skal spille. Dette er aldri en fornuftig inngang til aktiviteten med mindre man er svært dyktig på personlig coaching. De færreste av oss er psykologer og vet hva som rører seg inne i de små hodene som snart skal ut i kamp. Underveis i kampene får enkelte barn ganske kvasse meldinger fra pappa. Blikkene til pappa stikker i samvittigheten og mageknipen er et faktum. Dersom du er en pappa som krever mye av ditt barn og håper at han eller hun skal bli like god, eller enda bedre, enn deg selv, bør du virkelig tenke deg om. I realiteten har barnet ditt drevet med en idrett på vegne av deg selv og ikke for egen glede. Dersom du ikke klarer å styre deg selv bør du holde deg unna!

Casper Ruud
I Dagbladet har sønnen til Christian Ruud kommet med noen fine uttalelser om dette temaet. Casper Ruud er en av de største tennis talentene vi har hatt på lenge. Han mener at det er viktig å ha en pappa eller mamma med peiling på idretten man velger. Ikke en kjeftesmelle som forteller om alt som er galt. Denne artikkelen er det verdt å lese. http://www.dagbladet.no/sport/supertalentet-om-odegaard-og-den-spesielle-koblingen-er-det-ikke-slitsomt-a-ha-med-faren-din-pa-banen-hele-tida/63475426

Det endelige oppgjøret
Du som pappa må aller først roe deg ned. La barnet få kose seg uansett idrett. Om du ikke har noe positivt å si, så hold fred. Om du er en pappatrener og straffer barnet ditt knallhardt, må du vurdere å finne på noe annet på fritiden din. Du kan også forsøke å sette barnet ditt på et annet lag enn det du trener og la mor følge på kamper. Eget ønske er helt uinteressant når barnet selv ikke ønsker å bli proff. Etterhvert vil du få beskjed av barnet ditt om at du ødela idrettsgleden ved å være tøff, skummel og med konstant kjeft på lager etter dårlige kamper. Da har barnet ditt kanskje fått skjegg og kviser og endelig våger å stå opp mot far. Ønsker vi oss dit?

En god oppvekst er preget av trygghet og kjærlighet fra sine foreldre både på og utenfor banen!

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Hva har vi egentlig behov for?

Diskusjonen om hva som feiler norsk fotball tar både den ene og den andre retningen i media. Det er gøy å følge med på det ene argumentet etter det andre. Det er utvilsomt mange gode forslag og diagnoser der ute. Det store spørsmålet er hva vi egentlig har behov for? Hvordan skal vi få norsk fotball på riktig kurs?

Norsk oppbygning av idrettenfotballhue_behovet
Det er slik at den norske idrettskulturen er bygget opp ved frivillighet. Uten denne vil aldri norsk idrett kunne overleve. Foreldre trenernes innsats er uvurderlig og en styrke i norsk idrett. Det er så mange barn og unge i sving hver eneste uke at det ikke finnes nok kompetanse til å kunne drive med skyhøy kvalitet i hvert eneste hjørne av landet. Må alle være så innmari gode?

Diskusjonene i media tar kun for seg de som skal bli de neste landslagsspillerne. Ingen snakker om de resterende 80% som vil ha det gøy på ei løkke med ball og et mål i hver ende av banen. Jeg vil tro at det er et høyt antall å hevde at 20% av et årskull vil satse så hardt og kreve så mye, men la oss ha dette som et utgangspunkt. Skal alle foreldre kastes ut av de rollene de har i klubbene fordi de er en far eller mor til et barn på laget? Jeg er utrolig glad for at folk tar på seg oppgaven med å lede aktivitet for ungene i nabolaget. Dette må aldri forsvinne ut av norsk idrett. De 80% som kun vil ha en aktiv hobby kan holde på i mange år med en foreldretrener. De 20% som vil satse litt, må vi legge forholdene tilrette for. Det blir altfor enkelt å skylde på foreldretrenere når man skal prøve å sette fingeren på hvorfor det står så dårlig til i norsk fotball. Flertallet vil kun spille for gøy og den gruppa er nok viktigst for lokalklubbene.

Tidspunkt for nytenkning
Når vi endelig klarer å ta inn over oss at vi ikke kan drive slik som Island, Spania eller et annet land der de har profesjonelle trenere fra tidlig alder, må vi tenke helt annerledes. Mange klubber her i landet har allerede begynt å etablere et semi-profesjonelt tilbud. Å ha noen få ansatte i klubben til å drive et godt treningsarbeid er verdt hver eneste krone. Disse trenerne utformer en treningshverdag innad i klubben og sørger for at alt som bør læres innen hvert årskull kommer på plass. Da bør vi her i landet være sikre på at våre håpefulle har med seg alt av teknikk og handlingsvalg ut i kampene sine. Klubbene får da også en trygghet i form av å kunne gi et godt sportslig tilbud til absolutt alle. Med en forsterkning fra foreldre på disse øktene blir alle sett og alle vil føle at de stadig blir litt bedre.

Hvilke breddeklubber våger å investere i et par trenere som jobber i 50% stillinger med kun treningsøkter som arbeidsoppgave? Den klubben som gjøre dette vil få resultater ganske raskt. En trenerkoordinator, spillerutvikler og akademier er alle gode tiltak for å oppnå noe av det samme, men vil aldri kunne få den innsikten i hvordan det går med hver enkelt spiller.

Kampleder og trener
Det er en utrolig stor forskjell mellom det å være en god trener ute på feltet og det å lede laget under kamper. Det krever ulik kompetanse og kan ikke sidestilles. Jeg mener at en foreldretrener med litt fotballkunnskap og erfaring kan fungere som en fantastisk kampleder. Treningsøktene derimot, kan bli dørgende kjedelige og med et begrenset utvalg av øvelser. Jeg mener at norsk fotball burde forsøke å skape et skille mellom det å lede laget under trening og kamp. Taktikk og kampledelse er et helt eget område. Spillerutvikling er ikke nødvendigvis det samme, selv om man øver på det man skal utføre i kamp under treningsøktene. Er vi villige til å forsøke oss på en todeling av trenerrollen?

Er det gjennomførbart?
Det store spørsmålet er om en slik modell, som beskrevet, kan gjennomføres i norske breddeklubber. Jeg mener at det finnes nok av kompetente trenere der ute som kunne jobbet som trenere for flere klubber samtidig. De ville ha bidratt sterkt til en heving av ferdighetsnivået her i landet. Mange klubber kunne fint ha implementert en slik løsning med god økonomi, men for andre blir det vanskelig av flere grunner.

Foreldretrenere har en tendens til å føle seg krenket og såret. Risikoen for at de trekker seg helt tilbake når det kommer inn mer kompetanse er stor. Dette må vi forsøke å unngå, for norsk idretts ve og vel. Et annet viktig aspekt ved det hele er at klubbene mest sannsynlig måtte ha økt sine kontingenter for å kunne finansiere det hele. Da pleier det som regel å bli ramaskrik der ute. Nå har det seg slik at podens idrett som regel koster mindre enn mor og fars medlemskap på det lokale helsestudioet. Er det da så ille å investere noen hundrelapper ekstra for å få inn mer kompetanse i det lokale idrettslaget? Her skal folk få lov til å gjøre sine egne betraktninger.

Hvor er vi om 10 år?
Hvor norsk fotball befinner seg om 10 år er enkelt å svare på. Jeg tror ingenting har skjedd. Årsaken er at det tar så lang tid å omstrukturere den norske idrettens grunnpilar, nemlig foreldrestyrt aktivitet. Den er så inngrodd her i landet at det vil forbause meg om folk som er flinkere og som kommer utenfra får lov til å bidra i full skala. Profesjonelle trenere kommer nok inn i klubbene, men de vil mest sannsynlig bli kneblet av klubbene med et hav av restriksjoner. I mellomtiden har de andre der ute i Europa blitt enda flinkere. Løsningen sitter derfor i styrene i idrettsklubbene rundt om. Slipp flinke folk inn, la de få styre og organisere annerledes enn i dag og bruk pengene på selve aktiviteten og mindre på ny pølsekoker og vaffeljern. Vi må våge å tenke annerledes for å kunne ta noen steg fremover!

Klarer vi å omstille oss vil vi få frem bedre spillere og kunne hamle opp med de andre nasjonene ute i Europa. Fortsetter vi som i dag vil vi havne enda lenger bak på rankingen.

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Å reise rundt med unger i bilen

Det er aldri en kjedelig kjøretur når man reiser rundt med unger i bilen. Det er faktisk et rullende show! I min bil er det lov til å være litt gal, men ikke være høyrøstet. Det gir en utrolig kul stemning og så mange gullkorn at det ville ha fylt en hel bok. På vei til kampene er det heller aldri snakk om selve kampen. Den starter først når bilen er parkert og vi velter oss ut av sidedørene i klynge.

Viktig oppladningfotballhue_galskap-i-bilen
Timen før alvoret starter er faktisk ganske viktig. Å få ungene til å slappe av og forsøke å få energinivået på topp, er noe de fleste sjåfører bør hige etter å oppnå. Å prate om hvordan man spilte sist, hvem som scoret mål, hvordan spillet var, er helt unødvendig å prate om. Spillerne gir faktisk blaffen i dette. Den forrige kampen er nemlig glemt. Man skulle tro at det ville sette hjernen deres i kampmodus å prate om idrett, men det slår faktisk i helt motsatt retning. Spillerne blir altfor spent, får prestasjonsangst, gru/gleder seg til kamp og mister litt piffen. Bruk kjøreturen på fjas og tull!

Latterkramper
Å le forlenger livet, men det setter også igang positive prosesser i kropp og hode. Alle konflikter, lekser, ødelagt sykkel og andre ting glemmes fullstendig når man har det gøy. dette vet vi voksne veldig godt, så hvorfor ikke prøve å ha dette som en taktikk i bilen på vei til kamp? For å ta frem eksempler fra min egen bil, er det ikke lite galskap som har skjedd. Vi har sunget AC/DC på full styrke, med skrikestemme, med vinduene helt nede, det har vært rap-show, dyrelyder, egen-tolkninger av sangtekster vi hører på radio, historier som barna forteller selv, noen fortrolige samtaler ungene imellom og kommentering av folk som tusler forbi utenfor vinduene. Det er herlig galskap!

På kamp
All galskap tar slutt en eller annen gang. For oss stopper dette når vi trer inn i garderoben. Først da går vi inn i bobla vår og fokuserer helt og holdent på kampen vi skal spille. Nå har alle spillerne fått ut så mye grums av kropp og hode, at det er greit å kun tenke på kamp. Har du som trener ofte kjeftet på spillerne fordi de er giret eller ufokuserte? Mye av årsaken til dette ligger i forberedelsene. De er slitne etter skoledagen, lekser og middags mas. Alle trenger å avreagere på en eller annen måte. Galskap i bilen er en ypperlig måte. Det er viktig at du som trener også forandrer adferd fra apekatt til trener, slik at spillerne forstår at tiden er kommet for å oppsøke virkeligheten igjen. På denne artige kjøreturen har de fleste fått humøret opp og energien tilbake.

Hvordan en biltur IKKE skal være på vei til kamp har jeg skrevet om tidligere: http://www.fotballhue.no/bilturen/

Slipp løs galskapen i bilen og få deg en opptur du også!

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Øvelse: Spille seg forbi

Her er en øvelse som er veldig bra for unge fotballspillere. Å spille seg forbi motstandere er ganske viktig for å skape målsjanser. Denne øvelsen ligger også ute på Fotballhues YouTube kanal. Om du er trener og ønsker å lære deg nye øvelser kan dette være en fin kanal å abonnere på.

ovelse_spille-seg-forbi

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Foreldretyper

Der det ferdes barn, ferdes også deres foreldre og det finnes mange ulike foreldretyper. Når barna organiseres i idrett, på skolen og i andre aktiviteter, er det artig å se de ulike typene som samles på samme sted. Det er også enkelt å sette disse foreldrene inn i kategorier der likhetstrekk, væremåte og særheter summeres. Denne listen her på fotballhue vil være i konstant utvikling. Dersom du har kreative innspill er du velkommen til å sende inn bidrag. Det er viktig å presisere at listen er laget med en litt humoristisk vinkling, men du vil nok kunne kjenne igjen folk i ditt eget nærmiljø. Takk til alle dere som bidro til den aller første listen.

fotballhue_foreldretyper

Sosialministeren
Sosialministeren kjennetegnes som en problemløser og den i gruppa som tar ansvar for fellesskapets beste. Denne personer har som regel de aller beste hensikter. Om det skal arrangeres en avslutning, foreldrefest, eller en reise, er denne personen primus motor for prosjektet. På spørsmål om hvem som kan bidra kommer hånden lynraskt i været og uten betenkningstid. Dersom et av barna er litt triste og lei, er det hos sosialministeren trøsten og hjelpen kommer. Denne personen er også best på å inkludere foreldrene inn i gruppa. Dette er en uunnværlig foreldre ressurs som enhver gruppe skal pleie godt. Hvem baker boller til festen? Jo, sosialministeren.

Il Capo dei capi
Denne personen er et uvær å ha med seg i en gruppe. Her er det seg selv først og de andre helt til sist, dersom det strengt tatt er nødvendig. Et typisk kjennetegn er et voldsomt temperament dersom noe butter litt imot. Da er det alle andres feil og med null selvinnsikt og objektiv oppfatning. Når hele gruppa kan være enige om noe, vil denne personen skjære igjennom med bryskhet og kreve vedtaket omgjort. Denne mafiastilen kan være et voldsomt gnagsår og uten tegn til forbedring. Alle andre kan bare ryke og reise, for denne personens familie er førsterangs. Går du i mot denne personen eller tråkker de på tærne blir det haraball…

Supportersjefen
Det finnes alltid noen trofaste supportere på et lag som trosser vær, vind og grums i halsen. Denne personen går ikke glipp av en eneste kamp og overværer også andres kamper, fordi de føler kallet til å bidra med sine heia rop. Dersom det er en bortekamp på et ugunstig tidspunkt er denne personen tilstede i godt humør og gjerne med bilen full av unger.

Transportministeren
Det finnes alltid den personen som lar resten av familien bli hjemme for å få plass til laget i bilen. I forkant av alle aktiviteter er det nøye planlegging for å sørge for at alle blir med. Antall hoder telles sammen med antall ledige bilseter. Det er så utrolig bra å ha en slik koordineringsmester med på laget. Det er faktisk noen som brenner for logistikk og det skal vi være glade for. Skal dere på utenlandstur? Null stress!

Ekspert kommentatoren
Når kampene spilles er det egen sport i å kommentere det som skjer. Det er alltid noe å sette fingeren på og som må meddeles trenerteamet i etterkant, gjerne i en sur kontekst. Disse personene har ofte en bakgrunn som spiller, men ønsker ikke å bidra som trener. Det er nemlig mye bedre å kritisere enn å hjelpe til. Når laget taper er det i deres øyne trenerens feil på grunn av taktikk og elendige treninger. Lite skjønner de at motstanderen er gode og at laget prøver så godt de kan. På foreldremøter sitter de gjerne helt stille og griner på nesa over alt som sies.

Omstrukturerer’n
Alle systemer og organisasjoner trenger jevnlig vedlikehold og justeringer. For noen er det lille laget på 10 jenter eller gutter en formidabel oppgave å håndtere. Her må alt gjøres på nytt før hver sesong om det skal bli noen gode resultater. Laglederoppgavene skal håndteres på en annen måte, trenernes informasjonsflyt settes under lupen, transportering av spillerne til bortekamper er ikke god nok, dugnadsvaktene må fordeles etter nye kriterier og ikke minst er det noe i styre og stell som også må byttes ut. Det som er artig er at denne typen person kun er med under planleggingen, men løfter sjelden en finger når jobben egentlig startes. Det er dessuten utrolig gøy for disse å kunne påpeke feil og mangler fordi de ikke hørte på de gode rådene.

Kverulanten
Å ha med seg en kverulant i flere år er slitsomt. Dette sier seg selv. Det er lite matnyttig informasjon som kommer ut av disse menneskene annet enn at de er uenig. Om det faktisk er det, eller om de kun ønsker å være i opposisjon er uvisst. Disse er konstant sure og sitter helst for seg selv litt vekk fra de andre foreldrene. Det er noe galt med alle og ingenting er som det skal være. På foreldremøter er det kritiske spørsmål som stilles med kun spørreord. Hvorfor? Hva? Hvordan? Her bruker trenerne, lærerne og lederne mye tid på å utdype ganske innlysende spørsmål. Helt på tampen av forklaringen får man gjerne en himling med øynene, et håpløst sukk og en bitter kommentar som indikerer at du er en stor tufs. Slik er disse personene og ingenting ville ha blitt noe annerledes om en annen løsning hadde blitt presentert.

Like vilkår
Innen idretten er det utøvere som mestrer god, noe og lite. Slik vil det alltid være og alle skal få et tilpasset tilbud for å holde på dem så lenge som mulig. For noen er alle utøverne like gode og burde få helt likt tilbud. Dette vet de fleste at er klin umulig, men de tror sterkt på at dette er det eneste riktige å gjøre. I bunn og grunn ønsker denne gruppen personer at de med størst ferdigheter skal bade seg gjennom alle økter, mens de som ikke er så gode blir brukt som rundingsbøyer. Å mene at det er like gøy å vinne og tape skal du få meg til å tro når barna kommer opp i tenårene. Her blir det tydelig hvem som vil mye og hvem som vil lite. Å dele opp gruppa etter ferdigheter er helt feil og det vil være deres store kampsak helt til barna deres flytter hjemmefra. Lik spilletid som kampsak og med en stoppeklokke og skjema på tribunen er heller ikke et sjeldent syn.

Den takknemlige
Det finnes mange der ute som er så utrolig glade for at noen orker og har muligheten for å ta seg av barna og gi de muligheter. De er nesten på gråten når de takker av for i år og går ut i juleferie. Ofte er disse uten mulighet til å følge opp egne barn på grunn av skiftarbeid og lignende, men har et blødende hjerte for deres barns ve og vel. De er stort sett enige med alt som fremlegges og tar gjerne en ekstra dugnadsvakt for å ta igjen for fraværet under kamper og treninger. Som trener kunne man tenke seg noen konstruktive tilbakemeldinger fra nettopp denne gruppen, men de smiler heller pent og klapper i hendene.

Satsing og elite pappaen
Det finnes alltid noen pappaer i en gruppe som har sinnsyke forventninger til egne barns prestasjoner. De skal spille for de aller beste lagene og MÅ inn på førstelaget. Når de får seg en nedtur, går de helt i kjelleren av det som heter følelser. Det som ofte kjennetegner denne personen er at deres eget barn er sånn passe god, men spiller for å være sammen med venner. Det blir av og til uhyggelig i bilen og hjemme på grunn av konfrontasjoner om prestasjoner, som leveres med sinnastemme. Ofte bytter disse spillerne klubb og går med panna i gulvet etter første halvår på grunn av å ikke kunne takle nivået, komme seg inn i gruppa sosialt, eller i verste fall bli drittlei aktiviteten de er presset inn i. Å komme tilbake til klubben de forlot er ikke enkelt for egoet til far. Ofte har de også forlatt gamleklubben med et par meldinger og på en ubehagelig måte. Det føles som en tapt kamp for far sjøl, mens poden helst vil tilbake der vennene er. Ikke alle er skapt for elitesatsing, uansett hvor stort ønske far måtte ha.

Spøkelsene
Det er stadig noen foreldre som glimrer med sitt fravær. Du ser de aldri på kamp, ei heller på lagets dugnader eller møter. Når det er avreise på cup kommer alltid spilleren alene og trekkende på en stappfull bag. Som med spøkelser flest, ser du de en sjelden gang og når du minst aner det. På skolemøter og i gangen etter en foreldresamtale er det uunngåelig å treffe på de. Praten blir ofte kort og med ord. En skulle tro at spøkelser ikke finnes, men det er flust av de!

Listen oppdateres stadig, så klikk deg gjerne inn senere…

-Fotballhue-

 

Blogglisten hits

Det er for enkelt å bli hjemme

Dette er et innlegg som kanskje treffer deg midt i pappa- og mammahjertet, men det må på plass. Dagens generasjon tåler ikke noen verdens ting. På treningsøkter er spillerne hjemme på grunn av en skade, som i realiteten er en liten føling eller et høyst midlertidig ubehag. I mange tilfeller får spillerne fri fordi de er så slitne. I hverdagen er det mange ting som frister barn og unge og dette er den egentlig årsaken til at man forteller mamma og pappa om at man er skadet og ikke får deltatt på trening og i kamp. Konsekvensen for slik uteblivelse er et svekket lag og i aller verste tilfelle et idrettstilbud som blir borte. Få ungene ut av døra!

Smerteterskelenfor-enkelt
Man kan bli bekymret nå man ser unger ned i 8 års alderen rulle seg rundt i det som kan ligne et smertehelvete. Som forelder hopper hjertet nesten ut av kroppen når poden ser ut til å være i fullstendig oppløsning av tårer, snørr og med en hånd eller fot som er i en kritisk tilstand. I 99% av alle tilfellene er dette tull og tøys! Det er faktisk litt vondt å drive med idrett. Jeg håper ikke at dette kommer som et sjokk hos enkelte. Litt vondt er noe alle må tåle og det er en del av kamp og trening. Jeg blir gretten av å se småtasser bli båret ut av banen av trenerne, mens treneren smeller med kjeften mot dommere og motstandernes trener. Ja, det skjer stygge taklinger som kan være vonde å bli truffet av. Det som ikke er greit er unger som griner på bestilling og omtrent i samme tidspunkt i hver omgang. Tidspunktet er i slutten av omgangene da kroppen er litt sliten. Smerteterskelen er på et så kritisk lavt nivå at foreldre og trenere bør se alarmen blinke taktfast rødt.

Å være skadet
Når poden forteller hjemme at han eller hun er skadet og ikke kan trene. Hva er det egentlig som feiler de? Hva er diagnosen? Foreldre er dumsnille som lar ungene bli hjemme på grunn av et kne, et håndledd, en fot eller en muskel som de tror de har fått strekk i. Hva skjer når de har fått tillatelse til å være hjemme? Jo, det jubles innvendig for å ha fått fri. Deretter bærer det rett ut på sparkesykkel eller i gatene der de løper, hopper og kanskje spiller ball med noen. En skade er første og fremst en diagnose og en smerte som er helt fremmed for de yngste utøverne, uansett idrett. Jeg skal nå avsløre hva den mest utbredte skaden innen norsk idrett der, men da må du love å holde godt på hatten. STØLHET! De fleste barn aner ikke hva en skade er. Det som plager de er som regel enten en stiv muskel forårsaket av trening, eller en smell de fikk på sist økt. Ingen av delene er farlige og kan fint og bør helst trenes med. Små barn får sjelden så harde smeller at det skaper en skade.

Et foreldrestyrt problem?
Det er lite en trener kan gjøre i forhold til oppdragelsen av barna. Problemet i dagens samfunn er at foreldrene syr puter under armene på barna. Vi oppdrar i realiteten pingler som vil ha store problemer på egne ben senere i livet. Det er så mye pus og trøst hjemme at det blir for behagelig å være et barn. Jeg vet at det er hyggelig å bli kost med og ha ungene i armkroken, men det er ikke dette det handler om. Med en gang barnet hoster, halter litt, eller melder fra om et ubehag, renner vi ned dørene på legevakten. Vi foreldre må la ungene ha litt vondt slik at de forstår hva som er mulig å tåle og at kroppen ordner opp det aller meste helt av seg selv. Hønemor og hanefar må begynne å be barna om å reise seg opp igjen. De er ute etter trøst og oppmerksomhet, noe de bør få på helt andre måter enn å spille skadet. Vi må la de få kjenne litt på hvordan det er å være et menneske av kjøtt, blod og nerver.

Hva kan treneren gjøre?
På treningsøktene der det ikke er foreldre tilstede er det sjelden at det blir grining og skader. Her stuper de inn i taklinger, går på løp, tar i i forsvar og i angrep. Mye skyldes at mange av trenerne har vært en spiller selv og vet å skille alvorlige situasjoner og bagateller. De gir blanke i om en tælp på 12 år har vondt i følelsene sine fordi han eller hun er sliten og dermed ikke tåler å bli dyttet overende. Sorry, men den må vi tåle. En forelder som ikke har drevet med idrett vil bli fly forbanna på spilleren som skubber borti barnet sitt og enda mer på treneren som lar det skje. Slike henvendelser er det bare å avvise tvert. Det handler om å lære å tåle. Jeg har ingenting imot å la en spiller ligge litt på bakken eller gulvet alene med småhulking over en liten skubb. De kommer seg raskt på bena igjen og er med i spillet iløpet av under et minutt, helt uten smerter. Etterhvert lærer de seg at det ikke er noe trøst å få på syltynt grunnlag. Når de virkelig fortjener hjelp og trøst er jeg der 110% og de må gjerne sitte på fanget. Mitt råd er at det ikke skader å la ungene få bearbeide sin lille og midlertidige smerte på egenhånd. Det har de bare godt av å finne ut av som et menneske. De må gjerne få en ispose eller tre, men ikke bli båret ut av banen tre ganger på en og samme kamp.

Sammenligning med andre land
Norske barne- og ungdomslag har ikke til vane å sammenligne seg selv med andre nasjoner. De ser på de andre som mye bedre og med frykt dersom de møter andre land i en turnering. Er de andre barna og ungdommene så mye bedre enn oss, eller orker de mer og klarer å håndtere litt småvondt på en annen måte? Jeg ville likt å se en studie på akkurat dette. Det jeg har opplevd etter et liv på sidelinjen i både fotball og håndball er at motstanderne fra andre land sjelden furter. De biter tenna sammen og klinker til videre. Forskjellen er holdninger og attitude på og utenfor banen. På de lagene som kommer langveisfra på turneringer er heller ikke foreldrene tilstede. Har det en sammenheng? Absolutt! Når utenlandske motstandere nedsabler norske lag er det ofte, slik jeg har observert det, på innsats og innstilling. Det er også en del mye bedre motstand teknisk og kollektivt, men vi fra Norge gir opp når ting butter imot. Tenk om et lag fra Norge hadde blåst i resultatet og gått inn for å minimere tapet med innsats og innstilling?

Det ble et litt lenger innlegg om dette, men jeg vet at mange trenere irriterer seg over grining, surmuling, ikke reelle skader og foreldre som syr puter under armene på barna sine. Nå må vi begynne å ta i litt mer og tåle å ha vondt. Jeg vet at dette innlegget vil få noen reaksjoner, men det er jeg klar for. Dette er et tema som er altfor viktig for norsk idrett til å holde tett om. Vi må gjøre denne jobben sammen! Det er altfor enkelt å bli hjemme fra trening og kamp. Dette er foreldrenes ansvar. Når de først kommer seg avgårde er det sjelden noe problem å spore, men det er fryktelig vondt hjemme. Om du våger, kan du dele den med foreldregruppa på laget ditt.

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Å spille keeper

Smak litt på overskriften, Å SPILLE KEEPER, i noen sekunder før du leser videre… 

spille-keeper

Lagenes bakerste spiller blir ofte glemt og rollen blir ikke alltid anerkjent av foreldrene. Det er vanskelig å få ungene til å ville ta på seg hansker og være keeper i kampene, kun på trening. Hvorfor dette er en plass på banen som så få barn har lyst til å spille på skyldes en viktig faktor. Det er kunnskap om hva keeperrollen egentlig handler om. Det er en stor forskjell på å stå i mål, til det å faktisk spille keeper.

Keeperen modell 1.0
Å beskrive keeperen som modell 1.0 er bare en morsom greie for å understreke at rollen som keeper har vært i en voldsom utvikling de siste 5-10 årene. I de gode gamle dagene da dagens foreldre var unge, husker de sine barndoms idoler. Der handlet det om å redde skudd, skyte langt ut, samt å kaste langt. Fikk man til de tre elementene var det høy karakter på børsen etter kamp. Når det ble spilt en støttepasning inn mot keeperen var det tusenvis av tilskuere som gispet høyt. Den moderne keeperen er mye mer komplett enn de gamle heltene.

Keeperen modell 2.0manuel_neuer_2012_cropped
Dagens keepere som spiller i de største ligaene er enkle å dra frem som eksempler. Dette fordi alle kjenner de og har sett de spille. Det er spesielt en keeper som de fleste ser på som en perfekt utgave av modell 2.0. Han heter Manuel Neuer og er den mest komplette og stabile keeperen i verden. Det som er så spesielt med han er at han er en medspiller og ikke bare en keeper. Når Bayern München og Tyskland spiller kamper har de i realiteten 11 utespillere på banen til enhver tid. Neuer er like god i mål som med beina. Han har neppe bare voktet buret på treningsøktene opp gjennom årene.

En ny definisjon av keeperen
Når trenere skal spørre spillerne sine om hvem som skal få hanskene før kampen må er det ofte slik: Hvem vil stå i mål? Det man heretter skal spørre om er: Hvem vil spille keeper?

Keeperen er en viktig brikke i laget og er en del av forsvarsrekka. Keeperen er alltid der for en støttepasning og fungerer ofte som en gammeldags sweeper. Når laget er i angrep står den moderne keeperen langt ut av målet og er raskt på pletten dersom det sendes av gårde en langpasning opp mot spissen i håp om den perfekte kick’n’run kontringen. Slike situasjoner er enkelt for en godt trent keeper. Å spille keeper, er en god beskrivelse for hvordan alle bør se på den posisjonen på banen.

Foreldre som kvier seg for å la sin håpefulle spille keeper må snarest plaske vann i ansiktet for å våkne opp. Å være en keeper bærer kanskje det aller største ansvaret på hele banen. Man skal være en sjef for alt det defensive, men også den spilleren som setter i gang spillet på den siden med minst press og størst muligheter for laget til å ta seg raskt fremover på banen. Det er heller ingen som forventer at keeperen redder ballen i én mot én situasjoner, eller på straffe, men de blir heltene når det skjer. En slik spiller må vi bli stolte av å få dyrket frem i laget. En forelder må også være stolte av barnet sitt, selv om han eller hun helst burde spille spiss i mor eller fars øyne. Alle kan ikke være spiss og ikke alle ønsker det heller. Jeg gleder meg til første gang jeg hører: – Jeg vil spille keeper i dag trener!

Hvordan skal vi trene?
En spiller som vil ha på seg drakt nummer 1 ute på banen bør i prinsippet ha like gode ferdigheter med bena som en utespiller. Pasninger, mottak, medtak, spilleforståelse, dra av en spiller og ikke minst ta riktige valg på igangsettinger er utrolig viktig. Da må de inn i øvelsene under treningen, gjerne som oppvarming. Det er veldig viktig å trene keeperteknikk som en slags hoveddel av øktene og her slurves det mye på de fleste lag. Å trene som en keeper handler ikke bare om å få knallharde skudd på seg. Trenerne må sette seg inn i øvelser for keeperne sine og sørge for spennende økter. Det er ikke enkelt i starten, men det går seg til med litt øvelse.straffespark

Keeperøvelser og det å trene som keeper er utrolig artig. Jeg vil våge å påstå at keeperne på elitenivå er mer gjennomtrent enn utespillerne, bortsett fra muligens utholdenhet. Styrke, spenst, hurtighet, reaksjon, balanse, smidighet, turning og koordinasjon går hånd i hånd i keepertreningen. Det er til tider beinhardt arbeid og med mye kontakt med bakken. En god hardtrening som keeper har mye felles med en Cross-Fit økt i høygir. De som er uenig kan booke en keepertrener som PT i en måneds tid. Da blir det fart på forbrenningen kan jeg tenke meg. Keeperne trener annerledes og er derfor unike ute på en fotballbane. Ofte er de et produkt av trening, men naturtalenter finnes det også mange av.

Starte tidlig og starte sent
Det er mange toppkeepere i dag som startet relativt sent med å være kun keeper. Det er en stor fordel å ha spilt ute på banen i barne- og ungdomsårene. Da har man lært seg en del forståelse for spillet og handlingsvalg som vil være nyttig i fremtiden. Automatiseringen av når, hvor og hvordan pasninger skal slåes er det fint å ha inne i beina. Det bør også være mulig for noen spillere å ønske å spille keeper allerede fra de starter dersom dette gir størst lykkefølelse. Man kan bli en veldig god keeper ved å starte tidlig og dersom klubben har et godt opplegg for keeperne. Husk da, slik jeg skrev tidligere, å delta på så mange tekniske øvelser som mulig i øktene.

Det er viktig å ta keeperne på alvor. Vi har hatt mange gode keepere i Norge og flere skal det bli!

-Fotballhue-

Blogglisten

OKS logo hits

Min helg med Oslo Keeperskole

fb_img_1473579563760Denne helgen fikk jeg gleden av å jobbe med Oslo Keeperskole og aldersgruppen 6-9 år. 23 barn fikk en teknisk økt der grunnleggende ferdigheter ble terpet på. I tillegg ble det satt opp ulike spillformer til barnas store glede. Det er en utrolig takknemlig oppgave å jobbe med keeperne. Disse blir ofte glemt i klubbene sine.

Spennende dag
Jeg skal innrømme å ha vært ganske spent i forkant av denne dagen. Det romlet litt ekstra i magen da jeg sto opp, men det slapp taket da barna strømmet på. Da kommer man i den såkalte bobla.  Med gode og flinke kolleger med på teamet, er det utrolig hva som er mulig å få til. Det er også motiverende å kaste seg inn i nye utfordringer innen idretten. Jeg var selv spiss, men har i mine år som trener lært ganske mye om keepere også og hvordan disse bør trenes. Denne målgruppen er svært ung og det var spennende å se hvordan de ville holde konsentrasjonen og innsatsen i hele 4 timer.

Pensum20160910_121227
Når man trener svært unge keepere er det grunnferdigheter som må være fokus. Keeperne som har stått mye for laget sitt føler at de har kontroll på det meste, men her er det mye å rette på. Spesielt viktig er hvordan de beveger seg langs streken. Vi øvet mest på grep, forflytning og fallteknikk. Når keeperne kaster seg langs bakken for å ta en ball, innførte vi begrepet vegg og tak. Den nederste hånda brukes som en vegg bak ballen. Den øverste legger seg oppå ballen som et tak. På den måten kan ikke ballen glippe ut av hendene. Ballen skal raskt inn til kroppen for å sikre den. Dette fikk alle til!

Spill og moro
Under lunsjen disket vi opp med en YouTube film av Manuel Neuers beste redninger sist sesong. Hele 5 keepere hadde på seg Neuer draktfb_img_1473524804272 denne dagen, så det var en suksess. Kollega Jon Knudsen hadde studert Neuers involveringer i landskampen mot Norge og fortalte barna om hva han fant ut. Alle ble overrasket over at 35 av 47 involveringer han hadde i kampen var med BEINA. Det er derfor viktig at keeperne er med som utespillere på treningene med laget for å utvikle gode ferdigheter med føttene.

Vi hadde ellers Lillebror i midten, Fiendeland leken, Keeperhåndball og skuddtrening. Alle gikk hjem svært fornøyde. Det var også veldig hyggelig og faktisk litt rørende at så mange foreldre kom bort til oss trenerne etter økta for å takke for en fin dag. Dette varmer og gir ytterligere motivasjon for å fortsette med Mini Camp sammen med Oslo Keeperskole.

Har du lyst til å melde deg på neste camp? Hold deg oppdatert på Oslo Keeperskoles hjemmeside. Klikk på banneret for å komme til siden.

OKS logo

-Fotballhue-

Blogglisten hits

En slags sportsbil

img_20160912_071505Jeg kjører en Toyota Prius +Seven hybrid om noen skulle lure på det. Det er en slags sportsbil på mange måter. En ypperlig familiebil, men også til tider fungerende lagbuss. Med 7 seter er det altfor lett å bli spurt om skyss. I bilen er det alt fra 10 åringer til seniorspillere som sitter på. Hyggelig er det, men det blir liggende igjen utrolig mye i bilen.

En typisk uke handler om bortekamper, hjemmekamper, cup og trening. Her trenger man baller, kjegler, vester, isposer, tape og drikkeflasker. I tillegg plukker jeg opp utrolig mye utstyr som glemmes igjen ute på banene. Hvor ender så dette? Jo, i mitt bagasjerom. Hvilke andre steder kan jeg legge ting når jeg er ute på farten? Det trengs en ryddesjau, men uken etter er det like fullt. Det er bare å gi opp. Ren, pen og støvsugd bil skjer ikke før jeg pensjonerer meg som fotballtrener.

-Fotballhue-

Blogglisten hits