Kampene som ingen vil spille

Seriespillet har på ny startet opp her i landet på aldersbestemt nivå. Resultatene er ofte svært lite motiverende for noen lag, mens andre lag vinner med 10 måls margin. Er det slik at ditt lag er så innmari dårlig? Nivådeling i seriesystemet på aldersbestemt nivå er en stor vits og det fungerer tidvis helt meningsløst. Det er ingen kontroll på om klubber og lag er ærlige rundt inndelingen av lag. 

Hva går galt
To trenere står på sidelinjen. Den ene ser ut som om lottogevinsten allerede har kommet inn på konto, mens den andre er stille og klapper forsiktet på ryggen til en av spillerne og sier, «så så…». Stillingen er 7-0 og første omgang er halvspilt. Kampen spilles i nivå 2, men foreldrene sammenligner enkelte spillere med Messi og Ronaldo. Var det en bevisst handling fra trenerens side å vinne alle kampene for å motivere laget, eller ble spillerne plutselig gode to uker før seriestart? Man kan undre seg over voksne sin motivasjon rundt trenerrollen innen barneidrett. Det er voksne som har ansvaret og det står også innenfor barnefotballen at man hele tiden skal sørge for at kampen blir jevnspilt og med færrest mulig margin i antall scoringer. Dette selvfølgelig for lag med spillere under 12 år. Her er det fryktelig mange som spiller «skittent».

Drømmeverden
At trenerne på lagene tar en grundig evaluering av spillerne sine i forkant av seriestart er helt avgjørende. Riktig nivå på spillerne i forhold til det nivået laget skal spille kampene sine i er helt nødvendig. Dersom noen spillere bøtter inn mål og er nærmest ustoppelig, bør disse tas ut av spillet inntil motstanderne har scoret noen. Det er også da veldig tydelig at spilleren som scorer er satt inn på helt feil nivå. Bevisst? Det er klart at sosiale hensyn skal vurderes, men det betyr ikke at den lokale Gullball vinneren skal spille på et lavt nivå der spilleren leker seg.

To lag som er riktig satt opp bør spille jevnt med hverandre. Spillet skal bølge frem og tilbake og differansen på sluttresultatet bør neppe være mer enn 3 mål. Trenerne skal smile og le og slå av en god prat med hverandre, både i forkant og i etterkant av kampen. Spillerne skal jobbe godt og smile over store og små prestasjoner utover i kampen. Dommeren skal være en glad lederfigur som prater godt med spillerne og lærer de å utføre innkast og presslinje korrekt. Finnes denne skildringen i virkeligheten?

Løsningen er enkel
Løsningen på dette er egentlig ganske enkel. Trenerne må ta seg selv i nakkeskinnet og glemme alt som heter resultater. Utviklingen skal alltid være i fokus på de yngste lagene.

  • Sett opp jevne lag
  • Glem resultater, men ha fokus på prestasjoner
  • Sørg for at motstanderen har en sjanse
  • Informer foreldrene godt
  • Din egen seierhunger må bort
  • Det må rapporteres inn til krets dersom lag hele tiden vinner f.eks 10-0
  • Observatører fra krets må rundt for å kontrollere

Flest mulig – Lengst mulig
Modellen er banket inn av NFF. Dette betyr ikke at du kommer til å holde på laget ditt fordi de er happy med å vinne hver bidige kamp. Motstanderen må respekteres og i det laget vil du hverken hjelpe til med å sørge for at flest mulig fortsetter, ei heller mye lenger enn frem til sommeren. Hva NFF og kretsene gjør videre for å sikre at denne modellen lever i beste velgående er jeg noe usikker på. Å administrere inne på et kontor er nok viktigere enn å påse at det drives godt rundt om i landet vårt. Hvem andre enn forbund og krets skal gjøre jobben? Klubbene er overlatt til seg selv og gjør som de selv vil, men på bekostning av lagene som spiller kampene de slett ikke har lyst til å spille.

Fotballhue

Blogglisten hits

Foreldrefri sone

Våren er her og fuglene kvitrer atter i skogen rundt fotballbanen. Et par gressplener har allerede begynt å skifte farge fra gul til grønn. Dette er tiden på året der alle øyner håp, føler på forventninger og endelig kan starte opp en ny sesong. Spillerne kaster fra seg treningsbukser og superundertøy og kan trekke på seg shortsen igjen. Livet er herlig for den som er glade i barnefotball.

Lysten til å spille kamp
Få ting gir mer glede for en fotballspiller enn å spille kamp. Noen har vært med i cuper og lignende gjennom den kalde og mørke vinteren, men det er ingenting som kan måle seg med seriekamper. Å ta på seg drakta, kjenne duften av nystekte vafler fra kiosken, besteforeldre som har tatt med seg termosen med kaffe ut og treneren som ser litt mer spent ut enn normalt, vekker frem «godfølelsen» i oss. Hvordan opplevelsen blir er opp til flere enn laget og spillerne selv. Rammene rundt det hele er ikke noe de selv kan påvirke, særlig for de under 13 år. Foreldrene har ansvaret for klimaet under kampene. Et lag som har gode patrioter med sunne holdninger har det rett og slett bedre under kamp.

Forbudt område
Jeg vil gjerne få trekke frem en av mine tidligere innlegg som heter bilturen. Her skrev jeg litt om turen til og fra fotballkamper og foreldrenes påvirkning, særlig i negativ retning. Unødvendig påført forventningspress og fokus på å score mål og å vinne kampen må bort og vekk. Et grep trenerne må gjøre for å få spillerne til å føle seg trygge er faktisk å fjerne foreldrene fra sidelinjen på den siden laget står på. Dette er derimot reglene innen barnefotball, men respekteres ikke av alle. Dere foreldre må faktisk helt på den andre siden av banen. Å ha en trener som jobber med laget og i tillegg 14 hjelpetrenere blir et voldsomt apparat og helt umulige forutsetninger for en god opplevelse. Trenerne skal ikke behøve å måtte minne foreldrene på denne reglen.

Konsekvens og negativ innflytelse
Om en spiller på, la oss si 8 år, har hørt i bilen om hvor han eller hun skal stå, måten å spille på, eller at det viktigste er å vinne. Hvordan vil denne spilleren ha det når treneren enda en gang forteller laget om å forsøke å holde ballen i laget og sentre til hverandre? Viktige ting som å fokusere på de oppgavene de har jobbet med på trening og at igangsetting skal skje fra keeper og til nærmeste back er sikkert ikke med i mor eller fars kamp plan. barna er redde for å skuffe foreldrene sine, men det river en indre kamp mellom å følge treneren eller foreldrenes råd og krav.

Som en konsekvens for ivrige hjelpetrenere bør spillerne bli tatt ut av banen inntil foreldrene innser alvoret. Dette er ikke strengt, men det er med på å skåne spillerne fra å bli usikre og føle et helt unødvendig forventningspress. I tillegg lærer man ivrige foreldre å holde munn på sidelinjen. Det eneste tillatte er å rope «Heia Heia». Spillere med god selvtillit og som følger lagets plan vil oppleve at kampen blir morsommere og at de føler at de fikk til noe. Se for deg en spiller som får ballen, men ikke vet hvilket valg som er riktig å gjøre. Spilleren ser på mor og far og vender så blikket mot treneren. Motstanderen kommer løpende og snapper ballen… Hvordan vil dett oppleves for barnet?

Viktig å gjennomføre
Teknisk soneGjennomføring av foreldrefri sone gjennom hele sesongen er viktig. Om det er vrient å stå på motsatt side, sett opp kjegler som anvist. Det er forbudt å forlate området som vi kan kalle teknisk sone. Det er enda mer forbudt å tråkke inn i den. Trenerne er like gode på å trøste. For mange kan det også være en god trening i å ikke ha en bekymret mor og far oppi skrubbsåret sitt. Klart det er vondt å spille fotball, men det utgjør ikke en så stor helserisiko at man bør ha foreldre løpende rundt banen og inn i den foredrefrie sonen. Foreldre og trener må sammen sørge for at løsningen fungerer. Respekter og forstå hvorfor det må være slik.

Det er også en regel om at de spillerne som befinner seg inne i den tekniske sonen får spille. En spiller som sitter på fanget til bestemor 20 meter lenger bort vil dessverre ikke komme på banen. Etter kampen er det tid for masse kos. Om en spiller stikker av fra teknisk sone må de selv sørge for å komme seg inn igjen for å få flere spilleminutter. Selv om barnet er surmulen og sitter 10 meter fra laget sitt er det heller ingen grunn til å gå på motsatt side. La spillerne kjøle seg ned igjen og la trenerne håndtere situasjonen. Av og til løses det meste med en god dose tålmodighet og noen minutter på klokka. Du på den andre siden må bare bite deg i leppa og holde magefølelsen i sjakk. Ja, det gjør litt vondt, men barna lærer av det. Verden er litt brutal i noen få minutter.

-Fotballhue-

Blogglisten hits