Fysikken i Norge

Norge ligger et stykke etter resten av Europa i resultater på fotballbanen. Nå om dagen kjemper vi mot motstandere fra andre land for å kvalifisere seg til ulike turneringer utover høsten og vinteren. Det i seg selv er helt i orden, men mange i Norge vil synes det er rart med tanke på at vi er i europa toppen i nesten alle de største idrettsgrenene. Det er rett og slett uvant for oss nordmenn å ikke være i toppsjiktet.

De idrettene vi hevder oss godt i er der de fysiske prestasjonene må være ekstreme. Langrenn, skøyter, alpin, sykkel, svømming og flere idretter krever ekstrem grunntrening og beinhard jobbing fra ung alder. Fotballspillere har mage timer med ball, men spillere i Spania, Portugal, England og Nederland for å nevne noen overgår nok oss i dette også.

En tanke som har slått meg er om ikke norsk fotball burde ha vært tjent med å utvikle den fysiske delen av treningsarbeidet allerede fra ung alder. Vi vet at mange måneder går tapt med verdifull trening hvert år som følge av stivfrosne kunstgressbaner, eller kun gymsal trening. Om norske spillere hadde trent systematisk fysisk i denne perioden ville treningsgrunnlaget ha vært enormt. En spillestil som matcher denne fysiske kapasiteten kunne ha gitt gode resultater både kortsiktig og langsiktig på landslag. Det er mulig fotballen ikke hadde vært pen å se på, men hva var grunnprinsippene i vår gullalder under Drillo? Høye og lange baller mot Flo som stusset videre i bakrommet på en spiss som banket inn mål på enkel måte. Dette er fysisk fotball på sitt beste. Var det noen som slo Jostein Flo i hodedueller? Ihvertfall ikke mange…

Jeg vet at dette er en liten brannfakkel, men vi må innse hvor vi er og hva vi er gode på. At vi i Norge skal spille som Spania eller Brasil er bare tull. La oss bygge vår egen identitet og stil og ikke fokusere på alle andre. Vi har ikke spillere med et høyt teknisk nivå og vil mest sannsynlig ikke få det heller. Til det trener norske spillere altfor lite. Om vi blir sånn passe gode, men orker å løpe mest, er sterke og mentalt i toppklasse, da skal vi bli vonde å møte i kvalifiseringer mot andre nasjoner.

Ut å løp! Kjenn på melkesyre! Unge som er skikkelig slitne er det ikke noe synd på. Det bygger de bare sterkere.

Blogglisten hits

Sommervinduet

Det er sommer og det betyr side opp og side ned med overgangs nyheter. Alle fans oppdaterer seg på Twitter og hjemmesider på jakt etter nye navn som klubben deres linkes til. Dette er høytid for oss nerder. Om det så er en hårfin mulighet for at en spiller kan komme, så er det flere uker med spenning og spekulasjoner. Om  klubben vi heier på har signert en spiller fra lavere divisjoner et sted er det å betrakte som et scoop og en spiller som skal gjøre det lille ekstra.

Vi fotballfans er en herlig rase. Selv om vi var langt nede ved sesongslutt og var sikre på at dette går nedenom og hjem, er det noe med sommeren. Denne spenningen, gleden og engasjementet som rører ved oss. Håpet og drømmen om å se sitt favorittlag med et trofé i hendene.

Snart er det sesongstart i de store europeiske ligaene. Frem til da lyser skjermene i mørklagte soverom og stuer. Håpet lever alltid for de som elsker fotball.

En sko er en sko

Hver måned er en ny sko… De store merkene pumper ut mønster etter mønster og hver nye modell skal være så sinnssykt bra. Jeg lurer på hvor mange som sitter å designer sko og hvor forskjellige hver modell er i forhold til form på såle, høyde opp til ankel etc. Det er klart at det er forskjell på ballfølelsen i forhold til kalveskinn, kenguru eller prærieulv, men når alle vet at de moderne fotballskoene lages i plast og masseproduseres i maskiner er det begrenset hvor bra det kan bli. Når man også priser skoene til nesten Kr. 3.000,- bør man, dersom man er vel bevart, begynne å lure litt.

Barn helt ned i 10års alderen kommer stadig vekk på trening med nye sko som et status symbol. Foreldrene har vært ute å svidd av tusenlapper for at nettopp deres barn skal være den som alle misunner. Det er helt sikkert at ingen blir mye bedre til å spille fotball ved å bruke toppskoene til leverandørene. Innsidepasningen skal fremdeles slås med innsiden og skuddene skal avfyres på området der lissa på skoen er. Om de er rosa, grønne, eller sorte spiller liten rolle.

Om jeg skal gi et tips til foreldre bør det være å ikke kjøpe sko som er glatte. Da er det lett at ballen sklir av foten. Såla bør være fast og stiv, men ellers er det fritt frem. Om du bruker mer enn en tusenlapp på sko til en fot som fortsatt er i stor vekst er det som å kaste penger rett ut av vinduet. Det er høyst tvilsomt at den avgjørende scoringen, eller at hurtigheten når kjegler skal passeres vil bli bedre med sko som er siste skrik og med navnet til en kjent spiller på siden. Da er du et offer for en markedsføring og vil mest sannsynlig møte et krav fra poden neste gang dere skal handle sko.

Du skal få gjøre akkurat som du vil, men det handler uansett om å få flest mulig touch på ballen. Gjerne barbeint!

Blogglisten hits

Veien til jevne årsgrupper

I ethvert idrettslag finnes det spillere som er enten; veldig interesserte, utrolig gode, litt interesserte, mestrer lite og som bare er med fordi alle andre spiller fotball. Selvfølgelig skal alle få lov til å spille fotball, men hvordan jobber man egentlig med alle disse spillerne på en og samme økt? Alle spillerne ha vidt forskjellige behov og krav til hvordan aktiviteten skal gjennomføres. Noen kommer for å trene, mens andre for å bli trent. Når man ser på problemstillingen kan enhver bli svett og det finnes ingen god fasit heller…

At spillere slutter i det lokale idrettslaget fordi de selv, eller en av foreldrene har ambisjoner og noe mer er vanlig. Jeg var selv en av disse da jeg var tenåring. Tilbudet var ikke godt nok i klubben min i nabolaget og banen var vinterstengt. Nå i «moderne» tid er stort sett banene vinteråpne og oppmøtet godt nok til å kunne gi et hvilket som helst type tilbud. Å holde spillerne i nabolaget så lenge som mulig er bra for samholdet og generelt sett alt som har med sosiale rammer å gjøre. I tillegg vil laget holde et bedre nivå og gode resultater er alltid hyggelig for mestrings følelsen.

De sosiale rammene er en av snubletrådene for å kunne nivåinndele treningsøkta. Mange er med på fotballen for å spille sammen med Tor,SoccerKid-6262 Ivar og Jonas etc. Uten disse vil de mest sannsynlig slutte. Er det riktig å la spillere forsvinne fra aktiviteten på disse tingene? Kanskje? Man holder ihvertfall ikke på de flinke ved å la de over prestere i en svak gruppe.

Treningene fra 12 år og oppover bør differensieres. På denne måten får alle det tilbudet og de utfordringene de bør ha under øktene. I tillegg er det en fordel for den svakeste gruppen. De kan få et tilpasset opplegg med mer teknikk og basis slik at avstanden mellom de og de beste blir kortere. De vil føle mestring oftere og få til stadig nye ting. De aller beste vil få en bedre utvikling og føle at de må ta i litt mer når de spiller sammen med andre på samme nivå. Om man setter gruppe 1 og 2 sammen i spill, vil man på sikt se at jevnheten på gruppa har blitt bedre. Veggspill går ikke lenger over «tottelotten» til medspilleren og ut over sidelinjen. De svakeste har med det selvtilliten til å gjøre det enkelt for seg selv og spille de beste ennå bedre. De inngår i spillet på en helt annen måte og hever det totale nivået på hele laget. Det beste av alt er at de kommer til å spille fotball ennå lenger.

Om alle tar i et tak og forsøker å differensiere øktene sine ofte og mye vil nok de lokale fotball lagene kunne prestere ennå bedre. Gruppa blir jevn og få slutter før de er langt oppe i ungdomsårene. Trenerne må organisere seg bedre og ha definerte rolle og oppgaver under treningene. Det siste burde være en smal sak. Jobben må gjøres og den starter allerede neste gang laget samles.

Blogglisten hits

Juks eller bare naturlig?

Sist uke var jeg i Dana Cup og laget jeg trente gjorde det svært godt. Med en målforskjell på 22-5 var vi klare for 1/16 finale i A-sluttspill og der skulle vi møte et lag fra Brasil. Jeg kunne skimte laget fra andre siden av sletten og la merke til at de hadde fire trenere for et 7’er lag. Litt mye tenkte jeg først, men da jeg ble bevisst på at de faktisk var spillere fikk jeg en litt uggen følelse. Jeg lot være å fortelle spillerne dette og lot som om alt var normalt.

I kampen kjempet vi med nebb og klør og klarte å demme godt opp for laget defensivt. Offensivt var det litt mer vrient når de to høye spillerne, som også ble observert på G15 laget til den samme klubben, sto som påler bak i forsvaret. I angrepet hadde de også en eldre spiller som trillet inn mål. Om to av våre hadde hoppet på ryggen hans ville han mest sannsynlig løpt videre. Vi slapp inn 3 mål i hver omgang, noe som er godkjent mot tre eldre spillere fra Brasil på et 7’er lag.

Å vinne kamper i en barnefotball turnering på denne måten er skikkelig råttent og jeg har nesten ikke ord for det. Om vårt lag hadde gått videre mot en annen motstander er slett ikke sikkert, men tanken har streifet meg. I 1/8 finalen skulle brasilianerne møte et lag fra Makedonia. I denne kampen reagerte motstandernes trener med en gang og gikk bort til dommeren. Protesten ble blankt avvist og kampen gikk som forventet.

Både vi, Makedonerne og et annet lag fra Norge protesterte mot brasilianerne. Cup ledelsen var lite lysten på å høre på oss. De forsikret oss om at alle spillernes pass var blitt sjekket ved innreise. Hvilke spillere som spilte for henholdsvis G12 og G15 laget var det ingen kontroll på og dette tror jeg våre motstandere profitterte godt på. At en cup som Dana Cup med turneringsledelse, dommere etc velger å se en annen vei er kritikkverdig…

Kan noen se på bildet de som neppe fyller 12 år i år?

Brasil-Norge

Blogglisten hits