Landslaget – er vi bedre?

Etter å ha sett to landskamper på rad (ny rekord) er jeg litt forundret over spillet, valgene og kvaliteten på spillerne. Med et norsk «idretts ego» burde en nasjon som Azerbajdsjan bli slått og tre poeng sikret. I går og mot Sverige er det flere ting som mangler.

Mange av spillerne på landslaget er ikke individuelt gode nok. Pasninger blir slått med skuddstyrke, langt unna de spillerne de er ment å treffe. Mottakene er unøyaktige og de legger ikke tilrette for seg selv på første touch og med en orientering i forkant som er helt fraværende. Klomsete i avslutningene og velger styrke fremfor presisjon. Nei, dette er vi ikke fornøyde med…

På trenersiden er det nok ikke lett å komponere et slagkraftig lag. Jeg tror nok han har en plan som er velmenende, men med spillerstallen vi råder over burde stilen kanskje ha vært mer kynisk.På slutten ser vi flere avslutninger fra Diomande på innlegg. Jeg tror derfor at Norge bør spille mer på fysikken sin enn teknisk spill langs bakken. La oss slå motstanderne på det vi er best på, nemlig muskler. King og Dio i en 4-4-2 formasjon burde være optimalt. Hvem som burde spille kanter og sørge for innlegg er en helt annen side av saken…

Skuffet over innsatsen, evnen på å skape noe, taktikken og individuelle ferdigheter. Et par fine gjennomspill fra Ødegaard var det eneste jeg jublet for i sofakroken. 20.000 tilskuere kommer neppe på Ullevål neste gang, selv om været er bra.

Blogglisten hits

Bilturen

Å spille kamp med laget iført drakt og det hele er for mange barn en utrolig stolthetsfølelse. Å løpe rundt på banen med nummer på ryggen er veldig gjevt. Hvordan kampen til slutt ender er veldig ofte helt uvesentlig. Det er gøy uansett.

Når vi så vender oss mot foreldrene er de ofte ville i blikket og roper så blodårene spretter ut av halsregionen. Å vinne kampen er det viktigste som finnes og i deres øyne er nettopp deres barn selve nøkkelen til å gå seirende ut av oppgjøret. Nå er kanskje ikke dette det generelle bildet av fotballforelderen, men de finnes nok i enhver gruppe. Noen er villige til å gå langt, som vi også kunne lese om i en artikkel i Aftenposten sist uke: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Nar-hooligansforeldre-tar-over-8043279.html

Noe av det jeg synes er aller kjedeligst med å være fotballtrener er en forvirret spiller som ser på trener og forelder før et valg skal tas ute på banen. De husker far eller mor sin klare tale i bilen på vei til kampen. Beskjeder og instruksjoner som kan være stikk i strid med det lagets trenere arbeider med ukentlig. Spilleren vet hvilke oppgaver som laget har blitt enige om på hver av plassene på banen og usikkerheten og mageknipet er et faktum. Å stå ute på banen er ikke da like lystbetont og gøy slik jeg beskrev innledningsvis. 

Kampen endte med enten seier eller tap, men i bilen på vei hjem er spilleren sikker på å få høre hvordan han eller hun egentlig burde spilt. Dørene lukkes, bilen triller avgårde og det er stille… «hvorfor scora du ikke?», «Du er nødt for å sette sjansene!», «Neste kamp står du ikke i mål, hører du?»

Det er kanskje ikke så lett å moderere seg i bilen, men her er et par regler som du kan ha for deg selv til både før og etter kamp:

  1. Snakk om noe annet på vei til kamp og ikke fokuser på ditt eget barn.
  2. Sørg for å få humøret på topp med musikk eller noe annet gøy.
  3. Finn et par bra ting barnet gjorde sist kamp og skryt. Da kommer man i kampmodus.
  4. Si noe hyggelig til andres barn. Det forsterker godfølelsen.
  5. Si «Heia laget!» og ikke bruk navnet. Skryt gjerne ved å si, «Bra Bertram!»
  6. La treneren dirigere spillerne og ikke du. Bit deg heller i leppa!
  7. Etter kampen sier du noe hyggelig til noen andre barn.
  8. Si noe bra til barnet ditt på vei til bilen.
  9. Når bilen ruller avgårde er kampen glemt og fokus rettes over på noe annet.
  10. Skru opp musikken og vær litt crazy!

Med denne oppskriften vil absolutt alle ha det mye bedre. Selvtilliten stiger til værs og spillegleden bobler over.

Blogglisten hits

Finaletid

Da er endelig tiden kommet for et av de store høydepunktene i europeisk fotball. Finalen i Champions League skal i år spilles i Berlin mellom Barcelona og Juventus.

På papiret skal dette være en grei skuring for Barcelona med trioen Messi, Neymar og Suárez. Det man aldri må glemme er at italienske lag er mestere i sluttspill og finaler. De kan male på i 90 minutter og stå i mot relativt hardt press, men stikke av med seieren i en straffespark konkurranse eller få en heldig scoring i ekstraomganger. Om dette skjer i morgen er jeg usikker på slik Barcelona har prestert de siste månedene og med en Messi i storslag. Sistnevnte er i stand til å avgjøre kamper helt på egenhånd og på svært kort tid.

Mest sannsynlig vil morgendagens finale bli et farvel til Pirlo og Buffon på toppnivå. De to har vært med på utrolig mye i fotballen og vunnet en drøss med titler. Vil de oppleve noe stort i morgen? Vi får se…

Kos deg med finalekamp!

Zlatan mot Ødegaard

Flere som gleder seg til privatlandskamp på mandag? Norge mot Sverige er et prestisjeoppgjør som det er viktig å vinne, selv om resultatet ikke har noe innvirkning på annet enn stoltheten. Interessen rundt landslaget er på stigende kurve og mye er takket være forventningene vi har til Martin Ødegaard. 16 åringen som underholder med sin lekende spillestil har blitt Norges nye yndling.

Like gøy blir det å se en av verdens absolutt beste spillere, Zlatan. Han drar på årene nå, men det er kun synlig i forhold til fødselsdatoen sin. Hvordan han kommer til å kose seg ute på den norske landslagsarenaen blir interessant. Null betydning bør bety mye lek og moro.

Jeg håper at Norge stiller med et ungt og sultent lag som ønsker å angripe. Da vil de komme flere tilskuere på landskamper fremover og det betyr også en fornyet optimisme med tanke på kommende EM og VM sluttspill for vår del. Det begynner å bli en stund siden nå…

Jeg skal på Ullevaal Stadion på mandag. Kommer du?

Blogglisten hits

Tilbake der det startet

Da er den dårlig bevarte hemmeligheten et faktum. Rafael Benitez blir Real Madrids nye trener. Mer er det ikke å si om den saken, men hva vil skje?

Rafa startet opp som trener for Real Madrids ungdomslag og for Castilla, men slo igjennom i andre klubber i Spania. Etter det har han vært i bl.a England og Italia. Når han ble presentert i dag klarte han ikke å holde følelsene tilbake. Han fikk nok en større plass i hjertene til supporterne da de så en ydmyk og glad trener ta 10 sekunders pause før han klarte å prate videre i mikrofonen. «Jeg har kommet hjem», var noe av det han sa under presentasjonen.

Vil Ronaldo få en ny rolle? Vil Martin Ødegaard få innpass under Benitez sin filosofi? Kommer han til å få kontroll over superstjernene?

Tiden vil avdekke svarene… En spennende sommer går vi nå i møte…

Vi er bortskjemte

Generasjonen som nå spiller fotball har de beste forholdene gjennom alle tider i dette landet. Det lages kunstgressbaner over hele landet og stadig flere får hele to baner i nærmiljøet. Flere av disse er også i full vinterdrift med undervarme. Det er ikke alle land som er like heldige som oss. I England er det mange slitne gressbaner der breddefotballen arrangeres. I et værhardt land er det mye gjørme og lite gress på disse banene, men de klager sjelden.

Her i Norge blir det ramaskrik og ville protester dersom trening eller kamp må gå på grusbaner. Argumenter som at man ødelegger dyre sko, får sår, er hardt etc er ofte å høre. Jeg vil stikk  strid med alle andre slå et slag for grusbanen. Det må være mye bedre å spille på en rett grusbane enn en «hompete» gressbane? Her kan pasningene spilles med høy presisjon og mottakene sitter. Jeg synes det burde legges tilrette for f.eks flere 5’er baner på grus. På den måten kan man utnytte stadig nye arealer og bonusen er at ingen kamper trenger å avlyses dersom det kommer litt regnvær på gressbanene. I tillegg er grusbanene nesten vedlikeholdsfrie, bortsett fra litt frisk oppkritting av linjer.

Ja takk til flere grusbaner!

Blogglisten hits

Resultat eller utvikling?

Etter en del år på sidelinjen har jeg stadig vekk blitt sjokkert over enkelte trenere i barnefotballen som har så stor vilje til å vinne kamper at det går ut over barna. De skriker, kaster vannflasker, kjefter og smeller til dommere, spillere og foreldre til motstanderne. Why?

Å skape rammer er det viktigste vi som voksne gjør rundt barna som spiller fotball. Det er lite utviklende å konstant føle presset fra en trener under kamp. Enkelte trenere er så kontrollerende at spillerne må se på treneren før de foretar seg et valg ute på banen. Enkelte trenere skulle ønske at de sto med en Playstation controller i hånda under kampene. Skummelt….

Hvordan man skal få ryddet opp i slik adferd ute på arenaene er ikke et enkelt spørsmål. Klubbene må ta et stort ansvar her, men med få foreldre som bryr seg og lite med midler til å ansette en ekstern trener så er problemet mildt sagt ganske vrient å løse. Det vil vel også være en ganske tøff avgjørelse å ta dersom man rekker opp hånda på et foreldremøte og ber om å få erstatte treneren som ikke klarer å holde styr på seg selv.

For mange er det viktig å vinne og stille med det aller beste mannskapet man kan for å vinne kampen. Hvor mye lærer man på å vinne hver gang? Hva lærer spilleren av å bli kontrollert? Hvor mange spillere vil ønske å spille fotball frem til de blir ungdom?

Her må vi virkelig ta et felles ansvar!

Blogglisten hits